Livshistorie

Det gjelder å vite hva som er rett, og gjøre det

FORTALT AV HADYN SANDERSON

Jesus sa en gang til apostlene: «Når dere vet disse ting — lykkelige er dere hvis dere gjør dem.» (Johannes 13: 17) Også vi vet kanskje hva som er rett, men noen ganger er det en utfordring å gjøre det. Men etter å ha levd mer enn 80 år og vært misjonær i 40 av dem, er jeg overbevist om sannheten i Jesu ord. Å gjøre det Gud sier, fører virkelig til lykke. Jeg vil gjerne fortelle litt mer om det jeg har opplevd.

I 1925, da jeg var tre år gammel, hørte foreldrene mine et bibelsk foredrag i hjembyen vår, Newcastle i Australia. Foredraget, som hadde temaet «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø», overbeviste mor om at hun hadde funnet sannheten, og hun begynte å gå regelmessig på kristne møter. Men far mistet raskt interessen. Han kom med innvendinger mot mors nyfunne tro og truet med å forlate henne hvis hun ikke gav avkall på den. Mor elsket far og ville gjerne holde familien sammen. Men hun visste at det å være lydig mot Gud kom foran alt annet, og hun var fast bestemt på å gjøre det som var rett i hans øyne. (Matteus 10: 34—39) Far forlot familien, og etter den tid så jeg ham bare en gang iblant.

Når jeg ser tilbake, beundrer jeg den lojalitet mor viste Jehova Gud. Den avgjørelsen hun traff, førte til at storesøsteren min, Beulah, og jeg fikk et rikt liv i tjenesten for ham. Og den lærte oss noe viktig — når vi vet hva som er rett, må vi også gå inn for å gjøre det.

Trosprøver

Bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen, gjorde mye for å hjelpe familien  vår. Mormor, som flyttet inn hos oss, tok også imot sannheten fra Bibelen. Hun og mor ble uatskillelige samarbeidspartnere i forkynnelsen, og de hadde en verdig og vennlig fremtreden som vant folks respekt.

I mellomtiden var det noen voksne kristne brødre som tok meg under sine vinger og gav meg verdifull opplæring i forkynnelsesarbeidet. Jeg lærte snart å bruke et vitnesbyrdskort for å holde enkle presentasjoner hjemme hos folk. Jeg spilte også innspillinger av bibelske foredrag på en bærbar grammofon og var med på å gå i opptog med plakater på hovedgaten i byen. Det var ikke lett for meg å gjøre dette, for jeg slet med menneskefrykt. Men jeg visste hva som var rett, og var fast bestemt på å gjøre det.

Da jeg var ferdig med skolen, begynte jeg å jobbe for en bank, og i den forbindelse reiste jeg rundt til mange bankfilialer i delstaten New South Wales. Det var få vitner i den delen av landet, men den opplæringen jeg hadde fått, hjalp meg til å bevare en levende tro. Mor skrev oppmuntrende brev som var åndelig styrkende for meg.

Disse brevene gav meg hjelp i rette tid. Den annen verdenskrig var begynt, og jeg ble innkalt til militærtjeneste. Banksjefen var en trofast kirkegjenger og var også befal i militæret. Da jeg redegjorde for mitt nøytrale standpunkt som kristen, gav han meg et ultimatum — enten fikk jeg gi avkall på min tro, eller så fikk jeg slutte i banken! Situasjonen tilspisset seg da jeg møtte fram på hærens lokale rekrutteringssenter. Sjefen var til stede og iakttok meg med stor interesse da jeg nærmet meg skranken der registreringen foregikk. Da jeg ikke ville underskrive innkallingsordren, ble offiserene uvennlige. Atmosfæren var spent, men jeg var fast besluttet på å gjøre det som var rett. Med Jehovas hjelp var jeg hele tiden rolig og bestemt. Da jeg senere fikk høre at noen bøller var på utkikk etter meg, pakket jeg raskt sammen tingene mine og tok første tog ut av byen.

