Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

’Gå og gjør disipler, idet dere døper dem’

’Gå og gjør disipler, idet dere døper dem’

’Gå og gjør disipler, idet dere døper dem’

«Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matteus 28: 19, 20.

1. Hvilken avgjørelse traff nasjonen Israel ved foten av Sinai-fjellet?

FOR cirka 3500 år siden avla en hel nasjon et løfte til Gud. Israelittene var samlet ved foten av Sinai-fjellet, der de offentlig erklærte: «Alt det Jehova har sagt, vil vi gjøre.» Fra da av var Israel et folk som var innviet til Gud, hans «spesielle eiendom». (2. Mosebok 19: 5, 8; 24: 3) De så fram til å bli beskyttet av ham og til i generasjon etter generasjon å bo i «et land som [fløt] med melk og honning». — 3. Mosebok 20: 24.

2. Hva slags forhold kan folk i dag ha til Gud?

2 Salmisten Asaf skrev om israelittene: «De holdt ikke Guds pakt, og i hans lov ville de ikke vandre.» (Salme 78: 10) De holdt ikke det løftet deres forfedre hadde gitt Jehova, og med tiden mistet nasjonen sitt helt spesielle forhold til ham. (Forkynneren 5: 4; Matteus 23: 37, 38) Jehova vendte derfor «sin oppmerksomhet mot nasjonene for å ta ut fra dem et folk for sitt navn». (Apostlenes gjerninger 15: 14) Og nå i de siste dager samler han inn «en stor skare, som ingen [kan] telle, av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål», og disse sier med glede: «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» — Åpenbaringen 7: 9, 10.

3. Hvilke skritt må man ta for å kunne ha et personlig forhold til Gud?

3 For å kunne stå i dette gode forholdet til Jehova må man foreta en innvielse til ham og bli døpt i vann som et offentlig symbol på det. Dette er i samsvar med den direkte befalingen Jesus gav sine etterfølgere: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjonene, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» (Matteus 28: 19, 20) Israelittene hadde lyttet til Moses da han leste fra «paktsboken». (2. Mosebok 24: 3, 7, 8) De forstod derfor hvilke forpliktelser de hadde overfor Jehova. Det forholder seg på samme måte i dag — nøyaktig kunnskap om Guds vilje, som vi finner i hans Ord, Bibelen, er helt nødvendig før man tar det skritt å la seg døpe.

4. Hva må man gjøre for å bli kvalifisert til å bli døpt? (Ta med rammen ovenfor.)

4 Det er tydelig at Jesus mente at hans disipler skulle ha et solid grunnlag for sin tro før de ble døpt. Han sa jo ikke bare til sine etterfølgere at de skulle gå og gjøre disipler, men også at de skulle lære dem ’å holde alt det han hadde befalt’. (Matteus 7: 24, 25; Efeserne 3: 17—19) De som er kvalifisert til å bli døpt, har vanligvis studert Bibelen i flere måneder eller i et år eller to, slik at den avgjørelsen de treffer, ikke er forhastet eller basert på mangelfull informasjon. Ved selve dåpen svarer kandidatene ja på to viktige spørsmål. Ettersom Jesus understreket at ’vårt ja skal bety ja og vårt nei nei’, vil det være nyttig for oss alle å analysere innholdet i disse to dåpsspørsmålene. — Matteus 5: 37.

Anger og innvielse

5. Hvilke to grunnleggende skritt blir det lagt vekt på i det første dåpsspørsmålet?

5 I det første dåpsspørsmålet blir kandidaten spurt om han eller hun har angret sine synder og innviet seg til Jehova for å gjøre hans vilje. Dette spørsmålet understreker to skritt som man må ta før man kan bli døpt, nemlig å angre og å innvie seg.

6, 7. a) Hvorfor må alle som ønsker å bli døpt, vise anger? b) Hvilke forandringer må man gjøre etter at man har angret?

