Retten til å ha et navn

ALLE har rett til å ha et navn. På Tahiti blir også nyfødte som er blitt forlatt, som har ukjent far og mor, gitt et navn. Registreringskontoret velger et fornavn og et etternavn til det forlatte barnet.

Men det er én person som på en måte er blitt nektet denne grunnleggende rettigheten, en rettighet som praktisk talt alle mennesker nyter godt av. Utrolig nok gjelder dette «Faderen, som enhver familie i himmel og på jord skylder sitt navn»! (Efeserne 3: 14, 15) Mange nekter faktisk å bruke Skaperens navn, som står i Bibelens grunntekst. De foretrekker å erstatte det med slike titler som «Gud», «Herren» eller «Den Evige». Hva er så hans navn? En av dem som skrev Salmene, besvarte det spørsmålet da han sa: «Du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 18.

Da misjonærene fra misjonsselskapet London Missionary Society kom til Tahiti i den første halvdelen av 1800-tallet, tilbad polynesierne mange guder. Hver gud hadde sitt eget navn, og de viktigste gudene het Oro og Taaroa. For å skille Bibelens Gud fra de andre nølte ikke disse misjonærene med å bruke Guds navn, som blir transkribert Iehova på tahitisk.

Dette navnet ble godt kjent og alminnelig brukt både i dagligdagse samtaler og i vanlig korrespondanse. Kong Pomare II av Tahiti, som regjerte i begynnelsen av 1800-tallet, brukte det hyppig i sin personlige korrespondanse. Man finner bevis for det i det brevet som er avbildet her. Det er skrevet på engelsk og er utstilt på et museum. Dette brevet vitner om at man på den tiden ikke hadde fordommer mot å bruke Guds navn. Og Guds personlige navn står flere tusen ganger i den første tahitiske utgaven av Bibelen, som ble fullført i 1835.

[Bilde på side 32]

Kong Pomare II

[Bilderettigheter på side 32]

Konge og brev: Collection du Musée de Tahiti et de ses Îles, Punaauia, Tahiti