Livshistorie

Gledefylt tjeneste til tross for dårlig helse

FORTALT AV VARNAVAS SPETSIOTIS

I 1990, i en alder av 68 år, ble jeg helt ufør. Men i 15 år nå har jeg med glede tjent som heltidsforkynner på Kypros. Hva har gitt meg styrke til å fortsette å være aktiv i tjenesten for Jehova til tross for min sykdom?

JEG ble født den 11. oktober 1922 som én av ni søsken — fire gutter og fem jenter. Vi bodde i landsbyen Xylofagou på Kypros. Selv om foreldrene mine var ganske velstående, var det nødvendig med mye hardt arbeid ute på jordene for å forsørge en så stor familie.

Min far, Antonis, likte å lese og var vitebegjærlig av natur. Da han besøkte læreren i landsbyen like etter at jeg var født, la han merke til en traktat med tittelen «Ekko fra Talerstolen», som var utgitt av bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som den gangen). Han begynte å lese den og ble raskt helt oppslukt av det som stod i den. Dette førte til at far og en av hans venner, Andreas Christou, var blant de første på øya som sluttet seg til Jehovas vitner.

Vekst til tross for motstand

Etter hvert skaffet de to seg flere bibelske publikasjoner fra Jehovas vitner. Snart ble far og Andreas motivert til å fortelle om de bibelske sannhetene de lærte, til de andre i landsbyen. Deres forkynnelse møtte sterk  motstand fra de gresk-ortodokse prestene og andre som mente at Jehovas vitner hadde en skadelig innflytelse.

Mange av lokalbefolkningen kunne ikke annet enn å respektere disse to som underviste andre i Bibelen. Far var godt kjent for sin vennlighet og gavmildhet. Han gav ofte fattige familier en hjelpende hånd. Noen ganger snek han seg ut av huset sent om kvelden og la igjen hvete eller brød ved døren til trengende familier. Slik uselvisk kristen oppførsel gjorde det budskapet disse to forkynnerne kom med, enda mer tiltalende. — Matteus 5: 16.

Dette førte til at omkring ti—tolv personer ble interessert i Bibelens budskap. Etter hvert som de forstod sannheten bedre, skjønte de at de burde komme sammen for å studere Bibelen som gruppe, så de holdt møter i forskjellige hjem. Rundt 1934 kom Nikos Matheakis, en heltidsforkynner fra Hellas, til Kypros og holdt møter med gruppen i Xylofagou. Tålmodig og besluttsomt hjalp bror Matheakis til med å organisere gruppen og gav dem hjelp til å forstå Bibelen enda bedre. Denne gruppen utgjorde kjernen i den første menigheten av Jehovas vitner på Kypros.

Etter hvert som det kristne arbeidet gikk framover og flere tok imot Bibelens sannhet, følte brødrene behov for et fast sted hvor de kunne holde møtene. Min eldste bror, Georgios, og hans kone, Eleni, tilbød menigheten en bygning som de brukte som låve. Denne bygningen, som lå ved siden av huset deres, ble reparert og bygd om til et passende sted for møtene. Slik ble brødrene eiere av sin første Rikets sal på øya. Så takknemlige de var! Og for en stimulans dette var for dem! Dette viste seg å føre til fortsatt vekst.

Jeg gjør sannheten til en del av meg selv

I 1938, da jeg var 16 år, bestemte jeg meg for å bli snekker. Far sendte meg derfor til Levkosía (Nikosia), hovedstaden på Kypros. Han visste nok hva han gjorde, da han  ordnet det slik at jeg fikk bo hos Nikos Matheakis. Det er mange på øya som fortsatt husker denne trofaste broren på grunn av hans nidkjærhet og gjestfrihet. Hans sprudlende entusiasme og urokkelige mot var helt nødvendige egenskaper for enhver kristen på Kypros i den første tiden.

Bror Matheakis gav meg enormt stor hjelp til å bli grunnfestet i det jeg lærte ut fra Bibelen, og til å gjøre åndelige framskritt. Mens jeg bodde hos ham, var jeg på alle de møtene som ble holdt hjemme hos ham. For første gang følte jeg at min kjærlighet til Jehova vokste. Jeg ble etter hvert fast besluttet på at jeg skulle bygge opp et meningsfylt forhold til Gud. Etter noen måneder spurte jeg bror Matheakis om jeg kunne få være med ham ut i felttjenesten. Det var i 1939.

