De ble født inn i Guds utvalgte nasjon
De ble født inn i Guds utvalgte nasjon
«Det er deg Jehova din Gud har utvalgt til å bli hans folk.» — 5. MOSEBOK 7: 6.
1, 2. Hvilke mektige gjerninger utførte Jehova til gagn for sitt folk, og hvilket forhold til Gud kom israelittene i?
I 1513 fvt. førte Jehova sine tjenere på jorden inn i et nytt forhold til ham. Det året ydmyket han en verdensmakt, og han utfridde israelittene av det slaveriet de var i. Han ble dermed deres Frelser og Eier. Før Jehova gikk til handling, hadde han sagt til Moses: «Si . . . til Israels sønner: ’Jeg er Jehova, og jeg skal i sannhet føre dere ut fra de byrder egypterne har lagt på dere, og utfri dere fra slavearbeidet under dem, og jeg skal virkelig kreve dere tilbake med utrakt arm og med store straffedommer. Og jeg skal i sannhet ta dere til meg som et folk, og jeg skal virkelig vise meg å være Gud for dere.’» — 2. Mosebok 6: 6, 7; 15: 1—7, 11.
2 Kort tid etter utgangen av Egypt kom israelittene inn i et paktsforhold til sin Gud, Jehova. Istedenfor å handle med enkeltpersoner, familier eller slekter hadde Jehova fra nå av et organisert folk, en nasjon, på jorden som han handlet med. (2. Mosebok 19: 5, 6; 24: 7) Han gav sitt folk lover som regulerte dagliglivet og framfor alt deres tilbedelse. Moses sa til dem: «Hvilken stor nasjon finnes det som har guder som er den så nær som Jehova vår Gud er nær oss, hver gang vi kaller på ham? Og hvilken stor nasjon finnes det som har så rettferdige forordninger og rettslige avgjørelser som hele denne loven som jeg legger fram for dere i dag?» — 5. Mosebok 4: 7, 8.
Født inn i en nasjon av vitner
3, 4. Hva var en viktig grunn til at Israel eksisterte som nasjon?
3 Gjennom profeten Jesaja minnet Jehova flere hundre år senere israelittene om en viktig grunn til at de eksisterte som nasjon. Jesaja sa: «Dette er hva Jehova har sagt — din Skaper, Jakob, og han som formet deg, Israel: ’Vær ikke redd, for jeg har kjøpt deg tilbake. Jeg har kalt deg ved ditt navn. Du er min. For jeg er Jehova din Gud, Israels Hellige, din Frelser. . . . Bring mine sønner fra det fjerne og mine døtre fra jordens ytterste ende, enhver som kalles med mitt navn, og som jeg har skapt til min egen herlighet, som jeg har formet, ja som jeg har dannet. Dere er mine vitner,’ lyder Jehovas utsagn, ’ja min tjener, som jeg har utvalgt, . . . det folket som jeg har formet til meg selv, for at de skulle forkynne min pris.’» — Jesaja 43: 1, 3, 6, 7, 10, 21.
4 Som et folk kalt ved Jehovas navn skulle israelittene vitne om hans overherredømme overfor folkeslagene. De skulle være et folk ’skapt til Jehovas herlighet’. De skulle ’forkynne Jehovas pris’, fortelle om det han hadde gjort for å utfri dem, og dermed herliggjøre hans hellige navn. Kort sagt skulle de være en nasjon av vitner for Jehova.
5. I hvilken forstand var Israel en innviet nasjon?
5 På 1000-tallet fvt. viste kong Salomo at Jehova hadde skilt ut nasjonen Israel. I bønn til Jehova sa han: «Du — du har skilt dem ut fra alle jordens folk som din arv.» (1. Kongebok 8: 53) Hver enkelt israelitt hadde også et spesielt forhold til Jehova. Tidligere hadde Moses sagt til dem: «Dere er sønner av Jehova deres Gud. . . . For du er et hellig folk for Jehova din Gud.» (5. Mosebok 14: 1, 2) Unge israelitter trengte derfor ikke å innvie sitt liv til Jehova. De ble medlemmer av Guds innviede folk ved fødselen. (Salme 79: 13; 95: 7) Hver ny generasjon fikk opplæring i Jehovas lover og var forpliktet til å holde dem på grunn av den pakten som bandt Israel til Jehova. — 5. Mosebok 11: 18, 19.
