Følg Jesu eksempel — og vis omtanke for de fattige

DET har vært fattigdom og undertrykkelse nesten like lenge som menneskene har eksistert. I det gamle Israel inneholdt Guds lov til israelittene bestemmelser om at man skulle beskytte de fattige og lindre deres lidelser, men disse bestemmelsene ble ofte ignorert. (Amos 2: 6) Profeten Esekiel fordømte den måten de fattige ble behandlet på. Han sa: «Landets folk har gått fram med bedrageri og har revet bort ved ran, og den nødstilte og den fattige har de behandlet dårlig, og den fastboende utlendingen har de bedratt i strid med retten.» — Esekiel 22: 29.

Situasjonen var ikke annerledes da Jesus var på jorden. De religiøse lederne viste overhodet ingen omtanke for fattige og nødlidende. De religiøse lederne ble beskrevet som «pengekjære», som slike ’som fortærte enkenes hus’, og som var mer opptatt av å følge sine tradisjoner enn å ta seg av de eldre og de nødlidende. (Lukas 16: 14; 20: 47; Matteus 15: 5, 6) I Jesu lignelse om den barmhjertige samaritan gikk interessant nok både den presten og den levitten som så en skadet mann, forbi på motsatt side av veien i stedet for å gå bort til ham for å hjelpe ham. — Lukas 10: 30—37.

Jesus viste omtanke for de fattige

Evangelieberetningene om Jesu liv viser at Jesus hadde full forståelse for de fattiges situasjon, og at han var høyst oppmerksom på hvilke behov de hadde. Jesus hadde levd i  himmelen, men han gav avkall på sin åndelige natur, ble et menneske og ’ble fattig for vår skyld’. (2. Korinter 8: 9) En gang da Jesus så folkeskarene, «følte han medlidenhet med dem, for de var flådd og kastet omkring som sauer uten hyrde». (Matteus 9: 36) Beretningen om den fattige enken viser at det som gjorde inntrykk på Jesus, ikke var de store bidragene som ble gitt av de rike, som gav «av sin overflod», men den fattige enkens beskjedne bidrag. Det hun gjorde, rørte hans hjerte fordi hun «la i av sin armod alle de midler hun hadde å leve av». — Lukas 21: 4.

Jesus hadde ikke bare medfølelse med de fattige; han viste også at han var oppriktig interessert i deres behov. Han og hans apostler hadde en felles pengekasse, og av den gav de til fattige israelitter. (Matteus 26: 6—9; Johannes 12: 5—8; 13: 29) Jesus hjalp dem som ønsket å bli hans etterfølgere, til å forstå at de var forpliktet til å hjelpe de nødlidende. Han sa til en rik ung styresmann: «Selg alt det du har, og del ut til fattige, og du skal få en skatt i himlene; kom så og bli min etterfølger.» Men den rike mannen var ikke villig til å skille seg av med eiendelene sine, og dermed viste han at han hadde større kjærlighet til rikdom enn til Gud og sine medmennesker. Han hadde altså ikke de egenskaper som skal til for å være en disippel av Jesus. — Lukas 18: 22, 23.

Kristi etterfølgere har omtanke for de fattige

Etter Jesu Kristi død fortsatte apostlene og andre etterfølgere av Kristus å vise omtanke for dem de hadde blant seg som var fattige. Omkring år 49 evt. hadde Paulus, Jakob, Peter og Johannes et møte for å drøfte det oppdraget Paulus hadde fått av Herren Jesus Kristus i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap. De ble enige om at Paulus og Barnabas skulle gå til «nasjonene», det vil si konsentrere seg om å forkynne for ikke-jøder. Jakob og de andre oppfordret imidlertid Paulus og Barnabas til å «huske på de fattige». Og Paulus skrev at dette var noe han «oppriktig bestrebet [seg] på å gjøre». — Galaterne 2: 7—10.

I keiser Claudius’ regjeringstid oppstod det en alvorlig hungersnød i forskjellige deler av Romerriket. Som en reaksjon på det «bestemte [de kristne i Antiokia] seg for at de, alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea; og dette gjorde de, idet de sendte det til de eldste ved Barnabas’ og Saulus’ hånd». — Apostlenes gjerninger 11: 28—30.

Sanne kristne i dag forstår også at de som Jesu etterfølgere må vise omtanke for dem som er fattige og nødlidende, særlig for trosfeller som er det. (Galaterne 6: 10) De viser derfor at de er oppriktig interessert i å hjelpe dem som har lidd materielle tap. Tenk for eksempel på det som ble gjort i 1998, da store deler av det nordøstlige Brasil ble rammet av alvorlig tørke. Tørken ødela ris-, bønne- og maisavlinger, noe som førte til omfattende hungersnød — den verste på 15 år. Enkelte steder ble det til og med mangel på drikkevann. Jehovas vitner i andre  deler av landet nedsatte straks nødhjelpsutvalg, og på kort tid hadde de samlet inn enorme mengder mat og dekket utgiftene til transporten av hjelpeforsyningene.

De som var med på dette hjelpearbeidet, skrev: «Vi er svært glade for at vi har kunnet hjelpe våre brødre, spesielt fordi vi er forvisset om at vi dermed har gledet Jehovas hjerte. Vi glemmer aldri ordene i Jakob 2: 15, 16.» I disse bibelversene står det: «Hvis en bror eller en søster er naken og ikke har mat nok for dagen og en av dere sier til dem: ’Gå bort i fred, hold dere varme og vær mette’, men dere ikke gir dem de ting kroppen trenger, hva gagner det?»

