Livshistorie

Vår familie ble forent til slutt!

FORTALT AV SUMIKO HIRANO

Jeg hadde funnet den beste måten å leve på, og jeg ønsket at mannen min også skulle det. Men det skulle gå hele 42 år før det skjedde.

MIN mann og jeg giftet oss i 1951, da jeg var 21 år. Før fire år var gått, hadde vi fått to sønner, og livet mitt virket lykkelig på alle måter.

En dag i 1957 fortalte min eldre søster meg at hun hadde fått besøk av en kvinne som hadde flyttet hit til Japan som misjonær, og som var et av Jehovas vitner. Selv om søsteren min var buddhist, begynte hun å studere Bibelen sammen med misjonæren og oppmuntret meg til også å studere Bibelen. Jeg sa ja til det. Jeg tilhørte en protestantisk kirke og ville være i stand til å påpeke feilene i Jehovas vitners lære — det var i hvert fall det jeg tenkte.

Jeg fant fort ut hvor lite jeg visste om Bibelen. Jeg måtte spørre misjonæren: «Hvem er Jehova?» Jeg hadde aldri hørt det navnet bli brukt i min kirke. Misjonæren, Daphne Cooke (senere Pettitt), viste meg Jesaja 42: 8, som sier rett ut at Jehova er navnet til Den Allmektige Gud. Daphne svarte på alle spørsmålene mine ved å bruke Bibelen.

Jeg stilte presten de samme spørsmålene. Han sa: «Å stille spørsmål er en synd. Bare tro det du får fortalt.» Selv om jeg ikke mente at det var galt å stille spørsmål, fortsatte jeg hver søndag i seks måneder å gå i kirken om formiddagen, samtidig som jeg gikk på Jehovas vitners møter om ettermiddagen.

 Det påvirker mitt ekteskap

Jeg var begeistret for det jeg lærte fra Bibelen, og jeg fortalte om det til mannen min, Kazuhiko. Etter hvert studium og møte fortalte jeg ham hva jeg hadde lært. Det førte til at det oppstod en kjølig stemning mellom oss. Han ville ikke at jeg skulle bli et av Jehovas vitner. Men jeg likte så godt å studere Bibelen at jeg fortsatte å studere og komme sammen med vitnene.

Før jeg drog hjemmefra på møtekveldene, laget jeg Kazuhikos yndlingsretter, men han begynte å spise på restaurant. Når jeg kom hjem etter møtet, var han i dårlig humør og nektet å prate med meg. Etter to—tre dager var han i bedre humør, men da var det tid for neste møte.

Omtrent på denne tiden fikk jeg tuberkulose, en sykdom som allerede hadde ført til flere dødsfall i Kazuhikos familie. Han ble veldig bekymret og sa at når jeg ble bedre, kunne jeg gjøre hva jeg enn hadde lyst til. Det eneste jeg bad om, var at han ikke motsatte seg at jeg gikk på møtene hver uke. Han gikk med på det.

Det tok seks måneder før jeg ble helt frisk igjen, og i løpet av den tiden studerte jeg Bibelen grundig. Jeg lette etter selvmotsigelser i Jehovas vitners lære, for jeg ville slutte å studere sammen med dem hvis jeg fant bare én eneste selvmotsigelse. Jeg kunne ikke finne noen. I stedet ble feilene hos den protestantiske kirke helt tydelige for meg. Jeg ble kjent med Jehovas kjærlighet og rettferdighet og så hvor gagnlig det ville være å leve i samsvar med hans lover.

Etter at jeg var blitt frisk, holdt Kazuhiko sitt løfte og motsatte seg ikke at jeg gikk på møtene. Jeg fortsatte å vokse åndelig sett, og i mai 1958 ble jeg døpt som et av Jehovas vitner. Jeg ønsket sterkt at min familie skulle tilbe den sanne Gud sammen med meg.