Frihet til å velge
6. Hvilken avgjørelse måtte hver enkelt israelitt treffe?
6 Selv om israelittene ble født som medlemmer av et innviet folk, måtte hver enkelt av dem treffe en personlig avgjørelse om å tjene Gud. Moses sa til dem før de gikk inn i det lovte land: «Jeg tar i dag himlene og jorden til vitne mot dere på at jeg har lagt livet og døden fram for deg, velsignelsen og forbannelsen; og du må velge livet for at du skal kunne bli i live, du og ditt avkom, ved å elske Jehova din Gud, ved å lytte til hans røst og ved å holde deg til ham; for han er ditt liv og dine dagers lengde, så du kan bo på den jord som Jehova sverget overfor dine forfedre Abraham, Isak og Jakob at han skulle gi dem.» (5. Mosebok 30: 19, 20) Hver enkelt israelitt måtte altså selv velge å elske Jehova, å lytte til hans røst og å holde seg til ham. Ettersom israelittene hadde en fri vilje, måtte de ta konsekvensene av det valget de traff. — 5. Mosebok 30: 16—18.
7. Hva skjedde etter at Josva og hans generasjon hadde dødd?
7 Forholdene i dommertiden illustrerer tydelig konsekvensene av både trofasthet og troløshet. Like før den perioden begynte, hadde israelittene fulgt Josvas gode eksempel og var blitt velsignet. «Folket fortsatte å tjene Jehova alle Josvas dager og alle de eldstes dager, de hvis dager strakte seg forbi Josva, og som hadde sett hele den store gjerning som Jehova hadde gjort for Israel.» Men en tid etter Josvas død «begynte det å framstå en annen generasjon, som ikke kjente Jehova eller den gjerning som han hadde gjort for Israel. Og Israels sønner begynte å gjøre det som var ondt i Jehovas øyne». (Dommerne 2: 7, 10, 11) Den yngre, uerfarne generasjonen verdsatte tydeligvis ikke sin arv som medlemmer av et innviet folk, et folk som deres Gud, Jehova, hadde utført mektige gjerninger til gagn for i fortiden. — Salme 78: 3—7, 10, 11.
Å leve opp til sin innvielse
8, 9. a) Hvilken ordning gav israelittene anledning til å vise at de ønsket å leve opp til sin innvielse? b) Hva oppnådde de som frambar frivillige offergaver?
8 Jehova gav sitt folk anledninger til å leve opp til sin innvielse som nasjon. Loven inneholdt for eksempel en ordning med ofringer — noen av dem var obligatoriske, mens andre var frivillige. (Hebreerne 8: 3) Slike ofre innbefattet brennofre, kornofre og fellesskapsofre, som alle var frivillige. De var gaver gitt til Jehova for å oppnå hans velvilje og for å uttrykke takksigelse. — 3. Mosebok 7: 11—13.
9 Disse frivillige ofrene gledet Jehova. Det ble sagt om brennofferet og kornofferet at de var «en formildende duft for Jehova». (3. Mosebok 1: 9; 2: 2) Når det gjaldt fellesskapsofferet, ble dyrets blod og fett ofret til Jehova, mens deler av kjøttet ble spist av prestene og av den som frambar offeret. Det var et symbolsk måltid som stod for et fredelig forhold til Jehova. Det ble sagt i Loven: «Hvis dere nå ofrer et fellesskapsoffer til Jehova, skal dere ofre det slik at dere oppnår godkjennelse.» (3. Mosebok 19: 5) Alle israelittene var riktignok innviet til Jehova i og med sin fødsel, men de som gjorde sin innvielse meningsfylt ved å gi frivillige offergaver, ’oppnådde godkjennelse’ og ble rikt velsignet. — Malaki 3: 10.
