De romerske veiene — imponerende kulturminner

HVILKET er det mest betydningsfulle av de romerske kulturminnene? Kanskje du ville ha sagt Colosseum, som man kan se ruinene av i Roma? Vel, hvis vi skal ta for oss et av disse gamle romerske kulturminnene som skiller seg ut enten fordi det har vart lengst, eller fordi det i særlig grad har vært med på å forme historien, kommer vi neppe utenom veiene.

Det er ikke bare handelsvarer og hærer som er blitt forflyttet på de romerske veiene. Epigrafikeren Romolo A. Staccioli sier at veiene var et hjelpemiddel til å «spre tanker og ideer, kunstnerisk innflytelse og filosofiske og religiøse doktriner», den kristne lære innbefattet.

I oldtiden ble de romerske veiene betraktet som monumenter som skulle bli stående. I løpet av flere hundre år bygde romerne et effektivt nettverk av veier som strakte seg over 80 000 kilometer i et område som nå tilhører mer enn 30 forskjellige land.

Den første viktige via publica (offentlig vei), eller hovedvei, som den ville ha blitt kalt i dag, var Via Appia, eller Den appiske vei. Den var kjent som «veienes dronning» og gikk fra Roma til Brundisium (nå Brindisi), den havnebyen som var porten til Østen. Denne veien ble oppkalt etter Appius Claudius Caecus, den romerske censoren som begynte å bygge denne veien omkring år 312 fvt. Innbyggerne i Roma brukte også Via Salaria og Via Flaminia, som begge gikk østover mot Adriaterhavet og åpnet veien til Balkan og til områdene ved Rhinen og Donau. Via Aurelia gikk nordover mot Gallia og Pyrenéhalvøya, og Via Ostiensis til Ostia, som var den foretrukne havnebyen når man skulle reise til og fra Afrika.

Romerrikets største byggeprosjekt

Veier var viktige for Roma, også før byens innbyggere gikk i gang med å bygge nye ferdselsårer. Byen oppstod der gamle reiseruter møttes ved det eneste vadestedet langs den nedre delen av elven Tiber. Dokumenter fra oldtiden forteller at romerne etterlignet kartagerne når de skulle forbedre de veiene som allerede fantes. Men romernes virkelige forløpere når det gjelder kunsten å bygge veier, var antageligvis etruskerne. Man kan fortsatt se rester etter disse veiene. Og det fantes mange beferdede veier i området før Romerrikets tid. Disse kan ha vært brukt til å føre dyr fra ett beite til et annet. Men det var vanskelig å ferdes på disse veiene, for de var støvete i den tørre årstiden og gjørmete i regntiden. Romerne bygde ofte sine veier oppå disse mindre gode veiene.

Romernes veier ble nøyaktig utformet og bygd så de skulle være solide, nyttige og pene. Ideelt sett ble veiene anlagt langs den korteste ruten mellom utgangspunktet og bestemmelsesstedet, noe som forklarer hvorfor mange av veiene har lange, rette strekninger. Men ofte måtte veiene følge terrenget. I kuperte og fjellendte områder anla de romerske ingeniørene veiene halvveis oppe i skråningen på solsiden av fjellet, der det var mulig. For dem som brukte disse veiene, betydde denne beliggenheten at det ble færre strabaser på grunn av dårlige værforhold.

 Hvordan bygde egentlig romerne veiene sine? Det kunne variere, men her følger en beskrivelse av noe av det mest grunnleggende av det arkeologiske utgravninger har avdekket:

Først bestemte man hvor veien skulle gå. Dette var landmålernes oppgave. Så ble det slitsomme gravearbeidet overlatt til soldater, kroppsarbeidere eller slaver. To parallelle grøfter ble gravd. Den minste avstanden mellom dem var omtrent 2,4 meter, men den vanligste avstanden var cirka 4 meter, og i svinger kunne den være enda større. Den ferdige veien kunne være 10 meter bred, innbefattet gangveier på sidene. Jorden mellom grøftene ble deretter fjernet, slik at det oppstod en fordypning. Når man nådde ned til grunnen, ble fordypningen fylt med tre—fire lag med forskjellig materiale. Det underste kan ha vært store steiner eller pukk. Oppå dette var det småstein eller flate steiner som kanskje ble holdt sammen med betong. Øverst ble det lagt et sammenpresset lag med grus eller knuste steiner.

 På noen av romernes veier var overflaten rett og slett sammenpresset grus. Men det var de brolagte veiene som vakte beundring i oldtiden. Disse hadde en overflate som var laget av store steinheller, vanligvis av stein som fantes på stedet. Veiene var svakt rundet, slik at regnvannet rant ned fra midten av veien til rennesteinene på hver side. Denne byggemetoden har bidratt til å gjøre disse kulturminnene svært holdbare, slik at vi fortsatt kan se noen av dem den dag i dag.

Den bysantinske historikeren Prokopios omtalte Den appiske vei som «forbløffende» omkring 900 år etter at den ble bygd. Og om steinhellene som utgjorde veiens overflate, skrev han: «Til tross for den lange tiden som har gått, og alle de vognene som har kjørt på dem dag ut og dag inn, er de ikke blitt skadet, og overflaten er heller ikke blitt ujevn.»