6 Hvorfor må man angre før man kan bli døpt? Apostelen Paulus sier: «Vi [oppførte] oss alle en gang i samsvar med vårt kjøds begjær.» (Efeserne 2: 3) Før vi fikk nøyaktig kunnskap om Guds vilje, levde vi i samsvar med verden, etter dens verdier og normer. Vår levemåte var styrt av denne verdens gud, Satan. (2. Korinter 4: 4) Men etter at vi har lært Guds vilje å kjenne, er vi bestemt på at vi «ikke mer skal leve for menneskers begjær, men for Guds vilje». — 1. Peter 4: 2.

7 Denne nye levemåten gir stor lønn. Framfor alt åpner den veien for at vi kan ha et godt forhold til Jehova, noe David sammenlignet med en innbydelse til å gå inn i Guds «telt» og til å bo på hans «hellige fjell» — virkelig et stort privilegium. (Salme 15: 1) Det er rimelig at Jehova ikke innbyr hvem som helst, men bare dem som «vandrer uklanderlig og øver rettferdighet og taler sannhet i sitt hjerte». (Salme 15: 2) Det kan være nødvendig for oss å gjøre visse forandringer for å oppfylle disse kravene — både i oppførsel og i personlighet — avhengig av hvordan våre omstendigheter har vært før vi lærte sannheten å kjenne. (1. Korinter 6: 9—11; Kolosserne 3: 5—10) Motivet for slike forandringer er anger — dyp sorg over vår tidligere livsførsel og en fast beslutning om å gjøre Jehovas vilje. Dette fører til en helomvending — vi forlater en selvisk, verdslig levemåte og går isteden inn for å leve på en måte som behager Gud. — Apostlenes gjerninger 3: 19.

8. Hvordan innvier vi oss, og hvilken forbindelse er det mellom innvielse og dåp?

8 I den andre delen av det første dåpsspørsmålet blir kandidatene spurt om de har innviet seg til Jehova for å gjøre hans vilje. Det er helt nødvendig å innvie seg før man blir døpt. Innvielsen foretar man i bønn til Jehova, der man gir uttrykk for at man ønsker å vie sitt liv til ham gjennom Kristus. (Romerne 14: 7, 8; 2. Korinter 5: 15) Når vi gjør det, blir Jehova vår Herre og Eier, og i likhet med Jesus finner vi glede i å gjøre Guds vilje. (Salme 40: 8; Efeserne 6: 6) Dette høytidelige løftet til Jehova avlegger vi bare én gang. Men innvielsen foregår jo mellom bare en selv og Jehova, så den dagen vi blir døpt, kommer vi med en offentlig erklæring, slik at alle får vite at vi har innviet oss til vår himmelske Far. — Romerne 10: 10.

9, 10. a) Hva innbefatter det å gjøre Guds vilje? b) Hvordan framgikk det at til og med nazistene forstod betydningen av vår innvielse?

9 Hva innebærer det for oss å følge Jesu eksempel med hensyn til å gjøre Guds vilje? Jesus sa til sine disipler: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) Her nevner han tre ting som vi må gjøre. For det første må vi «fornekte» oss selv. Vi sier med andre ord nei til våre selviske, ufullkomne tilbøyeligheter og ja til Guds råd og veiledning. For det andre ’tar vi opp vår torturpæl’. På Jesu tid var en torturpæl et symbol på skam og lidelse. Som kristne aksepterer vi vår del i å lide ondt for det gode budskaps skyld. (2. Timoteus 1: 8) Selv om verden kanskje latterliggjør oss og kritiserer oss, ’forakter vi skammen’ i likhet med Kristus — vi gleder oss over å vite at vi behager Gud. (Hebreerne 12: 2) Og for det tredje følger vi Jesus «stadig». — Salme 73: 26; 119: 44; 145: 2.

10 Til og med noen av våre motstandere forstår faktisk betydningen av det innvielsesløftet vi Jehovas vitner har gitt Gud om å tjene ham uforbeholdent. I Buchenwald konsentrasjonsleir i Nazi-Tyskland måtte for eksempel Jehovas vitner som nektet å avsverge sin tro, skrive under på denne trykte erklæringen: «Jeg er fremdeles en engasjert bibelforsker og vil aldri bryte den ed jeg har avlagt overfor Jehova.» Dette er en god beskrivelse av den holdningen alle innviede, trofaste tjenere for Gud har! — Apostlenes gjerninger 5: 32.