Etter at jeg kom tilbake til Newcastle, måtte jeg møte i retten sammen med sju andre brødre som hadde nektet å gjøre militærtjeneste. Dommeren dømte oss til tre måneders fengsel og tvangsarbeid. Det var ikke hyggelig å være i fengsel; ikke desto mindre opplevde jeg at jeg fikk noe igjen for å gjøre det som var rett. Etter at vi ble løslatt, var det en av dem jeg hadde delt celle med, en bror som het Hilton Wilkinson, som spurte om jeg ville jobbe for ham i hans fotostudio. Der traff jeg Melody, som var resepsjonist der, og som jeg senere giftet meg med. Kort tid etter at jeg ble løslatt, ble jeg døpt som symbol på min innvielse til Jehova.

Vi begynner i heltidstjenesten

Etter at Melody og jeg giftet oss, åpnet vi vårt eget fotostudio i Newcastle. Snart hadde vi så mye arbeid at det begynte å gå ut over helsen og åndeligheten vår. Det var omtrent på den tiden at Ted Jaracz, som den gang tjente ved Jehovas vitners avdelingskontor i Australia, og som nå er medlem av det styrende råd, snakket med oss om våre åndelige mål. Etter den samtalen bestemte vi oss for å selge forretningen vår og legge om til en enklere livsstil. I 1954 kjøpte vi en liten campingvogn, flyttet til byen Ballarat i delstaten Victoria og begynte som pionerer, heltidsforkynnere.

Mens vi samarbeidet med den lille menigheten i Ballarat, erfarte vi at Jehova velsignet  våre anstrengelser. I løpet av 18 måneder økte tallet på dem som var til stede på møtene, fra 17 til 70. Så ble vi spurt om vi ville begynne å reise i kretstjenesten i delstaten Sør-Australia. I de tre neste årene hadde vi gleden av å besøke menigheter i byen Adelaide og i de områdene langs elven Murray der man drev med vin- og sitrusfruktdyrking. Så annerledes livet vårt var nå! Vi var lykkelige over å tjene sammen med kjærlige brødre og søstre og følte at vi ble rikt velsignet fordi vi gjorde det vi visste var rett.

Sendt ut som misjonærer

I 1958 informerte vi avdelingskontoret i Australia om at vi hadde tenkt å overvære det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» i New York senere det året. Avdelingskontoret svarte ved å sende oss søknadsskjemaer til misjonærskolen Gilead i USA. Vi var i midten av 30-årene, så vi trodde at vi var for gamle til å gå på Gilead. Men vi sendte inn søknadene våre og ble innbudt til å gå i den 32. klassen. Da vi var kommet halvveis i kurset, fikk vi vite hvor vi skulle bli sendt som misjonærer — til India! Selv om vi til å begynne med var litt bekymret, ønsket vi å gjøre det som var rett, og tok med glede imot dette oppdraget.

Vi reiste med båt og kom fram til Bombay (nå Mumbai) tidlig en morgen i 1959. Hundrevis av arbeidere lå og sov rundt omkring på kaien. Luften var stinn av fremmedartede lukter. Da solen stod opp, fikk vi en viss idé om hva som ventet oss. Maken til hete hadde vi aldri opplevd før! Lynton og Jenny Dower, et misjonærektepar som hadde vært pionerer sammen med oss i Ballarat, hadde møtt fram for å ta imot oss. De tok oss med til det indiske avdelingskontoret — en liten leilighet nær Bombay sentrum. Seks personer tjente og bodde der. Bror Edwin Skinner, som hadde vært misjonær i India siden 1926, rådet oss til å kjøpe to reisevesker av kanvas før vi drog videre til misjonærdistriktet vårt. Slike vesker var et vanlig syn på indiske tog, og de kom til å gjøre god nytte for seg på våre senere reiser.

Etter en todagers togreise kom vi fram til misjonærdistriktet vårt i Tiruchirapalli, en by i den sørlige delstaten Madras (nå Tamil Nadu). Der sluttet vi oss til tre indiske spesialpionerer, som forkynte for en befolkning på 250 000. Levekårene var svært enkle. På et tidspunkt hadde vi mindre enn 25 kroner igjen å leve for, og så tok også disse pengene slutt. Men vi erfarte at Jehova ikke sviktet oss. En som studerte Bibelen, lånte oss penger slik at vi kunne leie en leilighet der vi også kunne holde møter. En gang da vi hadde lite mat, var en nabo så vennlig å gi oss en hjemmelaget karrirett. Den smakte helt nydelig, men var så sterk at jeg fikk hikke!

