Har du «frimodighet i tale»?

OVER seks millioner mennesker i 235 land og områder har den «frimodighet i tale» som Bibelen snakker om. Dette uttrykket forekommer 13 ganger i De kristne greske skrifter i Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på norsk. (Filipperne 1: 20; 1. Timoteus 3: 13; Hebreerne 3: 6; 1. Johannes 3: 21) Hva siktes det til når Bibelen bruker uttrykket «frimodighet i tale»? Hva kan hjelpe oss til å få det? På hvilke områder kan en slik frimodighet hjelpe oss til å tale fritt?

Ifølge en ordbok betegner det greske uttrykket for «frimodighet i tale» «talefrihet, åpenhjertighet i tale, . . . fryktløshet med hensyn til å tale fritt; herav tillit, friskt mot, frimodighet, ikke nødvendigvis i forbindelse med tale». (Vine’s Expository Dictionary of Old and New Testament Words) Men en slik fritalenhet må ikke forveksles med det å være brysk eller uhøflig. Bibelen sier: «La deres tale alltid være tiltalende.» (Kolosserne 4: 6) Å ha frimodighet i tale innebærer å være taktfull, samtidig som man ikke lar vanskelige forhold eller menneskefrykt hindre en i å tale.

Er den frimodighet i tale som Bibelen snakker om, en medfødt rett? Tenk over noe apostelen Paulus skrev til de kristne i Efesos. Han sa: «Til meg, en mann som er mindre enn den minste av alle hellige, ble denne ufortjente godhet gitt — at jeg skulle forkynne det gode budskap om Kristi uutgrunnelige rikdom for nasjonene.» Paulus sa videre at det er ved Jesus Kristus at «vi har denne frimodighet i tale og adgang med tillit ved vår tro på ham». (Efeserne 3: 8—12) Den frimodighet i tale som Bibelen snakker om, er altså ikke en medfødt rett, men noe som skriver seg fra et godt forhold til Jehova Gud, basert på tro på Jesus Kristus. La oss se på hva som kan hjelpe oss til å få en slik frimodighet, og på hvordan vi kan legge den for dagen når vi forkynner, underviser og ber.

Hva hjelper oss til å forkynne med frimodighet?

Jesus Kristus er det fremste eksempel med hensyn til å ha frimodighet i tale. Hans iver fikk ham til å utnytte alle muligheter til å forkynne. Enten han hvilte, spiste hjemme hos noen eller gikk langs veien, lot han aldri en anledning til å fortelle om Guds rike gå fra seg. Verken latterliggjøring eller direkte motstand kunne skremme Jesus til å forholde seg  taus. Modig avslørte han isteden datidens falske religiøse ledere. (Matteus 23: 13—36) Selv da Jesus ble arrestert og stilt for retten, talte han fryktløst. — Johannes 18: 6, 19, 20, 37.

Jesu apostler fikk samme frimodighet. På pinsedagen i år 33 talte Peter med frimodighet framfor en folkeskare på over 3000. Like før hadde han forunderlig nok gitt etter for frykt da en tjenestepike kjente ham igjen. (Markus 14: 66—71; Apostlenes gjerninger 2: 14, 29, 41) Men da Peter og Johannes ble slept fram for de religiøse lederne, krøp de ikke sammen i frykt. Uten å nøle avla de frimodig vitnesbyrd om den oppstandne Jesus Kristus. Det var faktisk Peters og Johannes’ frimodighet som fikk de religiøse lederne til å skjønne at disse mennene hadde pleid å være sammen med Jesus. (Apostlenes gjerninger 4: 5—13) Hva var det som satte dem i stand til å tale så frimodig?

Jesus hadde lovt apostlene: «Når de overgir dere, bli da ikke bekymret for hvordan eller hva dere skal tale; for det dere skal si, vil bli gitt dere i samme stund; for det er ikke bare dere som taler, men det er deres Fars ånd som taler gjennom dere.» (Matteus 10: 19, 20) Hellig ånd hjalp Peter og andre til å overvinne en eventuell engstelighet eller frykt som kunne ha hindret dem i å uttrykke seg fritt. Denne mektige kraften kan også hjelpe oss.