En fattig, men ydmyk og iherdig forkynner i en av Jehovas vitners menigheter i São Paulo som ofte strever hardt for å få endene til å møtes, sier: «Jeg lever i fattigdom, men Bibelens budskap har gitt livet mitt virkelig mening. Jeg vet ikke hvordan det ville ha gått med meg hvis jeg ikke hadde fått hjelp av mine trosfeller.» For en tid tilbake trengte denne arbeidsomme, kristne kvinnen en operasjon, men hun hadde ingen mulighet til å betale sykehusregningen. I dette tilfellet var kristne brødre og søstre i menigheten slik stilt at de kunne betale for operasjonen. Overalt i verden gir sanne kristne hjelp til nødlidende trosfeller.

Men uansett hvor oppmuntrende slike eksempler er, er det tydelig at oppriktige anstrengelser alene ikke vil kunne gjøre slutt på fattigdom. Ikke engang mektige regjeringer og store internasjonale hjelpeorganisasjoner som til en viss grad har lyktes i sine bestrebelser, har kunnet fjerne fattigdom. Men dette eldgamle problemet — og andre problemer som hjemsøker menneskene — vil bli løst. Spørsmålet blir derfor: Hvordan kommer det til å skje?

Bibelens lære gir varig hjelp

Evangelieberetningene forteller at Jesus Kristus regelmessig gjorde mange gode gjerninger for dem som var fattige eller hadde det vanskelig på andre måter. (Matteus 14: 14—21) Men hva var det han først og fremst var opptatt med å gjøre? En gang Jesus hadde brukt en del tid på å hjelpe de nødlidende, sa han til disiplene sine: «La oss gå et annet sted, til småbyene i nærheten, så jeg kan forkynne der også.» Hvorfor avbrøt Jesus arbeidet med å hjelpe de syke og nødlidende for å ta fatt på forkynnelsesarbeidet igjen? Han forklarte det slik: «Det er i den hensikt [altså for å forkynne] jeg er gått ut.» (Markus 1: 38, 39; Lukas 4: 43) Det var viktig for Jesus å gjøre godt mot dem som var i nød, men hans oppdrag gikk først og fremst ut på å forkynne om Guds rike. — Markus 1: 14.

Ettersom Bibelen oppfordrer de kristne til å «følge nøye i [Jesu] fotspor», burde det være klart for de kristne i vår tid hva de bør prioritere høyest når de hjelper andre. (1. Peter 2: 21) I likhet med Jesus hjelper de mennesker som har det vanskelig. Men som Jesus legger også de størst vekt på sitt bibelske undervisningsarbeid — det å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike. (Matteus 5: 14—16; 24: 14; 28: 19, 20) Hvorfor bør forkynnelsen  av Bibelens budskap prioriteres høyere enn andre former for hjelpearbeid?

Erfaringer fra det virkelige liv verden over viser at folk blir bedre i stand til å takle livets problemer, også fattigdom, når de forstår og følger Bibelens praktiske veiledning. Bibelens budskap om Guds rike, som blir forkynt av Jehovas vitner i dag, gir dessuten folk et håp for framtiden — et håp som gjør livet verdt å leve, selv under de vanskeligste forhold. (1. Timoteus 4: 8) Hva dreier det håpet seg om?

Guds Ord kommer med denne forsikringen når det gjelder framtiden: «Vi venter i samsvar med [Guds] løfte nye himler og en ny jord, og der skal rettferdighet bo.» (2. Peter 3: 13) Når det står «jorden» i Bibelen, siktes det noen ganger til de menneskene som lever på jorden. (1. Mosebok 11: 1) Den rettferdige ’nye jord’ som blir lovt, er derfor et samfunn av mennesker som har Guds godkjennelse. Guds Ord lover dessuten at de som blir godkjent av Gud, under Kristi styre skal få evig liv i gave og leve et godt liv i et paradis på jorden. (Markus 10: 30) En slik storslått framtid er noe alle kan få del i, også de som nå er fattige. På den ’nye jord’ kommer fattigdomsproblemet til å være løst for alltid.

[Ramme/bilde på side 7]

HVORDAN SKAL JESUS «UTFRI DEN FATTIGE»? — Salme 72: 12

RETTFERDIGHET: «Måtte han føre saken for ditt folk med rettferdighet og for dine nødstilte med rettslig avgjørelse. Måtte han . . . frelse den fattiges sønner, og måtte han knuse bedrageren.» (Salme 72: 2, 4) Under Kristi styre over jorden vil det være rettferdighet for alle. Det vil ikke være rom for korrupsjon, et alvorlig problem som gjør at mange land som kunne ha vært rike, er blitt rammet av fattigdom.

FRED: «I hans dager skal den rettferdige spire, og fred i overflod, inntil månen ikke er mer.» (Salme 72: 7) Mye av fattigdommen i verden er et resultat av menneskenes kriger og konflikter. Kristus skal innføre fullkommen fred på jorden og på den måten fjerne en av de viktigste årsakene til fattigdom.

MEDFØLELSE: «Han skal synes synd på den ringe og den fattige, og de fattiges sjeler skal han frelse. Fra undertrykkelse og fra vold skal han gjenløse deres sjel, og deres blod skal være dyrebart i hans øyne.» (Salme 72: 12—14) De ringe, de fattige og de undertrykte skal bli en del av en lykkelig menneskeslekt som er forent under Kongen Jesu Kristi ledelse.

VELSTAND: «Det skal bli rikelig med korn på jorden.» (Salme 72: 16) Under Kristi styre vil det bli materiell velstand og overflod. Folk kommer ikke til å bli hjemsøkt av matmangel og sultkatastrofer, som ofte er årsak til fattigdom i dag.

[Bilde på sidene 4 og 5]

Jesus var oppriktig interessert i å hjelpe de fattige

[Bilde på side 6]

Bibelens budskap gir et reelt håp