Broer bygges over barrierer i Panama

«PANAMA, verdensbroen.» For et halvt århundre siden ble dette brukt som et slags motto i et populært radioprogram i det mellomamerikanske landet Panama. Den dag i dag er det mange som ser på dette landet som en ’verdensbro’.

Panama fungerer som en slags bro mellom Nord- og Sør-Amerika. Og den bokstavelige broen Bridge of the Americas går over den berømte Panamakanalen. Kanalen, som er et imponerende stykke ingeniørkunst, går tvers gjennom landet og forbinder Atlanterhavet og Stillehavet. Det gjør det mulig for skip fra hele verden å gå fra det ene havet til det andre på bare noen timer, mens det ellers ville ha tatt flere dager eller uker. Ja, Panama tjener som en viktig bro som forbinder mange deler av verden.

En bro og en smeltedigel

Panama er også blitt en smeltedigel av mennesker med forskjellig nasjonal og etnisk bakgrunn. Sammen med de mange innfødte  folkegruppene utgjør disse en blandet befolkning som bor spredt omkring i dette vakre landet. Men er det mulig å bygge bro over de sosiale, kulturelle, religiøse og språklige forskjellene dette medfører, og skape enhet i tanke og hensikt basert på de dyrebare sannhetene i Guds Ord?

Ja, det er det. Apostelen Paulus’ ord i Efeserne 2: 17, 18 viser at de kristne — både jøder og ikke-jøder — i det første århundre lyktes i nettopp dette på grunnlag av den forenende virkning som Kristi offer har. Paulus skrev: «Han [Jesus] kom og forkynte det gode budskap om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær, for gjennom ham har vi, begge folkene, adgang til Faderen ved én ånd.»

På lignende måte forkynner Jehovas vitner i Panama i vår tid «det gode budskap om fred» for enkeltpersoner og grupper som har kommet ’langt bortefra’ religiøst sett og i noen tilfeller også i bokstavelig forstand. Det utvikler seg en fin enhet blant dem som nærmer seg Jehova. Som følge av det er det i Panama blitt opprettet menigheter som holder møter på seks språk — spansk, kantonesisk, panamansk tegnspråk, engelsk og to indianske språk, nemlig kuna og ngobere (guaymí). Det er oppmuntrende å høre om hvordan mennesker som tilhører disse språkgruppene, er blitt forent i sin tilbedelse av Jehova.

Barrierer blir overvunnet i comarcaen

Ngobegruppen er den største av de åtte innfødte folkegruppene i Panama. Denne gruppen består av omkring 170 000 personer, og de fleste av dem bor i et stort område som for ikke så lenge siden ble gjort til comarca, eller reservat. En stor del av dette området består av forrevne jungelfjell som man stort sett bare kan nå til fots, og vakre kystområder som det er mulig å komme til med båt. Bosetninger blir ofte opprettet i nærheten av elver, som tjener  som lettvinte transportveier, og langs kysten. Mange av innbyggerne i reservatet klarer så vidt å tjene til livets opphold ved å arbeide på kaffeplantasjer i fjellene, ved å fiske eller ved å drive jordbruk. Mange av dem tilhører kristenhetens trossamfunn. Men noen er også tilhengere av en religion som er kjent som mama tata. Andre vender seg til en lokal sukia (sjaman, medisinmann) for å bli helbredet når de er syke eller føler at de blir plaget av onde ånder. Selv om mange snakker spansk, er det språket ngobere som blir best forstått.

Med kano for å nå folk

Jehovas vitner er klar over at det er viktig å hjelpe folk til å lære sannheten å kjenne på en måte som når både deres sinn og deres hjerte. Det kan gi dem den motivasjon de trenger for å gjøre de nødvendige forandringer i livet, slik at de kan leve etter Bibelens prinsipper. Med hjelp fra kvalifiserte ngoberespråklige vitner har de spesialpionerene som er blitt sendt til åtte forskjellige deler av reservatet, derfor lært seg ngobere.