En annen ting er at det var Jesus som hadde gitt sine etterfølgere i oppdrag å gjøre disipler. Dette var passende, ettersom det er Han som er blitt gitt «all myndighet i himmelen og på jorden». Og ’han er med dem’. (Matteus 28: 18—20) Det at de første disiplene var klar over at Jesus støttet dem, gjorde at de kunne føle seg trygge når de stod overfor myndighetspersoner som var bestemt på å få dem til å slutte å forkynne. (Apostlenes gjerninger 4: 18—20; 5: 28, 29) Det at vi også er klar over at Jesus er med oss, kan gi oss den samme tryggheten.

Paulus holder fram en annen grunn til frimodighet når han setter håp i forbindelse med det å ’tale med stor frimodighet’. (2. Korinter 3: 12; Filipperne 1: 20) Ettersom håpets budskap var for godt til at de kristne kunne holde det for seg selv, måtte de fortelle andre om det. Vårt håp er så avgjort en grunn til at vi bør vise frimodighet i tale. — Hebreerne 3: 6.

Å forkynne med frimodighet i forskjellige situasjoner

Hvordan kan vi forkynne med frimodighet i situasjoner da det ikke er så lett å gjøre det? Tenk over apostelen Paulus’ eksempel. Mens han var i fangenskap i Roma, oppfordret han sine trosfeller til å be om at det måtte ’bli gitt ham evne til å tale når han åpnet sin munn, så han kunne tale med frimodighet, slik som han burde tale’. (Efeserne 6: 19, 20) Ble disse bønnene besvart? Ja. Mens Paulus var fange, «forkynte [han] Guds rike . . . med den største frimodighet i tale, uten hindring». — Apostlenes gjerninger 28: 30, 31.

Når det byr seg anledninger til å forkynne på jobben, på skolen eller mens vi er på reise, kan vår frimodighet i tale bli satt på prøve. Sjenerthet, frykt for hvordan reaksjonen kan bli, eller mangel på selvtillit kan legge en demper på vår frimodighet. Her er apostelen Paulus igjen et godt eksempel. Han skrev: «Ved vår Guds hjelp oppbød [vi] frimodighet til å tale Guds gode budskap til dere under stor kamp.» (1. Tessaloniker 2: 2) Det var bare fordi Paulus stolte på Jehova, at han var i stand til å gjøre det som overgikk hans egne evner.

Bønn hjalp en søster som heter Sherry, til å ’oppby frimodighet’ en gang det bød seg en anledning til å forkynne uformelt. En dag mens hun ventet på at mannen hennes skulle komme tilbake fra en avtale, la hun merke til en kvinne som også ventet. «Med en stor klump i magen bad jeg til Jehova om å få frimodighet,» sier Sherry. Da Sherry var på vei bort til kvinnen, kom det en baptistprest.  Sherry hadde ikke regnet med å støte på en prest. Men hun bad en gang til og klarte å forkynne. Kvinnen tok imot litteratur, og de avtalte å treffes igjen. Tillit til Jehova vil også hjelpe oss til å tale med frimodighet når vi benytter oss av muligheter til å forkynne.

I forbindelse med undervisning

Frimodighet i tale er nær knyttet til undervisning. Bibelen sier om «de menn som tjener på en god måte» i menigheten: «[De] vinner seg en anerkjent stilling og stor frimodighet i tale i den tro som er forbundet med Kristus Jesus.» (1. Timoteus 3: 13) De vinner seg frimodighet i tale ved at de selv lever etter det de lærer andre. Det at de gjør det, beskytter og styrker menigheten.

Når man har frimodighet i tale på denne måten, blir den veiledningen man gir, mer virkningsfull, og det er mer sannsynlig at den blir fulgt. Tilhørerne blir ikke distrahert av et dårlig eksempel, men blir heller oppmuntret fordi de ser at det de får lære, blir fulgt i praksis. Denne frimodigheten setter dem som har åndelige kvalifikasjoner, i stand til å ’bringe sin bror i den rette tilstand’ før et problem forverrer seg. (Galaterne 6: 1) På den annen side kan det være at en som foregår med et dårlig eksempel, nøler med å gi veiledning, fordi han føler at han egentlig ikke er den rette til å si noe. Det kan få sørgelige konsekvenser hvis det ikke blir gitt nødvendig veiledning i tide.

Det at man skal tale med frimodighet, betyr ikke at man skal være kritisk, kategorisk eller påståelig. Paulus formante Filemon «på grunnlag av kjærlighet». (Filemon 8, 9) Og det han sa, ble tydeligvis tatt godt imot. Ja, kjærlighet bør være motivet for all veiledning som en eldste gir.