Gjør det klart at man er et av Jehovas vitner

11. Hvilket privilegium får en som blir døpt, del i?

11 I det andre dåpsspørsmålet blir kandidaten først spurt om han forstår at han ved dåpen gjør det klart at han er et av Jehovas vitner. Etter vanndåpen blir han en ordinert Ordets tjener som bærer Jehovas navn. Dette er et stort privilegium, men også et alvorlig ansvar. Den som er blitt døpt, har utsikter til å oppnå evig frelse, forutsatt at han forblir trofast mot Jehova. — Matteus 24: 13.

12. Hvilken forpliktelse følger med det privilegium å bære Guds navn?

12 Det er virkelig et enestående privilegium å bære Den Allmektige Guds navn, Jehova. Profeten Mika sa: «Alle folkeslagene kommer til å vandre hvert i sin guds navn; men vi for vår del skal vandre i Jehova vår Guds navn til uavgrenset tid, ja for evig.» (Mika 4: 5) Men det følger en forpliktelse med dette privilegiet. Vi må gå inn for å leve vårt liv på en slik måte at det bringer ære til det navnet vi bærer. Paulus minnet de kristne i Roma om at hvis man ikke praktiserer det man forkynner, ’blir Guds navn spottet’, eller brakt i vanry. — Romerne 2: 21—24.

13. Hvorfor har innviede tjenere for Jehova det ansvar å vitne om sin Gud?

13 Når en person blir et av Jehovas vitner, påtar han seg også det ansvar å forkynne om sin Gud. Jehova innbød den innviede nasjonen Israel til å være vitner for ham om hans evige guddommelighet. (Jesaja 43: 10—12, 21) Men nasjonen forsømte dette ansvaret, og med tiden mistet den Jehovas gunst fullstendig. De sanne kristne i dag er stolte over å ha det privilegium å vitne om Jehova. Vi gjør det fordi vi elsker ham og lengter etter at hans navn skal bli helliget. Hvordan skulle vi kunne la være å fortelle andre sannheten om vår himmelske Far og hans hensikt? Vi føler det på samme måte som apostelen Paulus, som sa: «Det er en nødvendighet som er pålagt meg. Ja, ve meg om jeg ikke forkynte det gode budskap!» — 1. Korinter 9: 16.

14, 15. a) Hvilken rolle spiller Jehovas organisasjon i vår åndelige vekst? b) Hvilke ordninger hjelper oss åndelig sett?

14 Det andre spørsmålet minner kandidaten om at han også forplikter seg til å samarbeide med Jehovas organisasjon, som blir ledet av hans ånd. Vi er ikke alene om å tjene Gud, og vi trenger hjelp, støtte og oppmuntring fra «hele samfunnet av brødre». (1. Peter 2: 17; 1. Korinter 12: 12, 13) Guds organisasjon hjelper oss virkelig til å gå framover åndelig sett. Den skaffer til veie rikelig med bibelske publikasjoner som hjelper oss til å vokse i nøyaktig kunnskap, til å handle fornuftig når vi møter problemer, og til å utvikle et nært forhold til Gud. I likhet med en mor som sørger for at barnet hennes får god og næringsrik mat, sørger «den tro og kloke slave» for at vi får rikelig med åndelig føde i rette tid, slik at vi kan vokse åndelig sett. — Matteus 24: 45—47; 1. Tessaloniker 2: 7, 8.

15 På ukentlige møter får Jehovas folk den opplæringen og oppmuntringen de trenger for å forbli trofaste vitner for Jehova. (Hebreerne 10: 24, 25) Den teokratiske tjenesteskolen lærer oss å tale offentlig, og på tjenestemøtet får vi opplæring i å presentere budskapet på en virkningsfull måte. Både på møtene og gjennom vårt personlige studium av bibelske publikasjoner kan vi se at Jehovas ånd er i virksomhet og leder organisasjonen. Gjennom disse regelmessige ordningene gjør Jehova oss oppmerksom på farer, han lærer oss å bli flinke forkynnere, og han hjelper oss til å holde oss åndelig våkne. — Salme 19: 7, 8, 11; 1. Tessaloniker 5: 6, 11; 1. Timoteus 4: 13.