Hjelper barna åndelig sett

Sønnene våre var alltid med meg på møtene og ut i forkynnelsesarbeidet, men det var først da noen bestemte hendelser inntraff, at jeg forstod at deres bibelkunnskap virkelig vokste. En dag da Masahiko, min sønn på seks år, lekte utenfor huset, hørte jeg en høy lyd og noen som hylte. En nabo kom løpende inn i huset vårt og skrek at sønnen min var blitt påkjørt av en bil. Var han død? Jeg tvang meg selv til å være rolig og skyndte meg ut. Synet av den ødelagte sykkelen hans fikk meg til å skjelve, men så fikk jeg se ham komme gående mot meg, bare lettere skadet. Idet han klynget seg til meg, sa han: «Mamma, Jehova hjalp meg, ikke sant?» Det å se ham i live og å høre disse nydelige ordene fikk meg til å gråte.

En annen dag, da vi var ute i forkynnelsen, traff vi en gammel mann som ropte: «Hva er det du tror du holder på med når du drar med deg et lite barn rundt på denne måten? Jeg synes synd på ham.» Før jeg rakk å svare, sa  Tomoyoshi på åtte år: «Bestefar, * mor tvinger meg ikke til å forkynne. Jeg forkynner fordi jeg ønsker å tjene Jehova.» Den gamle mannen bare stirret på ham og kunne ikke si noe.

Åndelig sett var sønnene våre farløse gutter. Det var opp til meg å lære dem Bibelens sannheter, enda jeg selv hadde mye å lære. Jeg styrket min egen kjærlighet, tro og nidkjærhet og forsøkte å være et godt eksempel. Hver dag takket jeg Jehova mens barna hørte på. Jeg fortalte dem mine opplevelser fra forkynnelsesarbeidet. Dette oppmuntret dem. Når de senere ble spurt om hvorfor de hadde begynt som pionerer (heltidsforkynnere), svarte de: «Vi så at mor var lykkelig fordi hun tjente som pioner, og vi ønsket også å være lykkelige.»

Jeg var svært bevisst på at jeg ikke snakket nedsettende om deres far eller noen i menigheten. Jeg forstod at negativt snakk kunne ha en skadelig innvirkning på barna. De kunne ha mistet respekten både for den det ble snakket negativt om, og for den som snakket negativt.

Overvinner hindringer for å gå framover

I 1963 førte Kazuhikos arbeid til at vi flyttet fra Tokyo i Japan til Taipei på Taiwan. Han sa til meg at hvis jeg forkynte i den japanske kolonien der, ville jeg skape problemer. Vi ville bli sendt tilbake til Japan, og det ville føre til problemer for firmaet hans. Han ønsket å skape avstand mellom oss og vitnene.

På Taiwan, hvor alle møtene ble holdt på kinesisk, ble vi tatt varmt imot av vitnene. Jeg bestemte meg for å lære kinesisk, slik at jeg kunne forkynne for lokalbefolkningen i stedet for japanerne. På den måten kunne jeg unngå de problemene som mannen min hadde snakket om.

Vårt vennskap med vitnene på Taiwan styrket oss. Et misjonærpar, Harvey og Kathy Logan, gav oss uendelig mye hjelp. Bror Logan ble en åndelig far for sønnene mine. Han viste dem at det å tjene Jehova ikke er et gledeløst og strengt liv. Jeg tror at det var mens vi var på Taiwan, at guttene bestemte seg for å tjene Jehova.

Tomoyoshi og Masahiko gikk på en amerikansk skole hvor de lærte både engelsk og kinesisk. Den utdannelsen skulle de senere få nytte av i tjenesten for den sanne Gud, Jehova. Jeg er dypt takknemlig mot Jehova for at den perioden som kunne ha vært vanskelig for oss, heller ble en tid som har ført til varige velsignelser. Etter tre og et halvt minneverdige år på Taiwan flyttet vi tilbake til Japan.

