Livshistorie

Vår kamp for å holde oss åndelig sterke

Fortalt av Rolf Brüggemeier

Det første brevet jeg fikk etter at jeg var blitt fengslet, kom fra en venn. Han fortalte at min mor og mine yngre brødre — Peter, Jochen og Manfred — også var blitt arrestert. Dermed ble våre to yngre søstre sittende igjen uten foreldre og søsken. Hvorfor ble vår familie forfulgt av de østtyske myndighetene? Hva hjalp oss til å holde oss åndelig sterke?

DEN ANNEN VERDENSKRIG ødela vår fredelige barndom; vi fikk erfare krigens redsler. Far gikk inn i den tyske hæren og døde som krigsfange. Det betydde at mor, som het Berta, måtte ta seg av seks barn fra 1 til 16 år.

Den kirken mor gikk i, var årsak til at hun ble veldig skuffet over religion, noe som førte til at hun ikke ville høre noe mer om Gud. Men en dag i 1949 kom Ilse Fuchs, en beskjeden, liten kvinne, for å snakke om Guds rike. Hennes spørsmål og måte å resonnere på vakte mors nysgjerrighet. Et bibelstudium gav mor håp.

Men vi guttene var til å begynne med skeptiske. Nazistene og senere kommunistene hadde gitt oss mange løfter for så bare å skuffe oss. Selv om vi var skeptiske til nye løfter, ble vi imponert da vi ble kjent med noen Jehovas vitner som hadde vært i konsentrasjonsleirer fordi de nektet å støtte krigsinnsatsen. Året etter ble mor, Peter og jeg døpt.

Vår yngre bror Manfred ble også døpt, men Bibelens sannhet var tydeligvis ikke  blitt rotfestet i hans hjerte. Da kommunistene la ned forbud mot vårt arbeid i 1950, og han ble presset av det hemmelige politi — det beryktede Stasi — avslørte han hvor vi hadde møtene våre. Det førte til slutt til at mor og de andre brødrene mine ble arrestert.

Tjeneste under forbud

På grunn av forbudet måtte vi smugle bibelsk litteratur inn i Øst-Tyskland. Som kurér plukket jeg opp forsyninger i Vest-Berlin, der vår litteratur ikke var forbudt, og fraktet dem over grensen. Jeg slapp unna politiet mer enn én gang, men i november 1950 ble jeg arrestert.

Stasi plasserte meg i en celle under jorden, uten vinduer. Om dagen fikk jeg ikke lov til å sove, og om natten ble jeg forhørt og noen ganger slått. Jeg hadde ikke noen kontakt med familien min før i mars 1951, da mor, Peter og Jochen var til stede under rettssaken mot meg. Jeg fikk en dom på seks år.

Peter, Jochen og mor ble arrestert seks dager etter rettssaken. Senere tok en trosfelle seg av søsteren min Hannelore, som var elleve år, og en tante tok seg av Sabine, som var sju. Vaktene i Stasi behandlet mor og brødrene mine som farlige kriminelle og tok til og med skolissene fra dem. De måtte stå under forhørene. De ble også dømt til å sone seks år hver.

I 1953 fikk noen andre fanger som var Jehovas vitner, og jeg i oppdrag å bygge en militær flyplass, noe vi nektet å gjøre. Myndighetene straffet oss med 21 dager i isolasjon, noe som innebar at vi ikke fikk arbeide eller motta brev, og at vi fikk lite mat. Noen kristne søstre la til side brød fra sine egne knappe rasjoner og smuglet det inn til oss. Det førte til at jeg ble kjent med Anni, en av disse søstrene, og giftet meg med henne etter at hun og jeg var blitt løslatt i henholdsvis 1956 og 1957. Et år etter giftermålet fikk vi en datter, Ruth. Omtrent samtidig med oss giftet Peter, Jochen og Hannelore seg.

Omkring tre år etter at jeg var blitt løslatt, ble jeg arrestert igjen. En Stasi-offiser prøvde å overtale meg til å bli angiver. Han sa: «Kjære herr Brüggemeier, vær fornuftig, er du snill. Du vet hva det vil si å være i fengsel, og vi ønsker ikke at du skal gå igjennom alt det igjen. Du kan fortsette å være et vitne, fortsette dine studier og snakke om Bibelen som det passer deg. Vi ønsker bare å holdes oppdatert. Tenk på din kone og den lille datteren din.» Den siste uttalelsen gjorde meg veldig opprørt. Men jeg visste at mens jeg var i fengsel, ville Jehova sørge for familien min bedre enn jeg selv kunne gjøre, og det gjorde han.

 Myndighetene prøvde å tvinge Anni til å arbeide på heltid og la andre ta seg av Ruth i løpet av uken. Anni stod imot presset og arbeidet om kvelden, slik at hun kunne være hos Ruth om dagen. Våre åndelige brødre var veldig hjelpsomme og gav min kone så mye at hun kunne dele litt med andre. I mellomtiden satt jeg nesten seks år til i fengsel.