Etter en tid drog jeg hjem for å besøke familien. Det å være sammen med far styrket ytterligere min overbevisning om at jeg hadde funnet sannheten og meningen med livet. Da den annen verdenskrig brøt ut i september 1939, var det mange unge menn på min alder som meldte seg frivillig til å gå ut i krigen. Men fordi jeg ville følge Bibelens veiledning, bestemte jeg meg for å fortsette å være nøytral. (Jesaja 2: 4; Johannes 15: 19) Det året innviet jeg meg til Jehova, og jeg ble døpt i 1940. For første gang følte jeg at jeg ikke lenger hadde menneskefrykt!

I 1948 giftet jeg meg med Efterpia. Vi fikk fire barn. Det tok ikke lang tid før vi forstod at vi måtte arbeide hardt for å kunne oppdra dem «i Jehovas tukt og formaning». (Efeserne 6: 4) Våre bønner og anstrengelser konsentrerte seg om å få barna til å framelske inderlig kjærlighet til Jehova og respekt for hans lover og prinsipper.

Helseproblemer blir en utfordring

I 1964, da jeg var 42 år, begynte jeg å miste følelsen i høyre hånd og høyre ben. Gradvis spredte dette seg til venstre side også. Jeg fikk diagnosen muskelsvinn, en uhelbredelig sykdom som til slutt fører til at en blir helt lam. Jeg ble dypt ulykkelig da jeg fikk vite dette. Alt skjedde så fort og uventet! Overveldet av sinne og forargelse tenkte jeg: «Hvorfor måtte dette hende meg? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?» Men etter  en tid klarte jeg å komme over det første sjokket. Deretter ble jeg overveldet av engstelse og usikkerhet. En rekke spørsmål surret rundt i hodet mitt. Ville jeg bli helt lam og fullstendig avhengig av andre? Hvordan skulle jeg takle det? Ville jeg være i stand til å forsørge familien — min kone og våre fire barn? Det gjorde virkelig vondt å tenke på dette.

I denne kritiske tiden i livet mitt følte jeg mer enn noen gang behov for å vende meg til Jehova i bønn og oppriktig fortelle ham om alt det jeg var bekymret og engstelig for. Dag og natt bad jeg tårefylte bønner. Jeg følte snart at jeg fikk trøst. De beroligende ordene i Filipperne 4: 6, 7 viste seg å være sanne i mitt tilfelle: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.»

Å leve med lammelse

Min tilstand ble stadig verre. Jeg forstod at jeg raskt måtte tilpasse meg mine nye omstendigheter. Siden jeg ikke lenger kunne arbeide som snekker, bestemte jeg meg for å finne et arbeid som ikke var så krevende, og som passet til min fysiske tilstand, slik at jeg fortsatt kunne få endene til å møtes. Først solgte jeg iskrem fra en vogn. Det gjorde jeg i cirka seks år, helt til jeg ble avhengig av å bruke rullestol. Deretter hadde jeg forskjellige lettere jobber som jeg kunne klare.

Siden 1990 har helsen min vært så dårlig at jeg ikke har vært i stand til å ha noe arbeid i det hele tatt. Nå er jeg fullstendig avhengig av andre, selv til ting som er helt dagligdagse for friske mennesker. Jeg må ha hjelp til å legge meg, vaske meg og kle på meg. For å overvære kristne møter må jeg trilles i rullestol til bilen og løftes inn i bilen. Og ved Rikets sal må jeg løftes ut av bilen og settes i rullestolen og så trilles inn. Under møtet har jeg et elektrisk varmeapparat ved siden av meg for å holde føttene mine varme.

Til tross for lammelsen er jeg ganske regelmessig til stede på alle møtene. Jeg forstår at det er der Jehova underviser oss, og det å være sammen med mine åndelige brødre og søstre er virkelig til støtte og oppmuntring og noe som gjør meg godt. (Hebreerne 10: 24, 25) Det at åndelig modne trosfeller regelmessig kommer på besøk, har vært til stadig hjelp for meg. Jeg føler det virkelig på samme måte som David gjorde: «Mitt beger er velfylt.» — Salme 23: 5.

Min kjære kone har vært til enestående hjelp i alle disse årene. Barna våre har også stilt villig opp. I flere år nå har de hjulpet meg med mine daglige behov. Det de gjør, er ikke enkelt, og etter hvert som årene går, blir det stadig vanskeligere å ta seg av meg. De er eksemplariske når det gjelder å vise tålmodighet og å gi av seg selv, og jeg ber om at Jehova må fortsette å velsigne dem.