På feltet

Noen i Tiruchirapalli snakket engelsk, men de fleste snakket tamil, så vi øvde flittig for å lære oss en enkel presentasjon på tamil som vi kunne bruke i felttjenesten. Det gjorde at vi oppnådde respekt hos mange der i byen.

Vi likte hus-til-hus-tjenesten veldig godt. Inderne er gjestfrie av natur, og de fleste bad oss inn på forfriskninger. Siden temperaturen ofte holdt seg rundt 40 grader celsius, satte vi stor pris på gjestfriheten. Det var skikk og bruk at man fortalte litt om seg selv før man la fram budskapet sitt. Beboerne spurte ofte min kone og meg: «Hvor er dere fra? Har dere barn? Hvorfor ikke?» Når samtalen hadde kommet til dette punktet, fikk vi vanligvis tips om en dyktig lege! Men uansett gjorde disse samtalene det mulig for oss å få fortalt litt om oss selv og om det viktige bibelske arbeidet vi holdt på med.

De fleste vi forkynte for, var hinduer, og hinduene har helt andre trosoppfatninger enn de kristne. I stedet for å diskutere hinduismens innviklede filosofiske spørsmål forkynte vi ganske enkelt det gode budskap om Guds rike — og det med gode resultater. Før det hadde gått seks måneder, var det nesten 20 som begynte å komme på møtene i misjonærhjemmet. En av disse personene var en bygningsingeniør  som het Nallathambi. Han og hans sønn, Vijayalayan, hjalp senere omkring 50 personer til å bli tjenere for Jehova. Vijayalayan tjente også en tid ved det indiske avdelingskontoret.

På farten

Vi hadde vært i India i mindre enn seks måneder da jeg ble spurt om å tjene som landets første faste områdetilsynsmann. Dette innebar at jeg måtte reise rundt i hele India, organisere stevner og samarbeide med ni forskjellige språkgrupper. Det var krevende. Vi pakket klær og utstyr til seks måneder i tre store metallkofferter og i de velbrukte reiseveskene våre, og så reiste vi med tog fra byen Madras (nå Chennai). Det området vi skulle tjene i, hadde en omkrets på cirka 650 mil, så vi var stadig på farten. En gang var vi på et stevne i Bangalore i den sørlige delen av India, og da dette stevnet sluttet om søndagen, reiste vi nordover til Darjeeling i høydedragene ved foten av Himalaya for å tjene ved et annet stevne uken etter. Reisen til Darjeeling var på 270 mil, og underveis måtte vi bytte tog fem ganger.

Den første tiden vi var i reisetjenesten, hadde vi gleden av å vise filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Den gjorde folk kjent med den omfattende virksomheten til Jehovas jordiske organisasjon. Det var ofte hundrevis av mennesker til stede på filmvisningene. En gang viste vi filmen for en flokk mennesker som hadde samlet seg i veikanten. Mens filmen ble vist, trakk det raskt opp til uvær. Da vi en annen gang hadde vært nødt til å avbryte en filmvisning, hadde folk laget bråk, så nå bestemte jeg meg for å fortsette visningen, men sette opp farten. Heldigvis rakk vi å få vist hele filmen før de første regndråpene falt.

I årene som fulgte, reiste Melody og jeg til de fleste delene av India. Hver region var noe for seg selv når det gjaldt mat, klær, språk og landskap, så det var som å reise fra ett land til et annet. Jehovas skaperverk byr virkelig på et herlig mangfold! Det gjelder ikke minst dyrelivet i India. En gang da vi overnattet i jungelen i nærheten av Nepal, fikk vi på nokså nært hold se en svær tiger. Det var et praktfullt dyr. Synet av tigeren forsterket vårt ønske om å få leve i paradiset, der det omsider skal bli fred mellom mennesker og dyr.