Hvordan vi bevarte troen i fengselet

Da jeg ble satt inn igjen, var andre Jehovas vitner som satt i fengsel, ivrige etter å få vite hvilke nye ting som var blitt utgitt. Jeg var så glad for at jeg hadde studert bladet Vakttårnet nøye, og at jeg regelmessig hadde gått på møtene, slik at jeg kunne være en kilde til åndelig oppmuntring for dem.

Når vi spurte vaktene om vi kunne få en bibel, svarte de: «Å gi Jehovas vitner en bibel er like farlig som å gi en fengslet innbruddstyv et verktøy, slik at han kan bryte seg ut av fengselet.» Hver dag valgte den broren som tok ledelsen, et skriftsted som vi så drøftet. Når vi hadde vår daglige halvtimes spasertur i luftegården, var vi mer interessert i å få et godt utbytte av dagens skriftsted enn i å få mosjon og frisk luft. Selv om vi måtte holde oss fem meter fra hverandre og ikke fikk lov til å snakke sammen, fant vi likevel ut måter vi kunne formidle skriftstedet videre på. Når vi kom tilbake til cellene våre, satte vi sammen det hver enkelt hadde greid å høre, og så hadde vi vår daglige drøftelse av Bibelen.

Til slutt var det en angiver som røpet oss, og jeg ble satt i enecelle. Det var virkelig en velsignelse at jeg på det tidspunkt hadde lært flere hundre skriftsteder utenat. Jeg greide å fylle de innholdsløse dagene ved å meditere over mange bibelske emner. Så ble jeg flyttet til et annet fengsel der en vakt plasserte meg i en celle med to andre Jehovas vitner. Til vår store glede gav han oss en bibel. Etter å ha sittet i enecelle i seks måneder var jeg veldig glad for at jeg igjen kunne drøfte bibelske emner med mine trosfeller.

Broren min Peter forteller hva som hjalp ham til å holde ut i et annet fengsel: «Jeg så for meg livet i den nye verden og holdt sinnet opptatt med å tenke på skriftsteder. Vi som var Jehovas vitner, styrket hverandre ved å stille bibelske spørsmål eller gi hverandre prøver basert på skriftsteder. Livet var ikke enkelt. Noen ganger var vi elleve stykker som ikke hadde mer plass å bevege oss på enn omkring tolv kvadratmeter. Der måtte vi gjøre alt — spise, sove, vaske oss og til og med gjøre vårt fornødne. Nervene ble etter hvert nokså tynnslitte.»

Broren min, Jochen, sa om sine erfaringer i fengselet: «Jeg sang sanger jeg husket fra sangbøkene våre. Hver dag mediterte jeg over et skriftsted som jeg hadde lært utenat. Etter at jeg ble løslatt, fortsatte jeg å ha en god rutine for å ta til meg åndelig veiledning. Hver dag leste jeg dagens tekst fra Bibelen sammen med familien min. Vi forberedte oss også til alle møtene.»

Mor blir løslatt fra fengselet

Etter at mor hadde sittet i fengsel i litt over to år, ble hun løslatt. Hun brukte friheten til å studere Bibelen med Hannelore og Sabine, og hjalp dem til å legge et godt grunnlag for sin tro. Hun lærte dem også hvordan de skulle takle situasjoner som oppstod på skolen på grunn av deres tro på Gud. Hannelore sier: «Vi brydde oss ikke om konsekvensene, for vi oppmuntret hverandre hjemme. Våre sterke familiebånd oppveide de vanskelighetene vi erfarte.»

Hannelore fortsetter: «Vi forsynte også våre brødre i fengsel med åndelig føde. I små brev på vokset papir kopierte vi for hånd et helt nummer av Vakttårnet. Så pakket vi inn sidene i vanntett papir og skjulte dem blant noen svisker som vi sendte i den månedlige pakken. Det var en stor glede å få tilbakemeldinger om at sviskene ’smakte så godt’. Vi var så engasjert i arbeidet at jeg oppriktig kan si at det var en fantastisk tid.»

 Livet under forbudet

Peter beskriver hvordan det var å leve i flere tiår under forbudet i Øst-Tyskland: «Vi møttes i små grupper i private hjem og kom og gikk til forskjellige tider. På hvert møte la vi planer med tanke på når vi skulle holde neste møte. Vi gjorde det ved å bruke tegn og skrevne notater på grunn av den stadige faren for at Stasi avlyttet oss.»

Hannelore forteller: «Noen ganger fikk vi lydopptak av stevneprogrammer. Dette var alltid glederike anledninger. Den lille gruppen vår kom sammen og lyttet til veiledning fra Bibelen i mange timer. Selv om vi ikke kunne se talerne, fulgte vi nøye med i programmet og tok notater.»