Det er bemerkelsesverdig gode muligheter for vekst i de 14 menighetene som har vokst fram i området. Tenk for eksempel på det som Dimas og Gisela har opplevd. Dette ekteparet ble for noen år siden sendt som spesialpionerer til kystområdet rundt Tobobe, til en liten menighet med rundt 40 forkynnere. For å kunne forkynne for de ydmyke menneskene langs atlanterhavskysten måtte de ofte reise med kano, noe de syntes var vanskelig å venne seg til. Dimas og Gisela oppdaget at stille vann raskt kan forvandles til dødbringende bølger. De hadde ofte vondt i armer og rygg etter å ha padlet fra den ene landsbyen til den andre. En annen utfordring var å lære seg ngobere. Men de ble belønnet for sin oppofrelse og sin iherdighet da det i 2001 var 552 personer til stede ved høytiden til minne om Kristi død.

Tvers overfor Tobobe, på den andre siden av bukta, ligger landsbyen Punta Escondida. I en periode padlet en liten gruppe forkynnere regelmessig over bukta — dersom været tillot det — for å gå på møtene i Tobobe. Rapporter tydet på at det var gode muligheter for å opprette en menighet i Punta Escondida. Dimas og Gisela ble derfor bedt om å flytte dit. På mindre enn to år vokste gruppen i Punta Escondida til en aktiv menighet med 28 forkynnere og et gjennomsnitt på 114 til stede på det offentlige foredraget. Den nye menigheten var henrykt da det i 2004 var i alt 458 som overvar høytiden til minne om Kristi død.

Analfabetisme — en av barrierene som overvinnes

Det at mange oppriktige mennesker har lært å lese og skrive, har hjulpet dem til å komme i et nært forhold til Jehova. Slik var det med Fermina, en ung kvinne som bor i den fjellrike delen av reservatet. Misjonærer som forkynte i det isolerte området hvor hun bodde, oppdaget at hun var veldig lydhør for budskapet om Riket. Da hun ble tilbudt et bibelstudium, sa hun at hun gjerne ville lære mer. Men det var et problem. Hun kunne verken lese eller skrive spansk eller  ngobere, selv om hun snakket begge språkene. En av misjonærene tilbød seg å undervise henne ved hjelp av en brosjyre som Jehovas vitner har laget for å lære folk å lese og skrive. (Den engelske utgaven heter «Apply Yourself to Reading and Writing».)

Fermina var en dyktig elev. Hun forberedte seg ivrig til undervisningen og gjorde alle leksene, og hun øvde flittig på stavingen. Før det var gått et år, hadde hun gjort så store framskritt at hun kunne studere brosjyren Du kan være Guds venn! * Da man begynte å holde møter, kom Fermina på dem. Men fordi familien var så fattig, hadde hun store problemer med å betale det det kostet henne og barna å reise til møtene. En av pionerene, som var kjent med Ferminas situasjon, foreslo at hun skulle vurdere å lage og selge tradisjonelle drakter som ngobekvinner bruker. Fermina gjorde det, og til tross for at familien også hadde andre materielle behov, sørget hun for at de pengene hun tjente på dette, bare ble brukt til reisen til og fra kristne møter. Hun og familien hennes har nå flyttet til et annet område, og hun går stadig framover åndelig sett. De er ikke bare glad for at de har lært å lese og skrive, men også for at de har lært Jehova å kjenne, og det er enda viktigere.

Døvhet — en annen barriere det bygges bro over

I Panama føler mange familier med hørselshemmede medlemmer seg forlegne. Det har hendt at døve ikke har fått noen som helst slags utdannelse. Fordi det er så vanskelig å kommunisere med døve, føler mange døve seg isolert og utenfor.

Det ble derfor tydelig at noe måtte gjøres for å nå de hørselshemmede med det gode budskap. Oppmuntret av en reisende tilsynsmann gikk en gruppe ivrige pionerer og andre i gang med å lære seg panamansk tegnspråk. De ble belønnet for sitt initiativ.

