«Et symbolsk drama» av betydning for oss

TENK hvor vanskelig det ville ha vært å forstå visse skriftsteder fullt ut hvis ikke andre deler av Bibelen hadde kastet lys over dem! Beretningene i Guds Ord kan leses som ren historie. Men noen av disse beretningene inneholder dypere sannheter som ikke er så åpenbare. Ett eksempel på det er beretningen om to kvinner i patriarken Abrahams husstand. Apostelen Paulus omtalte det som skjedde, som «et symbolsk drama». — Galaterne 4: 24.

Dette dramaet fortjener vår oppmerksomhet, for de realitetene som det representerer, er av grunnleggende betydning for alle som ønsker å oppnå Jehova Guds velsignelse. Før vi kommer inn på hvorfor det er slik, skal vi se nærmere på de omstendighetene som fikk Paulus til å avsløre betydningen av dramaet.

Det hadde oppstått et problem blant de kristne i Galatia i det første århundre. Noen av dem gav «nøye akt på dager og måneder og tidsperioder og år» — noe Moseloven påbød. De hevdet at de troende måtte overholde Loven for å ha Guds godkjennelse. (Galaterne 4: 10; 5: 2, 3) Men Paulus visste at det ikke var et krav at de kristne skulle holde Loven. For å bevise dette viste han til en beretning som alle med jødisk bakgrunn var kjent med.

Paulus minnet galaterne om at Abraham, den jødiske nasjons stamfar, ble far til Ismael og Isak. Den første, Ismael, fikk han med tjenestepiken, Hagar, og den andre, Isak, fikk han med den frie kvinnen, Sara. De i Galatia som oppmuntret til lydighet mot Moseloven, må uten tvil ha kjent til beretningen om at Sara til å begynne med var ufruktbar, og at hun gav Abraham sin tjenestekvinne Hagar som medhustru for at Hagar skulle få et barn i hennes sted. De må ha vært kjent med at Hagar, etter at hun unnfanget Ismael, begynte å forakte sin frue, Sara. Men i  samsvar med Guds løfte fødte til slutt Sara Isak i sin alderdom. Senere sendte Abraham Hagar og Ismael bort fordi Ismael plaget Isak. — 1. Mosebok 16: 1—4; 17: 15—17; 21: 1—14; Galaterne 4: 22, 23.

To kvinner, to pakter

Paulus forklarte hva de forskjellige elementene i dette ’symbolske dramaet’ stod for. «Disse kvinnene betyr to pakter,» skrev han, «den ene fra Sinai-fjellet, som føder barn til trelldom; det er Hagar. . . . hun svarer til det nåværende Jerusalem, for hun er i trelldom med sine barn.» (Galaterne 4: 24, 25) Hagar stod for det kjødelige Israel med Jerusalem som hovedstad. Den jødiske nasjon var bundet til Jehova ved den lovpakten som var blitt inngått ved Sinai-fjellet. Under lovpakten ble israelittene hele tiden minnet om at de var syndens slaver og hadde behov for en gjenløsning. — Jeremia 31: 31, 32; Romerne 7: 14—24.

Hvem var så «den frie kvinnen», Sara, og hennes sønn, Isak, et bilde på? Paulus viste at Sara, den «ufruktbare kvinne», var et symbol på Guds hustru, den himmelske del av hans organisasjon. Denne himmelske kvinnen var ufruktbar i den forstand at før Jesus kom, hadde hun ingen åndssalvede «barn» på jorden. (Galaterne 4: 27; Jesaja 54: 1—6) Men på pinsedagen i år 33 evt. ble den hellige ånd utøst over en gruppe menn og kvinner som på den måten ble født på ny, som barn av denne himmelske kvinnen. De barn denne organisasjonen frambrakte, ble adoptert som sønner av Gud og ble medarvinger med Jesus Kristus i et nytt paktsforhold. (Romerne 8: 15—17) Et av disse barna, apostelen Paulus, kunne skrive: «Det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og hun er vår mor.» — Galaterne 4: 26.

