Livshistorie

Riktige valg har ført til livslange velsignelser

Fortalt av Paul Kushnir

I 1897 emigrerte mine besteforeldre fra Ukraina til Canada og slo seg ned i nærheten av Yorkton i Saskatchewan. De hadde fire barn — tre gutter og en jente, Marinka. I 1923 ble Marinka min mor. Jeg var det sjuende barnet hennes. Livet den gang var enkelt, men trygt. Vi hadde god mat og varme klær, og myndighetene sørget for primære tjenester. Vi hadde gode naboer som villig hjalp hverandre med større oppgaver. Vinteren 1925 kom en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gang, på besøk til oss. Det besøket fikk oss til å ta noen valg som jeg fremdeles er svært glad for.

Bibelens sannhet finner veien inn i hjemmet vårt

Mor tok imot noen brosjyrer fra bibelstudentene og oppdaget snart sannhetens rene klang. Hun gjorde raske framskritt åndelig sett og ble døpt i 1926. Da mor ble en av bibelstudentene, gav det hele familien vår et nytt syn på livet. Hjemmet vårt ble et sted hvor gjestfriheten rådde. Reisende tilsynsmenn, som ble kalt pilegrimer, og andre bibelstudenter bodde ofte hos oss. I 1928 viste en reisende tilsynsmann oss «Heureka-dramaet», en forenklet versjon av «Skapelsens fotodrama». Han fikk låne en lekefrosk som laget en klikkelyd, av oss barna. Hver gang han klikket med frosken, var det på tide å skifte lysbilde. Vi var svært stolte over at vi på denne måten kunne bidra med noe!

En reisende tilsynsmann som het Emil Zarysky, besøkte oss ofte med campingvognen sin. Noen ganger hadde han med seg sin voksne sønn, som oppmuntret oss barna til å tenke på å bli heltidstjenere, eller pionerer. Det var også mange pionerer som overnattet hos oss. En gang lånte mor bort en skjorte til  en pioner mens hun fikset på hans. Av vanvare tok han den lånte skjorten med seg da han drog. Lenge etterpå sendte han den tilbake og bad om unnskyldning for at han var så sen med å gjøre det. «Jeg hadde ikke råd til den nødvendige portoen på ti cent,» skrev han. Vi ønsket at han hadde beholdt skjorten! Jeg håpet at jeg en dag skulle klare å etterligne slike selvoppofrende pionerer. Jeg er takknemlig for mors gjestfrihet, som beriket livet vårt og bygde opp vår kjærlighet til brorskapet. — 1. Peter 4: 8, 9.

Far sluttet seg aldri til bibelstudentene, men han motarbeidet oss ikke. I 1930 lot han til og med brødrene bruke det store uthuset vårt til et endagsstevne. Til tross for at jeg bare var sju år, gjorde den glede og verdighet som preget denne begivenheten, inntrykk på meg. Far døde i 1933. Mor, som da ble alene med åtte barn, vek aldri det minste fra sin beslutning om å holde oss på sannhetens vei. Hun sørget for at jeg ble med henne på møtene. Den gangen virket det som om de aldri tok slutt, og jeg hadde lyst til å være med de andre barna, som fikk lov til å leke utenfor. Men av respekt for mor holdt jeg meg på plassen min. Når mor laget mat, siterte hun ofte et skriftsted og spurte meg så hvor det stod i Bibelen. I 1933 fikk vi en rekordavling, og mor brukte de ekstra inntektene til å kjøpe en bil. Noen naboer kritiserte henne for å sløse bort penger, men hun håpet at bilen skulle gjøre det lettere for oss å ta del i teokratiske gjøremål. Og det gjorde den.

Andre hjalp meg til å treffe riktige valg

Det kommer en tid da en ungdom må treffe valg som har betydning for hans framtid. Da tiden var inne til det for mine eldre søstre, Helen og Kay, bestemte de seg for å begynne i pionertjenesten. En pioner som hadde nytt godt av gjestfriheten i hjemmet vårt, var John Jazewsky. Han var en kjekk ung mann. Mor spurte om han kunne bli en stund hos oss for å hjelpe til på gården. Senere giftet John seg med Kay, og de tjente som pionerer ikke så langt fra der vi bodde. Da jeg var tolv år gammel, lot de meg få bli med dem i felttjenesten i skoleferien min. Det gav meg en forsmak på livet som pioner.

