En tapper innsats for å utbre Bibelen

Baktalt og vanæret trakk han sitt siste sukk på de iskalde steppene i Øst-Sibir. Hans navn var Serafim. I dag er det få som er klar over at han var en av hovedpersonene bak den åndelige framgangen blant det greske folk. Denne ignorerte foregangsmannen hadde gjort en tapper innsats for å utbre Bibelen, men det bidrog til hans død.

SERAFIM levde på den tiden da Hellas hørte inn under det osmanske rike. Ifølge den gresk-ortodokse forskeren Georgios Metallinos var denne perioden kjennetegnet av «mangel på gode skoler» og av «mangelfull utdannelse blant folk flest», også blant de geistlige.

Det var stor forskjell mellom datidens greske folkemål, med sine mange dialekter, og koiné (fellesgresk), som De kristne greske skrifter var skrevet på. Forskjellen var blitt så stor at koiné ikke lenger ble forstått av dem som ikke hadde noen formell utdannelse. I den striden som fulgte, valgte kirken å gi sin støtte til koinégresk, som det var umulig å forstå.

Under disse forholdene, omkring 1670, kom Stefanos Ioannis Pogonatos til verden i en kjent familie på den greske øya Lésvos (Lesbos). Fattigdom og analfabetisme var utbredt på øya. Fordi det var mangel på skoler, måtte Stefanos ta grunnutdannelsen i et kloster på stedet. Som svært ung ble han ordinert til diakon i den gresk-ortodokse kirke og fikk navnet Serafim.

En lengsel etter å lære mer førte Serafim til Konstantinopel (nå Istanbul) omkring 1693. På grunn av sine ferdigheter vant han etter hvert respekt hos framstående grekere. Snart sendte en hemmelig gresk nasjonal bevegelse ham som utsending til Russlands tsar, Peter den store. Reisen til og fra Moskva førte Serafim gjennom store deler av Europa, der han merket seg forskjellige strømninger av religiøse og intellektuelle reformer. I 1698 kom han til England og knyttet viktige kontakter i London og Oxford. Han ble blant annet presentert for den anglikanske kirkes overhode, erkebiskopen av Canterbury. Dette var en forbindelse som snart skulle vise seg å være til nytte for Serafim.

Utgir en bibel

Mens Serafim var i England, kom han til den konklusjonen at grekerne hadde stort behov for en ny, lettforståelig oversettelse av «Det nye testamente» (De kristne greske skrifter). Ved å ta utgangspunkt i en oversettelse som munken Maximus hadde utarbeidet over 50 år tidligere, satte Serafim seg fore å utgi en ny, feilfri og lettere forståelig oversettelse. Han tok entusiastisk fatt på arbeidet, men slapp snart opp for penger. Situasjonen så lysere ut da erkebiskopen av Canterbury lovte å yte den økonomiske hjelpen han trengte.  Oppmuntret av støtten kjøpte Serafim inn trykkpapir og inngikk avtale med en boktrykker.

Trykkingen kom imidlertid bare så langt som til midten av Lukas’ evangelium. Politiske forandringer i England førte da til at erkebiskopen av Canterbury trakk all videre støtte tilbake. Men Serafim mistet ikke motet. Han søkte hjelp hos noen velstående sponsorer og klarte å få utgitt sin reviderte utgave i 1703. En del av utgiftene ble dekket av et selskap som var opprettet for å utbre evangeliet i fremmede land.

Maximus’ eldre tobinds oversettelse innbefattet den greske grunnteksten og var stor og tung. Serafims reviderte utgave ble trykt med en mindre skrifttype, inneholdt bare den nygreske oversettelsen og var tynnere og billigere.

Fyrte opp under en konflikt

«Dette oppdaterte verket dekket så absolutt et reelt behov hos folket,» skriver forskeren Georgios Metallinos, «men Serafim benyttet anledningen til å gå til angrep på en gruppe geistlige som motarbeidet oversettelse [av Bibelen].» De geistlige ble rasende da Serafim skrev i forordet at han hadde laget denne utgaven ’spesielt av hensyn til noen prester og visse menighetsforstandere som ikke forstod [koiné] gresk, for at de med den Høyst Hellige Ånds hjelp kunne lese og forstå noe av grunnteksten i den hensikt å formidle den til alminnelige kristne’. (The Translation of the Bible Into Modern Greek—During the 19th Century) Serafim kastet seg dermed inn i en konflikt om bibeloversettelse som pågikk innen den gresk-ortodokse kirke.

På den ene siden av konflikten stod de som innså at folks åndelige og moralske utvikling avhang av at de kunne forstå Bibelen. De mente også at medlemmene av presteskapet trengte å forbedre sin egen bibelkunnskap. Talsmennene for oversettelse av Bibelen mente dessuten at Bibelens sannheter kan uttrykkes på et hvilket som helst språk. — Åpenbaringen 7: 9.

Motstandere av at Bibelen ble oversatt, brukte som påskudd at en oversettelse ville utvanne Bibelens innhold og oppheve den myndighet kirken hadde når det gjaldt fortolkninger og dogmer. Men det de egentlig var redd for, var at protestantene skulle bruke oversettelser av Bibelen til å få innpass i den gresk-ortodokse kirke. Mange geistlige følte seg forpliktet til å motarbeide enhver tendens som kunne være til støtte for protestantene, deriblant forsøk på å gjøre Bibelen forståelig for vanlige folk. Slik kom oversettelse av Bibelen til å bli det mest omstridte spørsmålet i konflikten mellom protestantene og den ortodokse kirke.

