Baruk — Jeremias trofaste sekretær

HAR du hørt om «Baruk, Nerias sønn»? (Jeremia 36: 4) Han er bare omtalt i fire kapitler i Bibelen, men bibellesere kjenner ham som profeten Jeremias personlige sekretær og nære venn. De var sammen under de turbulente, siste 18 årene av Juda rike, under babylonernes fryktelige ødeleggelse av Jerusalem i 607 fvt. og under den påfølgende landflyktigheten til Egypt.

For noen år siden ble det funnet to leirklumper med seglavtrykk * som skriver seg fra 600-tallet fvt., med innskriften «Tilhører Berekhjahu [Baruks hebraiske navn], sønn av Nerijahu [Nerias hebraiske navn], Skriveren». Dette har ført til at forskere er blitt interessert i denne bibelske personen. Hvem var Baruk? Hva slags familie kom han fra? Hvilken utdannelse og status hadde han? Hva forteller det om ham at han inntok et fast standpunkt på Jeremias side? Hva kan vi lære av Baruk? La oss se om vi kan få svar på disse spørsmålene ved å undersøke de bibelske og historiske opplysningene som er tilgjengelige.

Bakgrunn og status

Det er mange sakkyndige i dag som mener at Baruk tilhørte en framstående slekt av skrivere i Juda. De peker på flere faktorer som får dem til å komme til den konklusjonen. I Bibelens beretning blir Baruk for eksempel omtalt med en bestemt tittel, «sekretæren», eller «skriveren» i noen oversettelser. Bibelen forteller også at Seraja, broren til Baruk, hadde en viktig stilling ved kong Sidkias hoff. — Jeremia 36: 32; 51: 59.

Arkeologen Philip J. King sier om skrivere på Jeremias tid: «Skrivere, medlemmer av en fagutdannet klasse, var prominente i Juda på slutten av 600-tallet og i begynnelsen av 500-tallet fvt. . . . Tittelen ble gitt til høye kongelige embetsmenn.»

Gjennom beretningen i Jeremia, kapittel 36, som vi skal se på i detalj, får vi dessuten det inntrykk at Baruk hadde adgang til kongens rådgivere og tillatelse til å bruke spiserommet til Gemarja, en fyrste eller embetsmann, det rommet der rådgiverne kom sammen. Bibelkommentatoren James Muilenberg begrunner dette slik: «Baruk kunne tre inn i avskriverens kabinett fordi han hadde rett til å være der og selv var en av de kongelige embetsmennene som hadde kommet sammen ved den avgjørende anledningen da bokrullen skulle leses opp offentlig. Han var blant kolleger.»

Boken Corpus of West Semitic Stamp Seals nevner enda en faktor som taler for Baruks status: «Ettersom Berekhjahus segl ble funnet sammen med en stor mengde segl som tilhørte andre høye embetsmenn, er det rimelig å anta at Baruk/Berekhjahu virket innenfor den samme offisielle kretsen som de andre embetsmennene.» Det som finnes av opplysninger, tyder på at Baruk og hans bror Seraja var høye embetsmenn som støttet den trofaste profeten Jeremia i de dramatiske årene før Jerusalem ble ødelagt.

 Støtter Jeremia offentlig

Tidsmessig dukker Baruk første gang opp i Jeremia, kapittel 36, «i det fjerde året til Jehojakim», cirka år 625 fvt. Jeremia hadde da tjent som profet i 23 år. — Jeremia 25: 1—3; 36: 1, 4.

Jehova sa nå til Jeremia: «Ta deg en bokrull, og du skal skrive i den alle de ord som jeg har talt til deg mot Israel og mot Juda og mot alle nasjonene, . . . fra Josjias dager, helt fram til denne dag.» Det sies videre i beretningen: «Jeremia kalte så til seg Baruk, Nerias sønn, for at Baruk etter Jeremias munn skulle skrive alle Jehovas ord.» — Jeremia 36: 2—4.

Hvorfor ble Baruk tilkalt? Jeremia sa til ham: «Jeg er stengt inne. Jeg kan ikke gå inn i Jehovas hus.» (Jeremia 36: 5) Jeremia var tydeligvis blitt nektet adgang til tempelområdet, der Jehovas budskap skulle leses opp, kanskje fordi tidligere budskaper hadde gjort visse myndighetspersoner forarget. (Jeremia 26: 1—9) Baruk var uten tvil en oppriktig tilbeder av Jehova, og han «gikk i gang med å gjøre alt det profeten Jeremia hadde gitt ham befaling om». — Jeremia 36: 8.

Det tok tid å skrive ned de advarslene som var blitt gitt i løpet av de siste 23 årene, og det kan være at Jeremia også ventet på det rette tidspunktet. Men i november eller desember 624 fvt. begynte Baruk modig «å lese opp Jeremias ord fra boken for alt folkets ører, i Jehovas hus, i det spiserom som tilhørte Gemarja». — Jeremia 36: 8—10.