10. Hvordan gav Jehova uttrykk for misnøye på Jesajas og på Malakis tid?
10 Den innviede nasjonen Israel var imidlertid troløs mot Jehova gang på gang. Jehova sa til dem gjennom profeten Jesaja: «Du har ikke brakt meg dine helbrennofres sauer, og med dine slaktofre har du ikke æret meg. Jeg har ikke tvunget deg til å tjene meg med en gave.» (Jesaja 43: 23) Ofre som ikke ble gitt villig og av kjærlighet, hadde dessuten ingen verdi i Jehovas øyne. Tre hundre år etter Jesajas tid, da profeten Malaki levde, ofret israelittene for eksempel dyr som ikke var uten lyte. Malaki sa derfor til dem: «’Jeg har ikke behag i dere,’ har hærstyrkenes Jehova sagt, ’og offergaven fra deres hånd synes jeg ikke om. . . . dere har kommet med noe som er revet bort, og med det halte og det syke; ja, dere har kommet med det som gave. Kan jeg finne behag i dette av deres hånd?’ har Jehova sagt.» — Malaki 1: 10, 13; Amos 5: 22.
Forkastet som en innviet nasjon
11. Hvilken mulighet fikk Israel?
11 Da israelittene ble en nasjon innviet til Jehova, lovte han dem: «Hvis dere nå nøye vil adlyde min røst og holde min pakt, da skal dere i sannhet bli min spesielle eiendom blant alle andre folk, for hele jorden hører meg til. Og dere — dere skal bli et kongerike av prester og en hellig nasjon for meg.» (2. Mosebok 19: 5, 6) Den lovte Messias skulle stå fram blant dem og gi dem den første muligheten til å bli medlemmer av Guds rikes styre. (1. Mosebok 22: 17, 18; 49: 10; 2. Samuelsbok 7: 12, 16; Lukas 1: 31—33; Romerne 9: 4, 5) Men det store flertall av israelittene levde ikke opp til sin innvielse. (Matteus 22: 14) De forkastet Messias, og til slutt drepte de ham. — Apostlenes gjerninger 7: 51—53.
12. Hvilke uttalelser av Jesus viser at Israel ble forkastet som Jehovas innviede folk?
12 Noen dager før sin død sa Jesus til de jødiske religiøse lederne: «Har dere aldri lest i Skriftene: ’Den steinen som bygningsmennene forkastet, er den som er blitt hovedhjørnestein. Fra Jehova er denne kommet, og den er underfull i våre øyne’? Derfor sier jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til en nasjon som frambringer dets frukter.» (Matteus 21: 42, 43) Jesus viste at Jehova hadde forkastet dem som en nasjon innviet til ham, ved å si: «Jerusalem, Jerusalem, som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne — hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, slik en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Men dere ville ikke. Se, deres hus blir overlatt til dere selv.» — Matteus 23: 37, 38.
En ny innviet nasjon
13. Hvilken profetisk uttalelse kom Jehova med på Jeremias tid?
13 På profeten Jeremias tid forutsa Jehova noe nytt med hensyn til sitt folk. Vi leser: «’Se, det kommer dager,’ lyder Jehovas utsagn, ’da jeg vil slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus; ikke som den pakten som jeg sluttet med deres forfedre på den dag da jeg grep deres hånd for å føre dem ut av Egypts land, «den pakten med meg som de brøt, enda jeg som ektemann eide dem,» lyder Jehovas utsagn.’ ’For dette er den pakt som jeg skal slutte med Israels hus etter de dager,’ lyder Jehovas utsagn. ’Jeg vil legge min lov i deres indre, og i deres hjerte skal jeg skrive den. Og jeg vil bli deres Gud, og de skal bli mitt folk.’» — Jeremia 31: 31—33.
14. Når og på hvilket grunnlag ble Jehovas nye innviede nasjon til? Forklar hvem denne nye nasjonen er.
14 Grunnlaget for denne nye pakt ble lagt i år 33, da Jesus døde og senere trådte fram for Jehova med verdien av sitt utgytte blod. (Lukas 22: 20; Hebreerne 9: 15, 24—26) Men det var da den hellige ånd ble utgytt på pinsedagen i år 33 og en ny nasjon, «Guds Israel», ble født, at den nye pakt trådte i kraft. (Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; 9: 6; 11: 25, 26) Apostelen Peter skrev til salvede kristne: «Dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, en hellig nasjon, et folk til spesiell eiendom, for at dere vidt og bredt skal forkynne hans dyder’ som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys. For én gang var dere ikke et folk, men nå er dere Guds folk.» (1. Peter 2: 9, 10) Det spesielle forholdet mellom Jehova og det kjødelige Israel hadde opphørt. I år 33 var Jehovas gunst blitt tatt fra det kjødelige Israel og gitt til det åndelige Israel, den kristne menighet, «en nasjon som frambringer dets [det messianske rikets] frukter». — Matteus 21: 43.