Peter sier: «Våre kristne brødre i andre land gjorde alt de kunne for å skaffe oss bibelsk litteratur. Omkring det siste tiåret før Berlinmuren falt i 1989, framstilte de spesielle publikasjoner i lite format til oss. Noen risikerte bilene sine, pengene sine og til og med friheten sin for å frakte åndelig føde inn i Øst-Tyskland. En natt ventet vi på et ektepar, som ikke kom. Politiet hadde funnet litteraturen og konfiskert bilen deres. Til tross for farene vurderte vi aldri å legge ned arbeidet for å leve et roligere liv.»

Manfred, min yngre bror som avslørte oss i 1950, forteller hva som hjalp ham til å gjenvinne og bevare sin tro: «Etter at jeg var blitt holdt i forvaring i noen måneder, flyttet jeg til Vest-Tyskland og forlot sannheten. Jeg flyttet tilbake til Øst-Tyskland i 1954 og giftet meg året etter. Det tok ikke lang tid før min kone tok imot Bibelens sannhet, og i 1957 ble hun døpt. Etter hvert begynte samvittigheten min å plage meg, og med hjelp fra min kone vendte jeg tilbake til menigheten.

Kristne brødre som kjente meg fra før jeg forlot sannheten, tok kjærlig imot meg som om ingen ting hadde skjedd. Det er fantastisk å bli tatt imot med et varmt smil og en omfavnelse. Jeg er så glad for at jeg ble forsonet med Jehova og med mine brødre.»

Den åndelige kampen fortsetter

Alle i vår familie har måttet kjempe en hard kamp for troen. Broren min Peter sier: «I dag er vi mer enn noen gang omgitt av mye som kan distrahere oss, og av mange materielle fristelser. Under forbudet var vi tilfreds med det vi hadde. Det var for eksempel ingen av oss som ønsket å være i en annen studiegruppe bare av personlige grunner, og det var ingen som klaget over at møtene ble holdt for langt unna eller for sent. Vi var alle glad for å komme sammen, selv om noen av oss måtte vente til klokken elleve om kvelden før det var vår tur til å forlate møtestedet.»

I 1959 bestemte mor seg for å flytte til Vest-Tyskland sammen med Sabine, som da var 16 år. Fordi de ønsket å tjene et sted der det  var større behov for Rikets forkynnere, ble de anbefalt av avdelingskontoret å reise til Ellwangen i Baden-Württemberg. Mors iver til tross for dårlig helse motiverte Sabine til å begynne som pioner da hun ble 18. Da Sabine giftet seg, lærte mor, i en alder av 58 år, å kjøre bil, slik at hun kunne gjøre mer i forkynnelsesarbeidet. Hun satte denne tjenesten høyt like til hun døde i 1974.

Jeg for min del ble, etter at jeg hadde sonet nesten seks år av min andre fengselsstraff, deportert til Vest-Tyskland i 1965, uten at familien min visste om det. Men etter en tid kom min kone, Anni, og datteren vår, Ruth. Jeg spurte avdelingskontoret om vi kunne tjene et sted der det var større behov for forkynnere, og vi ble spurt om vi ville flytte til Nördlingen i Bayern. Det var der Ruth, og hennes bror, Johannes, vokste opp. Anni begynte som pioner. Hennes gode eksempel tilskyndte Ruth til å begynne som pioner rett etter skolen. Begge barna våre giftet seg med pionerer. Nå har de familier, og vi er blitt velsignet med seks herlige barnebarn.

I 1987 benyttet jeg anledningen til å førtidspensjonere meg og sluttet meg til Anni i pionertjenesten. Tre år senere ble jeg innbudt til avdelingskontoret i Selters for å hjelpe til med utvidelsene av bygningene. Deretter hjalp vi til med å bygge den første stevnehallen til Jehovas vitner i det tidligere Øst-Tyskland, i Glauchau, der jeg senere tjente som vaktmester. Av helsemessige grunner måtte vi flytte tilbake og bo i nærheten av datteren vår, som tilhører menigheten i Nördlingen, der vi nå tjener som pionerer.

Til min store glede fortsetter alle mine brødre og søstre og de fleste i familien vår å tjene vår underfulle Gud, Jehova. I årene som har gått, har vi lært at så lenge vi holder oss åndelig sterke, kan vi få erfare sannheten i det som står i Salme 126: 3: «Jehova har gjort et storverk ved det han har gjort med oss. Vi er blitt glade.»

[Bilde på side 13]

På bryllupsdagen vår i 1957

[Bilde på side 13]

Jeg og familien min i 1948: (foran, fra venstre) Manfred, mor, Sabine, Hannelore, Peter; (bak, fra venstre) meg og Jochen

[Bilder på side 15]

En bok i lite format som ble brukt under forbudet, og avlyttings- utstyr brukt av Stasi

[Rettigheter]

Forschungs- und Gedenkstätte NORMANNENSTRASSE

[Bilde på side 16]

Jeg og mine søsken: (foran, fra venstre) Hannelore og Sabine; (bak, fra venstre) jeg, Jochen, Peter og Manfred