Mikaja, sønn av Gemarja, fortalte faren og flere av fyrstene om det som hadde skjedd, og de bad Baruk lese bokrullen høyt en gang til. Det sies i beretningen: «Nå skjedde det, så snart de hørte alle ordene, at de så på hverandre i redsel; og de sa til Baruk: ’Vi må absolutt fortelle kongen alle disse ord.’ . . . ’Gå, skjul deg, du og Jeremia, slik at slett ikke noen vet hvor dere er.’» — Jeremia 36: 11—19.

Da kong Jehojakim fikk høre hva Baruk var blitt diktert av Jeremia til å skrive, ble han sint og skar bokrullen i stykker, kastet den i ilden og befalte sine menn å arrestere Jeremia og Baruk. På Jehovas befaling laget de to mennene en bokrull nummer to mens de holdt seg skjult. — Jeremia 36: 21—32.

Det er ikke tvil om at Baruk forstod hvilke farer dette oppdraget var forbundet med. Han må ha kjent til truslene mot Jeremia noen år tidligere. Han hadde nok også hørt om hvordan det hadde gått med Urija, som hadde profetert «i samsvar med alle Jeremias ord», men som var blitt drept av kong Jehojakim. Likevel var Baruk villig til å bruke sine yrkesmessige kvalifikasjoner og sine kontakter med embetsmenn til å støtte Jeremia i dette oppdraget. — Jeremia 26: 1—9, 20—24.

Søk ikke «store ting»

Under nedskrivningen av den første bokrullen gjennomgikk Baruk en vanskelig periode. Han utbrøt: «Ve meg nå, for Jehova har føyd sorg til min smerte! Jeg er blitt trett på grunn av mine sukk, og noe hvilested har jeg ikke funnet.» Hva var grunnen til denne krisen? — Jeremia 45: 1—3.

Vi får ikke noe direkte svar på det. Men vi kan prøve å se for oss Baruks situasjon. Å oppsummere 23 år med advarsler til folket i Israel og Juda må ha gjort det veldig tydelig at de hadde falt fra og forkastet Jehova. Jehovas beslutning om å ødelegge Jerusalem og Juda og la folket være i landflyktighet i Babylon i 70 år — opplysninger som Jehova gjorde kjent det samme året Baruk skrev den første bokrullen og kanskje tok med i den — må ha sjokkert Baruk. (Jeremia 25: 1—11) Han kunne dessuten risikere sin stilling og karriere fordi han støttet Jeremia i denne kritiske tiden.

Uansett hvordan det forholdt seg, så grep Jehova selv inn og hjalp Baruk til å ha den forestående dommen i tankene. «Det jeg har  bygd opp, river jeg ned, og det jeg har plantet, rykker jeg opp, ja hele landet,» sa Jehova. Så sa han til Baruk: «Men du — du fortsetter å søke store ting for deg selv. Fortsett ikke å søke slikt.» — Jeremia 45: 4, 5.

Jehova sa ikke hva disse «store ting» var, men Baruk må ha visst om det dreide seg om selviske ambisjoner, en fremtredende stilling eller materiell velstand. Jehova rådet ham til å være realistisk og huske på hva som lå foran: «Se, jeg fører en ulykke over alt kjød, . . . men jeg vil gi deg din sjel som et bytte på alle de steder som du måtte gå til.» Baruks liv, det mest verdifulle han hadde, ville bli bevart, uansett hvor han måtte dra. — Jeremia 45: 5.

Etter de hendelsene som er beskrevet i Jeremia, kapitlene 36 og 45, som fant sted 625—624 fvt., sier ikke Bibelen noe om Baruk igjen før noen måneder før babylonerne ødela Jerusalem og Juda i 607 fvt. Hva skjedde da?

Baruk støtter Jeremia igjen

Under babylonernes beleiring av Jerusalem dukker Baruk igjen opp i Bibelens beretning. Jeremia var «innesperret i Vaktgården» da Jehova sa til ham at han skulle kjøpe en mark i Anatot av sin fetter, som et tegn på at det ville finne sted en gjenopprettelse. Baruk ble tilkalt for å hjelpe til med de juridiske prosedyrene. — Jeremia 32: 1, 2, 6, 7.

Jeremia forklarte: «Jeg [skrev] det i en kontrakt og satte seglet på og tok vitner idet jeg tok til å veie pengene på vekten. Deretter tok jeg kjøpekontrakten, den som var forseglet . . . , og den som var åpen; og jeg gav så kjøpekontrakten til Baruk.» Han befalte nå Baruk å legge disse kjøpekontraktene i et leirkar til oppbevaring. Jeremia sa at han «skrev» kontrakten, men noen bibelkommentatorer mener at det betyr at han dikterte Baruk, den profesjonelle skriveren, som utførte selve skrivingen. — Jeremia 32: 10—14; 36: 4, 17, 18; 45: 1.