Organisasjonsmessige forbedringer

Den første tiden vi var i India, var det behov for å lære brødrene å komme mer på linje med Jehovas organisasjon ellers i verden. I noen menigheter var det slik at under møtene satt mennene og kvinnene på hver sin side i salen. Det var sjelden at møtene startet til tiden. Ett sted ble det ringt høyt med en klokke for å kalle forkynnerne sammen når møtet skulle  begynne. Andre steder kom forkynnerne slentrende inn i møtelokalet når solen nådde en bestemt posisjon på himmelen. Stevner og besøk av reisende tilsynsmenn ble ikke arrangert regelmessig. Brødrene var villig til å gjøre det som var rett, men de måtte lære hvordan de skulle gjøre det.

I 1959 begynte Jehovas organisasjon å arrangere Kurs i Rikets tjeneste. Dette verdensomfattende opplæringsprogrammet hjalp kretstilsynsmenn, spesialpionerer, misjonærer og eldste til å ta hånd om sine ansvarsoppgaver på en bedre måte. Da skolen begynte i India i desember 1961, var jeg lærer der. Etter hvert som menighetene rundt omkring i landet merket virkningene av den opplæringen som var blitt gitt på kurset, gjorde de raskt framskritt. Straks brødrene fikk vite hva som var rett, motiverte Guds ånd dem til å gjøre det.

Også store stevner hadde en oppmuntrende og forenende virkning på brødrene. Et helt spesielt stevne var det internasjonale stevnet med temaet «Det evige gode budskap», som ble holdt i New Delhi i 1963. Jehovas vitner fra hele India reiste tusener av kilometer for å overvære dette stevnet, og mange brukte alle sparepengene sine på å gjøre det. Blant stevnedeltakerne var det 583 som kom fra 27 andre land, og dette var første gang vitnene i India kunne være sammen med så mange besøkende brødre og søstre.

I 1961 ble Melody og jeg innbudt til å bli medlemmer av Betel-familien i Bombay, der jeg senere ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Jeg fikk også andre privilegier. I mange år tjente jeg som sonetilsynsmann i deler av Asia og Midtøsten. Siden forkynnelsesarbeidet var underlagt restriksjoner i mange av landene der, måtte forkynnerne være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». — Matteus 10: 16.

Økning og forandringer

Da vi kom til India i 1959, var det 1514 aktive forkynnere der. I dag er det over 24 000. For å ta hånd om denne veksten flyttet vi og resten av Betel-familien to ganger til nye bygninger i eller i nærheten av Bombay. I mars 2002 flyttet Betel-familien igjen — denne gangen til et nytt kompleks som var blitt oppført i nærheten av Bangalore i den sørlige delen av India. På denne nye eiendommen er det plass til de 240 som nå tjener og bor der, og det blir oversatt bibelsk litteratur til 20 språk.

Melody og jeg hadde gledet oss til å flytte til Bangalore, men på grunn av helseproblemer ble vi i 1999 nødt til å dra tilbake til Australia. Nå tjener vi på Betel i Sydney. Selv om vi har flyttet fra India, er vi fortsatt inderlig glad i de gode vennene og åndelige barna vi har der, og det er veldig hyggelig å få brev fra dem.

Når Melody og jeg ser tilbake på de over 50 årene vi har vært i heltidstjenesten, føler vi at vi er blitt rikt velsignet. En gang i tiden arbeidet vi med å forevige mennesker på papirbilder, men senere valgte vi å arbeide med å hjelpe folk til å bli bevart for evig i Guds minne, og det var et klokt valg. Vi har fått mange glederike opplevelser fordi vi bestemte oss for at det viktigste i livet vårt skulle være å gjøre Guds vilje. Ja, å gjøre det som Gud sier er rett, fører virkelig til lykke!

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

INDIA

New Delhi

Darjeeling

Bombay (Mumbai)

Bangalore

Madras (Chennai)

Tiruchirapalli

[Bilder på side 13]

Hadyn og Melody i 1942

[Bilde på side 16]

Betel-familien i India i 1975