Hvordan kunne disse veiene passere naturlige hindringer, for eksempel elver? Broer var et viktig hjelpemiddel, og noen av disse broene står fortsatt, noe som vitner om romernes enestående tekniske dyktighet. Tunnelene i romernes veisystem er kanskje mindre velkjent, men med tanke på datidens tekniske muligheter og tilgjengelig utstyr var det å bygge tunneler en enda større utfordring enn det å bygge broer. Et oppslagsverk skriver: «Romersk ingeniørkunst . . . oppnådde resultater som skulle vise seg å være uten like i flere hundre år.» Et eksempel er tunnelen ved fjellpasset Furlo på Via Flaminia. I år 78 evt., etter nøye planlegging fra ingeniørenes side, ble en 40 meter lang, 5 meter bred og 5 meter høy tunnel gravd ut i fjellet. Det var virkelig en imponerende prestasjon når vi tenker på de redskaper de hadde den gangen. Ja, byggingen av dette veisystemet var et av de største og mest risikofylte prosjekter menneskene inntil da hadde gjennomført.

De reisende og utbredelsen av tanker og ideer

Soldater og handelsmenn, forkynnere og turister, skuespillere og gladiatorer brukte alle sammen disse veiene. De som reiste til fots, kunne tilbakelegge cirka 25—30 kilometer på en dag. Ved å se på milesteinene kunne de få informasjon om hvor langt det var til forskjellige steder. Disse steinene hadde forskjellige fasonger, men var vanligvis sylinderformet, og de stod plassert med jevne mellomrom — en romersk mil, eller 1479,5 meter, mellom hver. Det fantes også rasteplasser der de reisende  kunne skifte hester, kjøpe noe å spise og, i noen tilfeller, overnatte. Noen av disse stedene ble etter hvert til små byer.

Kort tid etter Kristi fødsel startet keiser Augustus et program for vedlikehold av veiene. Han utnevnte tjenestemenn som skulle ha ansvaret for én eller flere veier. Han fikk det som var kjent som miliarium aureum (den gylne milestein), reist på Forum Romanum. Denne søylen, med forgylte bronsebokstaver, var det ideelle endepunktet for alle romerske veier i Italia. Dette var opphavet til ordtaket: «Alle veier fører til Rom.» Augustus fikk også utstilt kart over rikets veisystem. Det ser ut til at dette veinettet var i den optimale tilstand med hensyn til de behov og den standard som var på den tiden.

Noen av de reisende i oldtiden benyttet seg til og med av skrevne reisehåndbøker, eller veibeskrivelser, til hjelp på reisen. Disse bøkene inneholdt informasjon om avstandene mellom de forskjellige rasteplassene og beskrev hvilke tjenester det var adgang til på disse stedene. Men disse reisehåndbøkene var kostbare, og det var derfor ikke alle som hadde anledning til å skaffe seg dem.

Blant dem som planla og foretok mange lange reiser, var en rekke kristne forkynnere. Apostelen Paulus pleide, i likhet med sine samtidige, å seile over havet når han skulle østover, for på den måten å utnytte de framherskende vindene. (Apostlenes gjerninger 14: 25, 26; 20: 3; 21: 1—3) På Middelhavet blåser disse vindene fra vest i sommermånedene. Men når Paulus skulle vestover, reiste han vanligvis til lands og brukte det romerske veisystemet. Han organiserte sin andre og sin tredje misjonsreise ut fra dette mønsteret. (Apostlenes gjerninger 15: 36—41; 16: 6—8; 17: 1, 10; 18: 22, 23; 19: 1) * Omkring år 59 evt. reiste Paulus på Den appiske vei til Roma og traff trosfeller på det travle Appii Forum, eller Appius’ torg, 74 kilometer sørøst for Roma. Andre trosfeller ventet på ham ca. 15 kilometer nærmere Roma, ved De tre vertshus. (Apostlenes gjerninger 28: 13—15) Omkring år 60 evt. kunne Paulus si at det gode budskap var blitt forkynt «i hele verden», det vil si i hele den da kjente verden. (Kolosserne 1: 6, 23) Veisystemet spilte en rolle når det gjaldt å gjøre dette mulig.

De romerske veiene har, som vi har sett, vist seg å være usedvanlige og varige kulturminner — og noe som har bidratt til utbredelsen av det gode budskap om Guds rike. — Matteus 24: 14.

[Fotnote]

[Bilde på side 14]

En romersk milestein

[Bilde på side 15]

«Via Appia» i utkanten av Roma

[Bilde på side 15]

En vei i fortidens Ostia i Italia

[Bilde på side 15]

Hjulspor etter fortidens vogner i Østerrike

[Bilde på side 15]

En del av en romersk vei med milesteiner i Jordan

[Bilde på side 16]

Ruiner av graver langs «Via Appia» utenfor Roma

[Bilde på side 16]

Tunnelen Furlo på «Via Flaminia» i regionen Marche i Italia

[Bilde på sidene 16 og 17]

Tiberius-broen på «Via Emilia» ved Rimini i Italia

[Bilde på side 17]

Paulus traff trosfeller på det travle «Appii Forum», eller Appius’ torg

[Bilderettigheter på side 15]

Lengst til venstre, Ostia: ©danilo donadoni/Marka/age fotostock; lengst til høyre, vei med milesteiner: Pictorial Archive (Near Eastern History) Est.