 Guttene var nå tenåringer og ønsket å være mer uavhengige. Jeg brukte mange timer på å resonnere med dem over bibelske prinsipper, og Jehova hjalp dem gjennom den vanskelige tiden. Da Tomoyoshi var ferdig med videregående skole, begynte han som pioner. Han var i stand til å hjelpe fire personer fram til innvielse og dåp i løpet av sine første år som pioner. Masahiko fulgte sin brors eksempel og begynte som pioner rett etter videregående. Han hjalp fire unge personer til å bli vitner i løpet av sine fire første år som pioner.

Deretter velsignet Jehova barna våre enda mer. Tomoyoshi studerte Bibelen med mannen til en kvinne som jeg hadde hjulpet til å lære Bibelens sannheter. De to døtrene deres ble også Jehovas vitner. Senere giftet Tomoyoshi seg med den eldste, Nobuko, og Masahiko giftet seg med den yngste, Masako. Tomoyoshi og Nobuko tjener nå ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York. Og Masahiko og Masako er misjonærer i Paraguay.

Gradvise forandringer hos mannen min

Kazuhiko virket uinteressert i vår tro i disse årene, men vi så noen indikasjoner på at han forandret seg. Når andre motarbeidet meg, forsvarte han min tro og gjorde seg faktisk til talsmann for bibelske sannheter uten å være klar over det. Han gav materiell hjelp til vitner i nød. I en kort tale i bryllupet til en av sønnene våre sa han: «Å lære folk den rette måten å leve på er det beste arbeidet som finnes, og også det vanskeligste. Mine sønner og deres koner har valgt denne vanskelige kursen som sin karriere. Vær snill og hjelp dem.» Alt dette fikk meg til å tenke at han helt sikkert ville begynne å tjene Jehova sammen med oss.

Jeg inviterte vitner hjem til oss. Jeg bad Kazuhiko med på kristne møter og stevner og også på høytiden til minne om Kristi død. Når arbeidet hans gjorde det mulig, var han med, om enn litt motvillig. Mange ganger trodde jeg at han ville ta imot et bibelstudium, så jeg inviterte kristne eldste hjem. Men han ville ikke studere Bibelen. Jeg lurte på hva som var galt.

Jeg begynte å tenke på apostelen Peters ord: «Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel, fordi de har vært øyenvitner til deres rene livsførsel forbundet med dyp respekt.» (1. Peter 3: 1, 2) Jeg innså at jeg ikke alltid hadde fulgt denne veiledningen. For å kunne rette meg helt etter den trengte jeg å bli mer åndelig. I 1970 begynte jeg derfor som pioner med det målet å bli et mer åndelig menneske.

Det gikk 10 år, og det gikk 20 år. Men jeg så fortsatt ingen åndelig forandring hos mannen min. En jeg studerte Bibelen med, sa en gang: «Det må være vanskelig å hjelpe andre når du ikke engang kan hjelpe din egen mann.» Det var nedslående, men jeg gav ikke opp.

I slutten av 1980-årene var foreldrene våre blitt gamle. Det var utmattende og stressende å ta seg av dem samtidig som jeg hadde andre forpliktelser jeg måtte oppfylle. I årevis hadde de vært imot min tro på Jehova, men jeg forsøkte å vise dem så mye kjærlighet som jeg kunne. Like før mor, som var 96 år, døde, sa hun til meg: «Sumiko, hvis jeg blir oppreist, skal jeg bli med i din religion.» Jeg forstod da at mine anstrengelser ikke hadde vært forgjeves.

Kazuhiko merket seg alt det jeg hadde gjort for foreldrene våre. For å vise sin verdsettelse begynte han å komme regelmessig på møtene. Han gjorde det i flere år, men gjorde ingen åndelige framskritt. Jeg fortsatte å forsøke å glede ham. Jeg inviterte vennene hans og også hans utenlandske forretningspartnere til måltider hjemme hos oss. Jeg ble med ham på atspredelser. Da timekravet for pionerer ble redusert, kunne jeg bruke mer tid sammen med ham.