Serafim ønsket ikke å forlate den ortodokse kirke, men han gav tydelig uttrykk for hva han mente om den uvitenhet og trangsynthet som rådde blant hans geistlige motstandere. I forordet til «Det nye testamente» skrev han: «Enhver gudfryktig kristen må lese Bibelen», slik at han «blir en etterligner av Kristus og retter seg etter [hans] lære». Serafim framholdt også at det å hindre noen i å studere Bibelen skrev seg fra Djevelen.

En bølge av motstand

Da Serafims nye bibelutgave nådde Hellas, vakte den kirkens forargelse. Den ble bannlyst. Eksemplarer av oversettelsen ble brent, og de som eide eller leste den, ble truet med ekskommunikasjon. Patriarken av Konstantinopel, Gabriel III, forbød all distribusjon av Serafims oversettelse og sa at den var unødvendig og ubrukelig.

Serafim mistet ikke motet, men forstod at han måtte være forsiktig. Til tross for kirkens offisielle forbud var det mange prester og lekmenn som ble begeistret for oversettelsen hans. Han lyktes svært godt med å distribuere den. Men konflikten mellom Serafim og forskjellige innflytelsesrike motstandere var langt fra over.

 Begynnelsen til slutten

I tillegg til å arbeide for Bibelens utbredelse ble Serafim engasjert i revolusjonære og nasjonale bevegelser. Dette engasjementet førte ham igjen til Moskva sommeren 1704. Han ble en fortrolig venn av Peter den store, og i en periode underviste han ved Det kongelige russiske akademi. Men fordi Serafim var urolig for hva som kunne skje med oversettelsen hans, reiste han tilbake til Konstantinopel i 1705.

I et nytt opplag som kom ut samme år, fjernet Serafim det kritiske forordet som hadde stått i originalutgaven. Han skrev bare et enkelt forord som oppmuntret til å lese i Bibelen. Denne utgaven fikk stor utbredelse, og det finnes ingen vitnesbyrd om negative reaksjoner fra patriarkatet.

Men i 1714 kom det et katastrofalt angrep fra Aleksandros Helladios, en gresk reisende som var motstander av oversettelse av Bibelen. I boken Status Præsens Ecclesiæ Græcæ (Den greske kirkes nåværende status) rettet han et ondsinnet angrep mot bibeloversettelser og oversetterne. Helladios viet et helt kapittel til Serafim og framstilte ham som en tyv og en svindler og som en ulærd og umoralsk bedrager. Var det noe hold i disse beskyldningene? Forfatteren Stylianos Bairaktaris uttrykker det mange forskere som har undersøkt saken, mener, når han omtaler Serafim som ’en arbeider og en opplyst foregangsmann’ som ble angrepet fordi han var forut for sin tid. Men Helladios’ bok bidrog til at Serafims liv fikk en tragisk slutt.

Blir mistenkt

Da Serafim reiste tilbake til Russland i 1731, var Peter den store død. Dermed fikk Serafim ingen offisiell beskyttelse. Den regjerende keiserinnen, Anna Ivanovna, var svært mistenksom overfor all aktivitet som kunne tenkes å skape ustabilitet i riket. I januar 1732 gikk det så rykter i St. Petersburg om at en gresk spion motarbeidet keiserrikets interesser. Den mistenkte var Serafim. Han ble arrestert og sendt til Aleksandr Nevskij-klostret for forhør. I klostret fantes det et eksemplar av Helladios’ bok, som anklaget Serafim for forskjellige forbrytelser. I tre motskrifter prøvde Serafim å gjendrive anklagene. Forhøret varte i fem måneder, og den mistanken som var rettet mot Serafim, var vanskelig å fjerne.

Siden det ikke ble lagt fram noen konkrete beviser mot Serafim, slapp han dødsstraff. Men på grunn av Helladios’ bakvaskelse var myndighetene ikke villig til å sette ham fri. Den greske diakonen Serafim ble dømt til livsvarig forvisning til Sibir. I rettsavgjørelsen ble det sagt at dommen hovedsakelig var basert på beskyldningene «i den avhandlingen som var utgitt av den greske forfatteren Helladios». I juli 1732 kom Serafim til Øst-Sibir i lenker av jern og ble kastet i den beryktede fangeleiren i Okhotsk.

Omkring tre år senere døde Serafim, ensom og forlatt. Han traff avgjørelser og benyttet framgangsmåter som til tider var ukloke og ble misforstått, men den oversettelsen han utgav, er én av mange bibeloversettelser som nå finnes på moderne gresk. * Blant dem er også den lett forståelige Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, som i tillegg finnes på mange andre språk. Vi er virkelig takknemlig for at Jehova Gud har bevart sitt Ord, slik at mennesker overalt har mulighet til å «komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Timoteus 2: 3, 4.

[Fotnote]

[Bilde på side 12]

Peter den store

[Bilderettigheter på side 10]

Bilder: Gjengitt med tillatelse av American Bible Society