Motivet for avgjørelsen

16. Hva er det som er vår motivasjon for å innvie oss til Jehova?

16 De to dåpsspørsmålene minner altså kandidatene om betydningen av vanndåpen og om de forpliktelsene som den medfører. Hva er det som bør være motivet for at man bestemmer seg for å bli døpt? Vi blir ikke døpte disipler fordi noen tvinger oss til det, men fordi Jehova «drar» oss. (Johannes 6: 44) Ettersom «Gud er kjærlighet», styrer han universet ved kjærlighet, ikke ved tvang. (1. Johannes 4: 8) Vi dras til Jehova på grunn av hans gode egenskaper og den måten han handler på overfor oss. Jehova gav sin enbårne Sønn til gagn for oss, og han tilbyr oss den aller beste framtid. (Johannes 3: 16) Vi på vår side blir motivert til å overlate vårt liv til ham — innvie oss til ham. — Ordspråkene 3: 9; 2. Korinter 5: 14, 15.

17. Hva er det vi ikke har innviet oss til?

17 Vi innvier oss ikke til en sak eller til et arbeid, men til Jehova selv. Det arbeidet han vil at hans folk skal utføre, forandrer seg, men innvielsen til ham forblir den samme. Det Jehova sa til Abraham at han skulle gjøre, var for eksempel helt forskjellig fra det han bad Jeremia om å gjøre. (1. Mosebok 13: 17, 18; Jeremia 1: 6, 7) Likevel utførte begge disse den bestemte oppgaven som Jehova hadde gitt dem, fordi de elsket ham og ønsket å gjøre hans vilje trofast. Nå i endens tid bestreber alle Kristi døpte etterfølgere seg på å utføre hans befaling om å forkynne det gode budskap om Riket og å gjøre disipler. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) Når vi helhjertet deltar i dette arbeidet, viser vi på en fin måte at vi elsker vår himmelske Far, og at vi virkelig er innviet til ham. — 1. Johannes 5: 3.

18, 19. a) Hvilken offentlig kunngjøring kommer vi med ved dåpen? b) Hva blir drøftet i den neste artikkelen?

18 Det er ikke tvil om at dåpen åpner for mange velsignelser, men det å la seg døpe er ikke et skritt man kan ta uten nøye overveielse. (Lukas 14: 26—33) Det er et uttrykk for en beslutning om at vi prioriterer dette foran alle andre forpliktelser. (Lukas 9: 62) Når vi blir døpt, kunngjør vi egentlig offentlig: «Denne Gud er vår Gud til uavgrenset tid, ja for evig. Det er han som skal lede oss til vi dør.» — Salme 48: 14.

19 Den neste artikkelen drøfter flere spørsmål som kan dukke opp i forbindelse med vanndåpen. Kan det være gyldige grunner for en person til ikke å la seg døpe? Bør alder spille noen rolle? Hvordan kan alle bidra til å gjøre dåpen til en verdig anledning?

Kan du forklare dette?

• Hvorfor må hver enkelt kristen vise anger før dåpen?

• Hva innebærer innvielse til Gud?

• Hvilke forpliktelser følger med det privilegium å bære Jehovas navn?

• Hva bør være motivet for at man bestemmer seg for å bli døpt?

[Studiespørsmål]

[Ramme/bilde på side 22]

De to dåpsspørsmålene

Har du, på grunnlag av Jesu Kristi offer, angret dine synder og innviet deg til Jehova for å gjøre hans vilje?

Forstår du at din innvielse og dåp gjør det klart at du er et av Jehovas vitner og har sluttet deg til Guds organisasjon, som blir ledet av hans ånd?

[Bilde på side 23]

Innvielsen er et høytidelig løfte som man gir Jehova i bønn

[Bilde på side 25]

Ved vårt forkynnelsesarbeid viser vi at vi er innviet til Gud