«Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker»

Han avla et grundig vitnesbyrd med «godt mot»

EN VOLDELIG pøbelflokk er klar til å drepe en lydig tjener for Gud. Men i siste øyeblikk greier romerske soldater å redde ham fra angriperne og arrestere ham. Dette setter i gang en rekke hendelser som strekker seg over cirka fem år. Resultatet er at mange høytstående romerske offiserer får høre om Jesus Kristus.

Den utsatte mannen er apostelen Paulus. Omkring år 34 evt. gjorde Jesus kjent at Paulus (Saulus) skulle komme til å bære hans navn fram for «konger». (Apostlenes gjerninger 9: 15) I år 56 evt. har dette ennå ikke skjedd. Men når apostelen nærmer seg slutten av sin tredje misjonsreise, forandrer situasjonen seg.

Forfulgt, men lar seg ikke stoppe

Paulus fortsetter sin reise til Jerusalem, men «ved ånden» er det noen kristne som advarer ham om at han kommer til å bli utsatt for voldsom forfølgelse i byen. Han svarer modig: «Jeg er rede, ikke bare til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navn.» (Apostlenes gjerninger 21: 4—14) Så fort Paulus besøker templet i Jerusalem, er det noen jøder fra Asia som kjenner til de gode resultatene apostelen har oppnådd i forkynnelsen der, som forsøker å oppildne en folkemengde til å drepe ham. Romerske soldater kommer ham imidlertid raskt til unnsetning. (Apostlenes gjerninger 21: 27—32) Dette gir Paulus en sjelden mulighet til å fortelle sannheten om Kristus for fiendtlige tilhørere og høytstående personer.

Forkynnelse for tilhørere som det er vanskelig å nå

Paulus blir slept i sikkerhet opp trappene til Antoniaborgen. * Fra disse trappene avlegger han et kraftfullt vitnesbyrd for den religiøse pøbelflokken. (Apostlenes gjerninger 21: 33 til 22: 21) Men med det samme han nevner at han har fått i oppdrag å tale til de ikke-jødiske nasjonene, bryter voldsomhetene ut på nytt. Den militære befalingsmannen Lysias, som ønsker å få vite hvorfor Paulus blir anklaget av jødene, gir ordre om at han skal forhøres under piskeslag. Men da Paulus gjør kjent at han er romersk borger, blir dette avverget. Dagen etter fører Lysias apostelen for Sanhedrinet for på den måten å få vite hvorfor han blir anklaget av jødene. — Apostlenes gjerninger 22: 22—30.

Når han står framfor den høyeste jødiske domstol, får han igjen anledning til å avlegge et vitnesbyrd for sine jødiske landsmenn. Den fryktløse evangelisten erklærer at han tror på oppstandelsen. (Apostlenes gjerninger 23: 1—8) Jødenes morderiske hat til Paulus er fortsatt like sterkt, og han blir ført til soldatenes kvarter. Om natten får han denne styrkende forsikringen fra Herren: «Vær ved godt mot! For som du har avlagt et grundig vitnesbyrd i Jerusalem om de ting som gjelder meg, slik må du også vitne i Roma.» — Apostlenes gjerninger 23: 9—11.

En sammensvergelse mot Paulus om å drepe ham blir avverget da apostelen i hemmelighet blir ført til Cæsarea, den romerske administrative hovedstaden i Judea. (Apostlenes gjerninger 23: 12—24) I Cæsarea får Paulus flere muligheter til å forkynne, og han får avlagt et vitnesbyrd for «konger». Men først viser han stattholderen Feliks at det ikke finnes noe grunnlag for anklagene mot ham. Senere forkynner han for ham og hans kone, Drusilla, om Jesus, om selvkontroll og rettferdighet og om den kommende dom. Paulus blir imidlertid sittende i fengsel i to år siden Feliks forgjeves håper  på å få en bestikkelse. — Apostlenes gjerninger 23: 33 til 24: 27.

Da Feliks blir etterfulgt av Festus, prøver jødene på nytt å få Paulus dømt og henrettet. Saken blir gjenopptatt i Cæsarea, men for å unngå at den blir overført til Jerusalem, sier Paulus: «Jeg står for keiserens dommersete . . . Jeg anker til keiseren!» (Apostlenes gjerninger 25: 1—11, 20, 21) Noen dager senere, etter at apostelen har lagt sin sak fram for kong Herodes Agrippa II, sier kongen: «På kort tid ville du overtale meg til å bli en kristen.» (Apostlenes gjerninger 26: 1—28) Omkring år 58 evt. blir Paulus sendt til Roma. Som fange der fortsetter den nidkjære apostelen i mer enn to år å finne måter å forkynne om Kristus på. (Apostlenes gjerninger 28: 16—31) Det ser ut til at Paulus til slutt stod fram for keiser Nero og ble erklært ikke skyldig, og at han dermed kunne fortsette sin misjonærtjeneste som en fri mann. Det finnes ingen andre opptegnelser som viser at andre apostler fikk mulighet til å nå slike framstående personer med det gode budskap.

Som det ovenstående viser, levde apostelen Paulus i samsvar med det viktige prinsippet som hans medkristne uttalte for den jødiske domstolen: «Vi må adlyde Gud som vår hersker mer enn mennesker.» (Apostlenes gjerninger 5: 29) Han er virkelig et godt eksempel for oss. Til tross for at mennesker stadig forsøkte å stoppe ham, var han lydig mot befalingen om å avlegge et grundig vitnesbyrd. Som et resultat av den urokkelige lydighet han på den måten viste mot Gud, oppfylte han sitt oppdrag som «et utvalgt kar» til å bære ut Jesu navn «til nasjonene så vel som til konger og Israels sønner». — Apostlenes gjerninger 9: 15.

[Fotnote]

[Ramme/bilder på side 9]

VAR PAULUS KUN INTERESSERT I Å FORSVARE SEG?

Forfatteren Ben Witherington III skriver i en kommentar til dette spørsmålet: «Fra Paulus’ . . . synsvinkel var det ikke først og fremst det å forsvare seg som var det viktigste, men det å få avlagt et vitnesbyrd om budskapet for myndighetene, både jødiske og ikke-jødiske. . . . Det er i virkeligheten budskapet som er tiltalt.»