Fattigdom — dagens situasjon

VICENTE * er et kjent syn i bybildet i São Paulo i Brasil, der han drar en tungt lastet vogn etter seg. Han samler kartong, metallavfall og plast. Når det begynner å bli mørkt, legger han seg for å sove under vognen oppå et lag med kartong. Det ser ikke ut til at han bryr seg om støyen fra bilene og bussene i den travle gaten hvor han tilbringer natten. Han hadde en gang både jobb, hjem og familie — men han har mistet alt sammen. Nå får han så vidt skrapt sammen noe til livets opphold på gaten.

Verden over er det sørgelig nok millioner av mennesker som i likhet med Vicente lever i den ytterste fattigdom. I utviklingslandene er mange tvunget til å bo på gaten eller i slummen. Tiggere — som kan være uføre, blinde, spedbarnsmødre — er et vanlig syn. Ved trafikklysene løper det barn mellom biler som stanser. De prøver å selge godterier for å tjene noen slanter.

Det er vanskelig å forklare hvorfor slik fattigdom får lov til å eksistere. I det britiske bladet The Economist stod det for ikke så lenge siden: «Menneskeslekten har aldri vært rikere og har aldri hatt mer av den medisinske viten, den teknologiske ekspertise og de intellektuelle evner som skal til for å få bukt med fattigdom.» Det er ikke tvil om at mange har dratt stor fordel av alt dette. I de store byene i en rekke utviklingsland kan en se en mengde flunkende nye biler i gatene. Kjøpesentrene er fulle av all verdens saker og ting, og det er ikke mangel på kunder. To kjøpesentre i Brasil som hadde en spesiell salgskampanje i 2004, holdt åpent natten mellom 23. og 24. desember. Det ene kjøpesentret hadde leid inn sambadansere til å underholde mulige kunder. Arrangementet trakk bortimot 500 000 kunder.

 Men det er ufattelig mange som ikke får del i de rikes velstand. Den sterke kontrasten mellom de velstående og de fattige har fått mange til å innse at det er et presserende behov for å bekjempe fattigdom. Det brasilianske bladet Veja skriver: «Kampen mot fattigdom bør være hovedtemaet på den internasjonale dagsorden i år [2005].» Veja omtaler også forslaget om en ny Marshall-plan * som tar sikte på å hjelpe de fattigste landene, særlig landene i Afrika. Slike forslag skaper riktignok det inntrykk at man beveger seg i riktig retning, men ifølge det samme bladet er det «også mange grunner til å tvile på resultatene. Hvis det store flertall av landene nekter å bidra, er det fordi midlene sjelden når fram til dem de er beregnet på». På grunn av korrupsjon og byråkrati er det dessverre en stor del av de pengene som blir gitt av regjeringer, internasjonale organer og enkeltpersoner, som aldri når fram til de menneskene som virkelig trenger dem.

Jesus visste at fattigdom kom til å bli et vedvarende problem. Han sa: «De fattige har dere . . . alltid hos dere.» (Matteus 26: 11) Betyr det at det alltid vil være fattigdom i verden? Er det ikke noe som kan gjøres for å forbedre situasjonen? Hva kan de kristne gjøre for å hjelpe de fattige?

[Fotnoter]