Med tiden ble min bror John og jeg i stand til mer eller mindre å drive gården selv. Det gav mor anledning til å bruke sommermånedene til å være det som nå kalles hjelpepioner. Hun brukte en tohjulskjerre som ble trukket av en gammel hest. Far hadde kalt denne gampen, som pleide å være sta, for Saul, men for mor var den en medgjørlig skapning. John og jeg elsket gården, men hver gang mor kom hjem fra felttjenesten og fortalte hva hun hadde opplevd, gikk vår kjærlighet mer og mer over fra gården til pionertjenesten. I 1938 utvidet jeg min felttjeneste, og den 9. februar 1940 ble jeg døpt.

En tid senere ble jeg utnevnt til tjener i menigheten. Jeg tok hånd om menighetens opptegnelser og gledet meg over ethvert tegn på økning. Jeg hadde et personlig forkynnerdistrikt i en by godt og vel 15 kilometer hjemmefra. Om vinteren gikk jeg dit hver uke til fots og overnattet én eller to netter på loftet hos en familie som viste interesse for Bibelen. Etter at jeg — kanskje med en viss mangel på takt — hadde diskutert med den lutherske predikanten på stedet, truet han meg med å tilkalle politiet dersom jeg ikke lot hjorden hans være i fred. Det gjorde meg bare mer bestemt på å fortsette.

I 1942 planla min søster Kay og mannen hennes,  John, å overvære et stevne i Cleveland i Ohio i USA. Jeg ble veldig glad da de spurte om jeg ville bli med dem. Det stevnet var noe av det beste som noen gang har hendt meg. Det fikk meg til å legge konkrete planer for framtiden. Da bror Nathan Knorr, som på den tiden tok ledelsen i det verdensomfattende arbeidet, kom med en motiverende etterlysning av 10 000 pionerer, bestemte jeg meg der og da for å bli en av dem!

I januar 1943 fikk menigheten vår besøk av Henry, en reisende tilsynsmann. Han holdt en ansporende tale som fylte oss med begeistring. Dagen etterpå var det 40 kuldegrader, og en kraftig nordvestlig vind fikk det til å føles enda kaldere. Normalt ville vi holdt oss innendørs under en slik kuldebølge, men Henry var ivrig etter å dra ut i tjenesten. Han og noen andre kjørte av gårde i en overbygd hesteslede som var utstyrt med en vedovn, til en liten by elleve kilometer borte. Jeg drog på egen hånd for å besøke en familie med fem gutter. De sa ja til tilbudet om et bibelstudium og tok med tiden imot sannheten.

Forkynnelse under forbudet

Under den annen verdenskrig var Rikets arbeid forbudt i Canada. Vi måtte oppbevare den bibelske litteraturen ute av syne, og på gården vår fantes det mange gjemmesteder. Politiet kom stadig innom oss for å se etter litteratur, men de fant aldri noe. Når vi forkynte, brukte vi bare Bibelen. Møtene våre foregikk i mindre grupper, og min bror John og jeg ble satt til å utføre hemmelig kurèrtjeneste.

Under krigen tok menigheten vår del i en landsomfattende distribuering av brosjyren End of Nazism. Vi drog ut midt på natten for å levere den. Jeg var nervøs hver gang vi listet oss innpå et hus og la igjen en brosjyre ved døren. Det var det mest skremmende jeg noen gang hadde vært med på. For en lettelse det var da vi hadde levert den siste brosjyren! Deretter skyndte vi oss tilbake til den parkerte bilen, sjekket at alle var kommet, og forsvant ut i den svarte natten.

Pionertjeneste, fengsler og stevner

Den 1. mai 1943 sa jeg adjø til mor. Med 20 dollar i lommen og en liten koffert la jeg ut på reisen til mitt første pionerdistrikt. Bror Tom Troop og hans vennlige familie i Quill Lake i Saskatchewan tok gjestfritt imot meg. Året etter drog jeg til det isolerte distriktet i byen Weyburn i Saskatchewan. Da jeg utførte gatearbeid den 24. desember 1944, ble jeg arrestert. Etter å ha sittet en tid i et fengsel på stedet ble jeg overført til en arbeidsleir i Jasper i Alberta. Der var jeg sammen med andre Jehovas vitner, og vi var omgitt av skaperverkets storhet, i form av de kanadiske Rocky Mountains. I begynnelsen av 1945 gav leirledelsen oss lov til å overvære et møte i Edmonton i Alberta. Bror Knorr kom med en spennende rapport om den framgangen det verdensomfattende arbeidet hadde. Vi lengtet etter den dagen da vi ville bli satt fri og igjen kunne ha en full andel i forkynnelsen.