Kvinnenes barn

Bibelens beretning forteller at Isak ble forfulgt av Ismael. På lignende måte ble barna av det Jerusalem som er der oppe, i det første århundre latterliggjort og forfulgt av barna av det trellbundne Jerusalem. «Liksom den som ble født på kjødets måte [Ismael], den gang begynte å forfølge den som ble født på åndens måte [Isak], slik er det også nå,» forklarte Paulus. (Galaterne 4: 29) Da Jesus Kristus stod fram på jorden og begynte å kunngjøre Riket, oppførte de jødiske religiøse lederne  seg akkurat slik som Hagars sønn, Ismael, hadde oppført seg overfor Abrahams sanne arving, Isak. De latterliggjorde og forfulgte Jesus Kristus, øyensynlig fordi de betraktet seg selv som Abrahams rettmessige arving og Jesus som en inntrenger.

Kort tid før herskerne i det kjødelige Israel fikk sørget for at Jesus ble henrettet, sa han: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men dere ville ikke. Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» — Matteus 23: 37, 38.

Den inspirerte beretningen om begivenheter i det første århundre viser at den kjødelige nasjonen som Hagar var et bilde på, ikke uten videre frambrakte sønner som skulle bli Jesu medarvinger. Jøder som arrogant mente at de hadde rett til en slik arv fordi de var jøder av fødsel, ble fordrevet, forkastet av Jehova. Det var naturligvis noen kjødelige israelitter som ble medarvinger med Kristus. Men dette privilegiet ble gitt på grunnlag av deres tro på Jesus og ikke på grunn av deres kjødelige avstamning.

På pinsedagen i år 33 evt. ble det åpenbart hvem noen av dem som skulle være medarvinger med Kristus, var. Etter hvert som tiden gikk, salvet Jehova også andre som sønner av det Jerusalem som er der oppe.

Paulus’ hensikt med å forklare dette ’symbolske dramaet’ var å illustrere at den nye pakt var bedre enn lovpakten, som Moses var mellommann for. Ingen kunne oppnå Guds godkjennelse ved å gjøre gjerninger som var basert på Moseloven, for alle mennesker er ufullkomne, og Loven understreket bare at de er slaver under synden. Men, som Paulus forklarte, kom Jesus for at «han skulle kjøpe dem fri som var under lov». (Galaterne 4: 4, 5) Tro på verdien av Kristi offer frigjorde derfor menneskene fra Lovens fordømmelse. — Galaterne 5: 1—6.

Av betydning for oss

Hvorfor skulle vi være interessert i Paulus’ inspirerte forklaring på dette dramaet? Én grunn er at den gir oss innsikt i den bibelske betydningen av forskjellige spørsmål som ellers ville ha forblitt uklare. Forklaringen styrker vår tillit til Bibelens indre harmoni. — 1. Tessaloniker 2: 13.

De realiteter som blir symbolisert ved dette dramaet, er dessuten viktige forutsetninger for vår framtidige lykke. Hvis det ikke hadde vært for at det Jerusalem som er der oppe, frambringer sønner, hadde vi ikke hatt andre framtidsutsikter enn å være i slaveri under synd og død. Men under det kjærlige tilsyn som Kristus og hans medarvinger ifølge Guds løfte til Abraham skal føre, «skal alle jordens folk visselig velsigne seg». (1. Mosebok 22: 18) Det kommer til å skje når de for alltid blir befridd for virkningene av synd, ufullkommenhet, sorg og død. (Jesaja 25: 8, 9) For en fantastisk tid det vil bli!

[Bilde på side 11]

Lovpakten ble inngått ved Sinai-fjellet

[Rettigheter]

Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.

[Bilde på side 12]

Hva betyr det ’symbolske dramaet’ som apostelen Paulus omtalte?