Frimodighet i tale er altså av avgjørende betydning når det skal gis veiledning. Det er viktig også i andre tilfeller. Paulus skrev til menigheten i Korint: «Jeg har stor frimodighet i tale overfor dere. Jeg har mye å rose meg av når det gjelder dere.» (2. Korinter 7: 4) Paulus nølte ikke med å gi sine brødre og søstre ros når de fortjente det. Kjærligheten fikk ham til å fokusere på sine trosfellers gode egenskaper, selv om han også var klar over deres feil og mangler. Den kristne menighet i dag blir på samme måte bygd opp når de eldste er snare til å rose og oppmuntre sine brødre og søstre.

Alle kristne trenger frimodighet i tale for å kunne undervise på en virkningsfull måte. Sherry, som er nevnt tidligere, ville gjerne oppmuntre barna sine til å forkynne på skolen. Hun innrømmer: «Jeg er oppvokst i sannheten, men forkynte sjelden på skolen. Og  jeg forkynner nesten aldri uformelt. Så jeg spurte meg selv: Hva slags eksempel er jeg for barna mine?» Dette har fått Sherry til å gå mer bevisst inn for det å forkynne uformelt.

Ja, andre ser hva vi gjør, og de legger merke til det hvis vi ikke lever etter det vi lærer. La oss derfor vinne oss frimodighet i tale ved å anstrenge oss for at det skal være samsvar mellom det vi sier, og det vi gjør.

Når det gjelder bønn

Frimodighet i tale er spesielt viktig når det gjelder våre bønner til Jehova. Uten å holde noe tilbake kan vi utøse vårt hjerte for Jehova i tillit til at han vil høre våre bønner og besvare dem. Vi gleder oss derfor over å ha et varmt og nært forhold til vår himmelske Far. Vi bør aldri nøle med å komme fram for Jehova i bønn og tenke at vi er for ubetydelige til å gjøre det. Men hva om vi har dårlig samvittighet på grunn av en feil eller synd vi har begått, og det hindrer oss i å gi uttrykk for hva vi føler? Kan vi likevel komme fram for universets Overherre med frimodighet?

Jesu opphøyde stilling som Øversteprest gir oss en ekstra grunn til å be i tillit. I Hebreerne 4: 15, 16 står det: «Som øversteprest har vi ikke en som ikke kan vise medfølelse med våre svakheter, men en som er blitt prøvd i alle henseender i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet i tale tre fram for den ufortjente godhets trone, for at vi skal få barmhjertighet og finne ufortjent godhet til hjelp i rette tid.» En slik verdi har Jesu død og hans rolle som Øversteprest.

Hvis vi oppriktig går inn for å være lydige mot Jehova, har vi all grunn til å ha tillit til at han vil høre på oss med velvilje. Apostelen Johannes skrev: «Dere elskede, hvis våre hjerter ikke fordømmer oss, har vi frimodighet i tale overfor Gud; og hva vi enn ber om, får vi fra ham, fordi vi holder hans bud og gjør de ting som er velbehagelige i hans øyne.» — 1. Johannes 3: 21, 22.

At vi kan ha all frimodighet i tale overfor Jehova, innebærer at vi i bønn kan fortelle ham alt. Uansett hva det er som plager oss — bekymringer, uro og engstelse — kan vi fortelle Jehova om det og ha tillit til at han alltid vil høre på våre oppriktige bønner. Ikke engang hvis vi har begått en alvorlig synd, trenger skyldfølelse hindre oss i å uttrykke oss i bønn, hvis vi angrer oppriktig.

Frimodighet i tale er virkelig en verdifull ufortjent gave. Med den kan vi gi ære til Gud i vårt forkynnelses- og undervisningsarbeid og stadig nærme oss Gud i bønn. La oss ikke ’kaste bort vår frimodighet i tale, som har en stor lønn å få utbetalt’ — evig liv. — Hebreerne 10: 35.

[Bilde på side 13]

Apostelen Paulus talte med frimodighet

[Bilder på side 15]

For å kunne undervise på en god måte må en ha frimodighet i tale

[Bilde på side 16]

Frimodighet i tale er helt nødvendig med hensyn til bønn