I slutten av 2001 var det blitt opprettet en tegnspråkgruppe i Panama by. Det var omkring 20 til stede på møtene. Etter hvert som brødrene og søstrene ble dyktigere i språket, kunne de forkynne for mange som nå fikk kjennskap til Bibelens sannhet for aller første gang. Mange vitner med hørselshemmede barn begynte også å gå på disse møtene, og de oppdaget at barna deres lettere forstod Bibelens lære og viste større begeistring for sannheten. I mange tilfeller lærte foreldre seg tegnspråk og kunne på den måten kommunisere bedre med barna. Foreldrene kunne hjelpe sine barn åndelig sett og merket at familiebåndene ble styrket. Tilfellet med Elsa og datteren hennes, Iraida, illustrerer dette.

 Et vitne som var med i tegnspråkgruppen, fikk høre om Iraida. Hun besøkte henne og gav henne brosjyren Du kan få leve evig på jorden! * Iraida var veldig glad for det hun lærte om den nye verden ut fra bildene. Det ble startet et bibelstudium i brosjyren. Da de var ferdig med å studere den, brukte de brosjyren Hva krever Gud av oss? * På det tidspunktet begynte Iraida å be moren om å hjelpe henne med å forberede seg og om å forklare stoffet for henne.

Elsa hadde to problemer: Fordi hun ikke var et av Jehovas vitner, kjente hun ikke Bibelens sannhet, og hun kunne heller ikke tegnspråk. Hun hadde tidligere fått høre at hun ikke burde kommunisere med datteren ved hjelp av tegnspråk, men at datteren måtte lære å snakke. Kommunikasjonen mellom dem var derfor begrenset. Elsa ble rørt over at Iraida spurte henne om hjelp, og hun bad et av Jehovas vitner i menigheten om å få et bibelstudium. Hun sa: «Jeg bad om dette for min datters skyld, for jeg har aldri sett Iraida så begeistret for noe.» Elsa ble med på studiet og lærte seg tegnspråk. Etter hvert som Elsa brukte mer tid på datteren, ble kommunikasjonen hjemme bedre. Iraida begynte å bli mer nøye med hvem hun valgte som venner, og hun kom på menighetsmøtene. Nå går både mor og datter regelmessig på kristne møter. Elsa ble nylig døpt, og Iraida går framover mot det målet. Elsa forteller at hun for første gang begynner å bli kjent med datteren sin, og at de nå kan sitte og snakke om mange viktige ting som betyr mye for dem begge.

Tegnspråkgruppen, som ble en menighet i april 2003, har nå vokst til omkring 50 forkynnere, og det er enda flere som kommer på møtene. Over en tredjedel er døve. Andre tegnspråkgrupper er i ferd med å bli opprettet i tre byer utenfor Panama by. Selv om det fremdeles er mye å gjøre blant de hørselshemmede, er det ingen tvil om at det er blitt tatt et stort skritt for å hjelpe oppriktige døve til å komme i et nært forhold til sin kjærlige Skaper, Jehova Gud.

Dette er typisk for det som skjer i hele Panama. Selv om de kommer fra ulike kulturer, snakker forskjellige språk og har forskjellig bakgrunn, er mange blitt forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud. Ved hjelp av sannheten i Jehovas Ord har man lyktes i å bygge bro over noen av de kommunikasjonsproblemene som finnes i dette landet, som mange betrakter som «verdensbroen». — Efeserne 4: 4.

[Fotnoter]

[Kart på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

DET KARIBISKE HAV

PANAMA

Tobobe

STILLEHAVET

Panamakanalen

[Bilder på side 8]

Kunakvinner som holder opp billedtepper

[Bilde på side 9]

En misjonær forkynner for en ngobekvinne

[Bilde på side 10]

Jehovas vitner fra ngobereservatet drar av sted i en kano for å overvære programmet på den spesielle stevnedagen

[Bilder på side 11]

Bibelens sannhet bygger bro over kultur- og språkforskjeller i Panama

[Bilde på side 12]

Vakttårn-studiet holdt på tegnspråk

[Bilde på side 12]

Elsa og datteren hennes, Iraida, kommuniserer godt sammen

[Bilderettigheter på side 8]

Båt og kunakvinner: © William Floyd Holdman/Index Stock Imagery; landsby: © Timothy O’Keefe/Index Stock Imagery