 Pensjonisttilværelsen fører til forandring

Kazuhiko ble pensjonist i 1993. Nå, tenkte jeg, vil han endelig ha tid til å studere Bibelen. Men han sa at det å tjene Gud bare fordi han hadde tid, ville være blasfemi. Han sa at han heller ville tjene Gud når hjertet hans fikk ham til å gjøre det, og at jeg ikke skulle presse ham.

En dag spurte Kazuhiko meg om jeg nå ville bruke resten av livet mitt til å leve for ham. Dette såret meg, for jeg hadde gjort alt jeg kunne for ham, helt siden vi giftet oss. Jeg hadde virkelig forsøkt å gjøre ham lykkelig, men han følte at jeg hadde levd mer for Jehova enn for ham. Etter at jeg hadde tenkt på dette en stund, sa jeg til ham at jeg ikke kunne gjøre noe mer for ham. Men hvis han ville bli med på det jeg holdt på med, så kunne vi begynne på et fantastisk nytt liv sammen som ville vare ikke bare noen få år til, men i all evighet. Det gikk flere dager uten at han svarte på dette. Til slutt spurte han: «Vil du studere Bibelen med meg?» Hver gang jeg tenker på de ordene, begynner hjertet mitt å banke.

Først ordnet jeg det slik at en kristen eldste kunne studere med ham, men han sa til meg: «Jeg vil bare studere med deg.» Vi begynte derfor å studere Bibelen daglig. Siden jeg går i en kinesisk menighet og mannen min snakker det språket flytende, studerte vi på kinesisk. Vi leste også hele Bibelen sammen på mindre enn ett år.

I løpet av denne tiden var det en eldste i menigheten som sammen med sin kone viste interesse for oss som et par. Selv om de er yngre enn barna våre, ble de våre nære venner. Mange andre vitner viste også mannen min spesiell interesse. De var gjestfrie og snakket med Kazuhiko som om han var deres far. Dette gjorde ham veldig glad.

En dag kom det en innbydelse til et bryllup, og den var adressert til Kazuhiko. Det at han på den måten ble anerkjent som familiens overhode, gjorde stort inntrykk på ham, og han bestemte seg for å gå i bryllupet. Han begynte snart å åpne seg for vitnene og begynte å studere Bibelen med en kristen eldste. Det at han studerte Bibelen, overvar møtene og ble vist kjærlighet i menigheten, hjalp ham til å gjøre fine åndelige framskritt.

En forent familie til slutt

I desember 2000 ble mannen min døpt som symbol på sin innvielse til Jehova. Våre sønner og deres koner kom langveisfra for å se dette «miraklet». Det tok 42 år, men endelig er vi en forent familie.

Hver morgen drøfter vi nå et skriftsted for dagen og leser Bibelen sammen. Hver dag gleder vi oss over åndelige samtaler og er med på åndelige aktiviteter. Kazuhiko er nå menighetstjener, og nylig holdt han et offentlig foredrag på kinesisk. Jeg takker Jehova for at han har forent oss. Sammen med alle dem som er mine nære og kjære, ser jeg fram til å forsvare hans navn og overherredømme i all evighet.

[Fotnote]

[Kart på side 13]

(Se den trykte publikasjonen)

KINA

SØR-KOREA

NORD-KOREA

Japanhavet

JAPAN

Tokyo

Øst-Kina-havet

TAIWAN

Taipei

[Bilde på side 12]

Sammen med min familie i 1958, det året jeg ble døpt

[Bilder på side 13]

Vi ble åndelig styrket av venner som Harvey og Kathy Logan da vi flyttet fra Tokyo til Taipei

[Bilde på side 15]

I dag er familien vår forent i den sanne tilbedelse