Da jeg ble løslatt, tok jeg på nytt fatt på pionertjenesten. Kort tid etter ble det opplyst at stevnet «Utvidelse i alle nasjoner» skulle holdes i Los Angeles i California. En bror i mitt nye pionerdistrikt utstyrte lastebilen sin med benker, slik at det ble plass til 20 passasjerer. Den 1. august 1947 tok vi fatt på en uforglemmelig reise, 7200 kilometer gjennom prærier, ørkener og majestetiske landskap, deriblant nasjonalparkene Yellowstone og Yosemite. Hele reisen tok 27 dager — en enestående opplevelse!

Selve stevnet var en fantastisk og uforglemmelig begivenhet. For å få mest mulig ut av den tjente jeg som ordensvakt om dagen og utførte også vakttjeneste om natten. Etter at jeg hadde vært på et møte for dem som var interessert i misjonærtjeneste, fylte jeg ut en søknad, men hadde ikke særlige forventninger om å få bli misjonær. I 1948 sa jeg meg så  villig til å tjene som pioner i den kanadiske provinsen Quebec. — Jesaja 6: 8.

Gilead-skolen og tiden etterpå

I 1949 ble jeg glad for å bli innbudt til å gjennomgå den 14. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead. Den opplæringen jeg fikk der, styrket min tro og brakte meg i et nærere forhold til Jehova. John og Kay var allerede blitt uteksaminert fra den 11. klassen og var misjonærer i Nord-Rhodesia (nå Zambia). Min bror John ble uteksaminert fra Gilead i 1956. Sammen med sin kone, Frieda, tjente han i Brasil i 32 år, fram til sin død.

På avslutningsdagen for klassen min i februar 1950 ble jeg svært oppmuntret av to telegrammer, ett fra mor og ett fra familien Troop i Quill Lake. Det sistnevnte hadde overskriften «Til en som blir uteksaminert». Det lød: «Dette er en helt spesiell dag for deg. En dag du alltid vil sette høyt, og måtte framgang og glede bli deg til del.»

Jeg fikk i oppdrag å tjene i byen Quebec, men ble værende en stund på Kingdom Farm i staten New York, hvor Gilead-skolen den gang holdt til. En dag spurte bror Knorr meg om jeg var villig til å dra til Belgia. Men et par dager senere spurte han om jeg ville takke ja til et oppdrag i Nederland. Da jeg fikk det brevet som beskrev det oppdraget jeg fikk, oppdaget jeg at det stod at jeg skulle være avdelingstjener. Tanken virket overveldende på meg.

Den 24. august 1950 tok jeg fatt på en elleve dager lang båtreise til Nederland. Det gav meg nok tid til å lese igjennom Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter, som nettopp var blitt utgitt. Den 5. september kom jeg til Rotterdam, hvor jeg ble tatt hjertelig imot av Betel-familien. Til tross for de ødeleggelsene som den annen verdenskrig hadde forårsaket, var brødrene kommet godt i gang med å gjenoppta den kristne virksomhet. Da jeg fikk høre beretninger om hvordan de hadde bevart sin ulastelighet under hard forfølgelse, tenkte jeg det kunne bli vanskelig for dem å tjene under ledelse av en uerfaren avdelingstjener. Men det ble snart tydelig at jeg ikke hadde noen grunn til å være urolig for det.

Det var naturligvis visse ting som måtte vies oppmerksomhet. Jeg var kommet rett før et områdestevne, og det gjorde inntrykk på meg å se at flere tusen stevnedeltakere ble innlosjert på stevneplassen. Til det neste stevnet foreslo jeg at vi skulle finne losji i private hjem. Brødrene syntes det var en god idé — men ikke for landet deres. Etter at vi hadde drøftet dette sammen, kom vi fram til en kompromissløsning — halvparten av stevnedeltakerne skulle bli innlosjert på stevnestedet, og den andre halvparten i hjem til ikke-vitner. Med en viss stolthet gjorde jeg bror Knorr oppmerksom på resultatet da han overvar stevnet. Men følelsen av å ha utrettet  noe forsvant raskt da jeg leste en rapport om stevnet vårt i Vakttårnet, hvor det stod: «Sikkert er det at det neste gang vil bli gjort anstrengelser for å få innlosjert [stevnedeltakerne] på det mest effektive sted for vitnearbeidet, nemlig i folks hjem.» Det var nettopp det vi gjorde «neste gang»!