 Baruk og Jeremia fulgte det som var juridisk praksis på den tiden. Ett trekk ved det var at kjøpekontrakten ble utstedt i to eksemplarer. Boken Corpus of West Semitic Stamp Seals forklarer: «Den første kontrakten ble kalt ’den som var forseglet’, fordi den var sammenrullet og forseglet med et eller flere segl; den inneholdt den originale utgaven av kontrakten. . . . Den andre, ’den som var åpen’, var en avskrift av den forseglede, bindene utgaven, og den var beregnet på gjennomlesning til vanlig. Det fantes altså to tekster, en original og en likelydende avskrift, skrevet på hvert sitt ark av papyrus.» Arkeologiske funn bekrefter at det var vanlig å oppbevare slike dokumenter i leirkar.

Babylonerne erobret med tiden Jerusalem, brente byen og førte alle, bortsett fra noen få fattige, i landflyktighet. Nebukadnesar innsatte Gedalja som stattholder. Han ble drept to måneder senere. De jødene som var igjen, planla å flytte til Egypt, i strid med den veiledningen Jeremia gav dem under inspirasjon, og i denne sammenhengen blir Baruk nevnt igjen. — Jeremia 39: 2, 8; 40: 5; 41: 1, 2; 42: 13—17.

De jødiske lederne sa til Jeremia: «Det er løgn, det du taler. Jehova vår Gud har ikke sendt deg og sagt: ’Dra ikke til Egypt for å bo der som utlendinger.’ Men Baruk, Nerias sønn, egger deg opp mot oss for å gi oss i kaldeernes hånd, så de kan slå oss i hjel eller føre oss i landflyktighet til Babylon.» (Jeremia 43: 2, 3) Denne beskyldningen tyder på at de jødiske lederne var av den oppfatning at Baruk øvde betydelig innflytelse på Jeremia. Trodde de at Baruk på grunn av sin posisjon eller sitt langvarige vennskap med Jeremia handlet som mer enn sekretær for profeten? Kanskje, men uansett hva de jødiske lederne trodde, kom budskapet fra Jehova.

Til tross for guddommelige advarsler drog den jødiske rest og tok med seg «profeten Jeremia og Baruk, Nerias sønn». Jeremia fortalte: «De kom til slutt til Egypts land, for de adlød ikke Jehovas røst; og de kom etter hvert så langt som til Tahpanhes.» Tahpanhes var en grenseby i den østlige delen av Nildeltaet, mot grensen til Sinai. Dette er siste gangen Baruk blir omtalt i Bibelens beretning. — Jeremia 43: 5—7.

Hva kan vi lære av Baruk?

Vi lærer mye verdifullt av Baruk. Én ting er at han var villig til å bruke sine yrkesmessige kvalifikasjoner og sine kontakter i tjenesten for Jehova, uansett hvilke konsekvenser det fikk. Mange av Jehovas vitner i dag — menn og kvinner — viser den samme innstillingen og stiller sine ferdigheter til disposisjon i forbindelse med Betel-tjeneste, byggearbeid og lignende. Hvordan kan du vise samme innstilling som Baruk?

Da Baruk ble minnet om at det ikke var tid til «store ting» for seg selv i de siste dager for Juda, reagerte han tydeligvis på en positiv måte, for han fikk sin «sjel som et bytte». Vi gjør klokt i å anvende denne veiledningen på oss selv, for vi lever også i de siste dager for en tingenes ordning. Jehova lover oss det samme — vårt liv vil bli bevart. Kan vi reagere på slike påminnelser på samme måte som Baruk gjorde?

Vi kan også lære noe av denne beretningen som er av praktisk verdi. Baruk hjalp Jeremia og fetteren hans til å følge nødvendige juridiske prosedyrer i forbindelse med sin forretningstransaksjon, selv om de to var slektninger. Dette tjener som et bibelsk mønster for kristne som gjør forretninger med sine åndelige brødre og søstre. Det er bibelsk, praktisk og et uttrykk for kjærlig omtanke å følge dette eksemplet og sørge for at forretningsavtaler blir satt opp skriftlig.

Selv om det ikke står så mye om Baruk i Bibelen, gjør alle kristne i dag klokt i å merke seg denne mannen, som var Jeremias trofaste sekretær. Kommer du til å følge hans gode eksempel?

[Fotnote]

[Bilde på side 16]

Seglet med Baruks navn

[Rettigheter]

Segl: Gjengitt med tillatelse av Israel Museum, Jerusalem