Enda en vidunderlig måte Jehova styrker sine tjenere på, er gjennom bønn. (Salme 65: 2) Som svar på mine oppriktige påkallelser har Jehova gitt meg styrke til å forbli i troen i alle disse årene. Spesielt når jeg føler meg motløs, gir bønn meg lindring og hjelper meg til å bevare gleden. Det at jeg stadig ber til Jehova, virker oppkvikkende på meg og fornyer min beslutning om å fortsette å tjene ham. Jeg er helt overbevist om at Jehova hører sine tjeneres bønner og gir dem den fred i sinnet som de trenger. — Salme 51: 17; 1. Peter 5: 7.

Men det som gir meg aller størst oppmuntring, er det å tenke på at Gud til slutt skal helbrede alle dem som blir belønnet med liv i paradiset under hans Sønns, Jesu Kristi, styre. Mer enn én gang har gledestårene strømmet nedover ansiktet mitt mens jeg  har meditert over dette enestående håpet. — Salme 37: 11, 29; Lukas 23: 43; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Heltidsforkynnelse

I 1991, etter å ha tenkt igjennom min situasjon, fant jeg ut at den beste måten å unngå å gi etter for selvmedlidenhet på er å være opptatt med å dele det verdifulle gode budskapet om Riket med andre. I det året begynte jeg som heltidsforkynner.

Siden jeg er handikappet, utfører jeg det meste av min forkynnelse ved å skrive brev. Men det å skrive brev er heller ikke enkelt for meg; det krever stor innsats. Jeg synes det er vanskelig å holde pennen ordentlig, for hånden min er svekket på grunn av muskelsvinn. Men ved hjelp av iherdighet og bønn har jeg forkynt pr. brev i mer enn 15 år nå. Jeg bruker også telefonen når jeg skal forkynne. Jeg lar aldri en anledning gå fra meg til å fortelle slektninger, venner og naboer som besøker meg, om mitt håp om den nye verden og om paradiset på jorden.

Dette har ført til mange oppmuntrende opplevelser. Jeg ble svært glad for å se at et av barnebarna mine, som jeg studerte Bibelen med for omtrent tolv år siden, gjør åndelige framskritt og viser verdsettelse av Bibelens sannhet. Han har, motivert av sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen, fortsatt å være lojal og standhaftig i spørsmålet om kristen nøytralitet.

Jeg blir spesielt glad når folk som jeg har skrevet til, tar kontakt med meg for å få vite mer om Bibelen. Innimellom er det noen som ber om mer bibelsk litteratur. Det var for eksempel en dame som ringte meg og takket for det oppmuntrende brevet som jeg hadde sendt til mannen hennes. Hun syntes det som stod i brevet, var svært interessant. Dette førte til mange bibelske drøftelser med henne og mannen hennes hjemme hos meg.

Mye å glede seg over

Opp gjennom årene har jeg sett at det er blitt stadig flere Rikets forkynnere i denne delen av verden. Den lille Rikets sal ved siden av huset til min bror Georgios er blitt utvidet og pusset opp flere ganger. Det er et pent møtelokale som blir brukt av to av Jehovas vitners menigheter.

Far døde i 1943, da han var 52 år. Men for en åndelig arv han etterlot seg! Åtte av barna hans tok imot sannheten og tjener Jehova fortsatt. I landsbyen Xylofagou, der far ble født, og i landsbyene i nærheten er det nå til sammen 230 Rikets forkynnere fordelt på tre menigheter!

Disse positive resultatene har gitt meg stor glede. Nå, i en alder av 83 år, kan jeg med full tillit sitere salmistens ord: «Ungløvene med manke, de har lidd savn og har vært sultne, men de som søker Jehova, de skal ikke mangle noe godt.» (Salme 34: 10) Jeg venter ivrig på den tiden da den profetien som er nedskrevet i Jesaja 35: 6, skal bli oppfylt: «Da skal den lamme springe som hjorten.» (NO 1978/85) Inntil den tiden er jeg fast bestemt på å fortsette å tjene Jehova med glede til tross for min sykdom.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

TYRKIA

SYRIA

LIBANON

KYPROS

Levkosía

Xylofagou

Middelhavet

[Bilde på side 17]

Den første Rikets sal i Xylofagou er fortsatt i bruk

[Bilder på side 18]

Sammen med Efterpia i 1946 og i dag

[Bilde på side 20]

Jeg finner glede i å forkynne over telefon og ved å skrive brev