I juli 1961 ble to representanter fra avdelingskontoret vårt innbudt til å overvære et møte i London sammen med representanter fra andre avdelingskontorer. Bror Knorr opplyste at Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter ville bli utgitt på flere språk, deriblant nederlandsk. For noen spennende nyheter det var! Heldigvis ante vi ingenting om størrelsen på et slikt prosjekt. To år senere hadde jeg gleden av å delta i et program på et stevne i New York der det ble opplyst at Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter nå fantes på nederlandsk.

Nye avgjørelser og nye oppdrag

I august 1961 giftet jeg meg med Leida Wamelink. Hele familien hennes hadde tatt imot sannheten i 1942, under nazistenes forfølgelse. Leida begynte i pionertjenesten i 1950 og kom til Betel i 1953. Den flid hun viste i sitt arbeid på Betel og i menigheten, gav meg en indikasjon på at hun ville bli en lojal medarbeider i tjenesten.

Litt mer enn et år etter at vi giftet oss, ble jeg innbudt til et timåneders kurs i Brooklyn for å få ytterligere opplæring. Det var ikke lagt opp til at de som skulle være med på kurset, kunne ta med seg sin kone. Men til tross for at Leida hadde nokså dårlig helse, var hun enig i at jeg burde ta imot invitasjonen. Senere ble Leidas helseproblemer enda verre. Vi forsøkte å klare Betel-tjenesten, men fant med tiden ut at det ville være bedre å fortsette i heltidstjenesten ute i distriktet. Vi begynte derfor i reisetjenesten. Kort tid deretter måtte Leida gjennomgå en alvorlig operasjon. Med kjærlig støtte fra venner klarte vi å takle situasjonen, og et år senere kunne vi til og med ta imot et nytt oppdrag — å begynne i områdetjenesten.

Vi opplevde sju oppmuntrende år i reisetjenesten. Så måtte vi på nytt treffe en viktig avgjørelse. Jeg ble bedt om å holde Kurs i Rikets tjeneste, som skulle holdes på Betel. Vi sa ja til det, selv om det var en vanskelig overgang, ettersom vi elsket reisetjenesten. De 47 kursene som ble holdt, og som hvert varte i to uker, gav meg en fin mulighet til å dele åndelige velsignelser med andre eldste.

På den tiden gjorde jeg forberedelser med tanke på å besøke mor i 1978. Men plutselig, den 29. april 1977, mottok vi et telegram som fortalte at mor var død. Jeg ble lammet av sorg da det gikk opp for meg at jeg ikke lenger kom til å høre hennes varme stemme og heller ikke igjen kunne fortelle henne hvor takknemlig jeg var for alt hun hadde gjort for meg.

Da kursene gikk mot slutten, ble vi spurt om vi ville bli medlemmer av Betel-familien. Jeg tjente så i ti år som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Med tiden utnevnte det styrende råd en ny koordinator, som var bedre i stand til å ta hånd om et slikt ansvar. Jeg er svært takknemlig for det.

Vi tjener i den utstrekning alderen vår tillater det

Både Leida og jeg er nå 83 år gamle. Jeg har kunnet glede meg over mer enn 60 år i heltidstjenesten, de siste 45 sammen med min lojale kone. Hun har sett på det å støtte meg i alle våre oppgaver som en del av det å være en innviet tjener for Jehova. For tiden gjør vi det vi kan på Betel og i menigheten. — Jesaja 46: 4.

Fra tid til annen liker vi å tenke tilbake på noen av høydepunktene i livet vårt. Vi angrer på ingen måte på det vi har gjort i Jehovas tjeneste, og vi er overbevist om at de valg vi tok tidlig i livet, var de aller beste. Vi er fast bestemt på å fortsette å tjene og ære Jehova med all vår kraft.

[Bilde på side 13]

Sammen med Bill, min eldre bror, og Saul, hesten vår

[Bilde på side 15]

På bryllupsdagen vår, i august 1961

[Bilde på side 15]

Sammen med Leida i dag