Personlig innvielse
15. Hvilken dåp oppfordret Peter på pinsedagen i år 33 sine tilhørere til å foreta?
15 Etter pinsedagen i år 33 måtte hver enkelt, både jøde og ikke-jøde, foreta en personlig innvielse til Gud og bli døpt «i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». * (Matteus 28: 19) På pinsedagen sa apostelen Peter til mottagelige jøder og proselytter: «Vis anger, og la dere døpe, hver og én av dere, i Jesu Kristi navn til tilgivelse for deres synder, og dere skal få den hellige ånds frie gave.» (Apostlenes gjerninger 2: 38) Ved sin dåp måtte slike jøder og proselytter ikke bare vise at de hadde innviet sitt liv til Jehova, men også at de hadde godtatt Jesus som det middel Jehova ville tilgi deres synder gjennom. De måtte forstå og akseptere at Jesus var Jehovas Øversteprest og deres Leder, Hodet for den kristne menighet. — Kolosserne 1: 13, 14, 18.
16. Hvordan ble de som var rett innstilt på Paulus’ tid — jøder og ikke-jøder — en del av det åndelige Israel?
16 Flere år senere sa apostelen Paulus: «Både til dem i Damaskus først og til dem i Jerusalem og i hele Judeas land og til nasjonene gikk jeg i gang med å bringe det budskap at de skulle angre og vende seg til Gud ved å gjøre gjerninger som passer for anger.» (Apostlenes gjerninger 26: 20) Etter at Paulus hadde overbevist folk — jøder og ikke-jøder — om at Jesus var Kristus, Messias, hjalp han dem fram mot innvielse og dåp. (Apostlenes gjerninger 16: 14, 15, 31—33; 17: 3, 4; 18: 8) Ved å vende seg til Gud ble slike nye disipler medlemmer av det åndelige Israel.
17. Hvilken besegling er snart fullført, og hvilket annet arbeid går raskt framover?
17 I dag er den endelige beseglingen av dem som er igjen av det åndelige Israel, snart ferdig. Når den er fullført, kommer de «fire engler» som holder tilbake den store trengsels ødeleggende vinder, til å få myndighet til å slippe dem løs. I mellomtiden går innsamlingen av ’den store skare’, som har håp om å få leve evig på jorden, raskt framover. Disse «andre sauer» velger selv å vise tro på «Lammets blod» og bli døpt som symbol på sin innvielse til Jehova. (Åpenbaringen 7: 1—4, 9—15; 22: 17; Johannes 10: 16; Matteus 28: 19, 20) Blant dem er det mange unge som har vokst opp med kristne foreldre. Hvis du er en av disse unge, er den neste artikkelen spesielt interessant for deg.
[Fotnote]
Repetisjonsspørsmål
• Hvorfor trengte ikke unge israelitter å foreta en personlig innvielse til Jehova?
• Hvordan kunne israelittene vise at de levde opp til sin innvielse?
• Hvorfor forkastet Jehova Israel som sin innviede nasjon, og hvordan ble den erstattet?
• Hva måtte både jøder og ikke-jøder gjøre fra pinsedagen i år 33 for å bli medlemmer av det åndelige Israel?
[Studiespørsmål]
[Bilde på side 21]
Unge israelitter ble medlemmer av Guds utvalgte nasjon ved fødselen
[Bilde på side 23]
Hver enkelt israelitt måtte selv velge om de ville tjene Gud
[Bilde på side 23]
Frivillige offergaver gav israelittene anledning til å vise at de var glad i Jehova
[Bilde på side 25]
Etter pinsedagen i år 33 måtte Kristi etterfølgere foreta en personlig innvielse til Gud og bli døpt som symbol på dette