Mannen og kvinnen — deres viktige roller

JEHOVA GUD skapte først Adam, deretter Eva. I tiden før Eva ble skapt, fikk Adam livserfaring. I løpet av denne tiden gav Jehova ham også visse retningslinjer. (1. Mosebok 2: 15—20) Som Guds talsmann skulle Adam gi disse videre til sin kone. Som en logisk følge av dette ville han ta ledelsen i alle spørsmål som hadde med tilbedelsen å gjøre.

Det er en tilsvarende ordning i den kristne menighet, og vi kan ha nytte av å se nærmere på den. Apostelen Paulus skrev: «Jeg tillater ikke en kvinne . . . å utøve myndighet over en mann, nei, hun skal være i stillhet. For Adam ble dannet først, deretter Eva.» (1. Timoteus 2: 12, 13) Dette betyr ikke at en kvinne må være helt taus på et møte i den kristne menighet. Hun skal være stille i den forstand at hun ikke starter en diskusjon med en mann. Hun må ikke ringeakte den stilling han har fått, og ikke forsøke å undervise menigheten. Det er menn som har fått i oppdrag å lede og undervise menigheten, men kvinnene kan bidra med mye på møtene ved å delta i dem på forskjellige måter.

Da apostelen Paulus gav veiledning om de forskjellige rollene Gud har gitt mannen og kvinnen, skrev han: «Mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen . . . Dessuten: I forbindelse med Herren er verken kvinnen uten mannen eller mannen uten kvinnen [ingen av dem er uavhengig av den andre]. For liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen; men alt er av Gud.» — 1. Korinter 11: 8—12.

Kvinnene har fine privilegier

Under den loven som Gud gav Israel, hadde kvinnene mange rettigheter og hadde frihet til å handle på eget initiativ. Ordspråkene 31: 10—31 forteller for eksempel om «en dyktig hustru» som kjøper inn ull og lin og lager flotte klær til husstanden sin. Hun lager også plagg som hun selger. (Versene 13, 21—24) «Som en kjøpmanns skip» får denne flotte kvinnen tak i utsøkt mat, også når hun må skaffe den på steder som ligger langt unna. (Vers 14) «Hun har tenkt på et jordstykke og har gått i gang med å skaffe seg det», og hun har «plantet en vingård». (Vers 16) «Hennes handel går godt», så virksomheten gir god avkastning. (Vers 18) I tillegg til at denne arbeidsomme kvinnen som frykter Jehova, «holder øye med det som foregår i hennes husstand», hjelper hun også uselvisk andre. (Versene 20, 27) Det er ikke rart hun blir lovprist! — Vers 31.

De lovene Jehova gav gjennom Moses, gav kvinnene full anledning til å utvikle sin åndelighet. I Josva 8: 35 leser vi for eksempel: «Det var ikke et ord av alt det Moses hadde befalt, som Josva ikke leste opp foran hele Israels menighet, med kvinnene og de små barna  og de fastboende utlendingene som vandret midt iblant dem.» Og om presten Esra sier Bibelen: «[Han hentet] loven fram for menigheten, for både menn og kvinner og alle som kunne forstå det de hørte, på den første dagen i den sjuende måneden. Og han fortsatte å lese opp av den foran det torget som er foran Vannporten, fra daggry til midt på dagen, for mennene og kvinnene og de andre som kunne forstå; og alt folkets ører var lydhøre overfor lovboken.» (Nehemja 8: 2, 3) Kvinnene var til stede og nøt godt av slik opplesning av Loven. De var også med på feiringen av religiøse høytider. (5. Mosebok 12: 12, 18; 16: 11, 14) Og det aller viktigste var at kvinnene i det gamle Israel kunne ha et personlig forhold til Jehova Gud og kunne be til ham på egen hånd. — 1. Samuelsbok 1: 10.

I det første århundre evt. hadde gudfryktige kvinner det privilegium å tjene Jesus. (Lukas 8: 1—3) Det var en kvinne som salvet hodet og føttene hans under et aftensmåltid i Betania. (Matteus 26: 6—13; Johannes 12: 1—7) Det var kvinner blant dem som Jesus viste seg for etter sin oppstandelse. (Matteus 28: 1—10; Johannes 20: 1—18) Og blant de omkring 120 personene som kom sammen etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, var det «noen kvinner og Maria, Jesu mor». (Apostlenes gjerninger 1: 3—15) Mange av disse kvinnene, eller alle, var uten tvil blant dem som var samlet i rommet ovenpå i et hus i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt. da den hellige ånd ble sendt og Jesu disipler mirakuløst begynte å snakke en rekke språk. — Apostlenes gjerninger 2: 1—12.

Det var både menn og kvinner blant dem som opplevde oppfyllelsen av Joel 2: 28, 29, som apostelen Peter siterte på pinsedagen da han gjengav Jehovas ord: «Jeg [skal] utøse noe av min ånd over all slags kjød, og deres sønner og deres døtre skal profetere, . . . og selv over mine slaver og over mine slavekvinner vil jeg i de dager utøse noe av min ånd, og de skal profetere.» (Apostlenes gjerninger 2: 13—18) I en periode etter pinsedagen i år 33 evt. fikk kvinner den hellige ånds gaver. De snakket fremmede språk og profeterte. Det at de profeterte, behøver for øvrig ikke å bety at de kom med forutsigelser, men at de forkynte bibelske sannheter.

I sitt brev til de kristne i Roma snakker apostelen Paulus varmt om «Føbe, vår søster», og anbefaler henne for dem. Han nevner  også Tryfena og Tryfosa og omtaler dem som «kvinner som arbeider hardt i Herren». (Romerne 16: 1, 2, 12) Selv om disse kvinnene ikke var utnevnt til å ha stillinger i den første kristne menighet, fikk de og mange andre kvinner det privilegium å bli utvalgt av Gud til å være sammen med hans Sønn, Jesus Kristus, i det himmelske rike. — Romerne 8: 16, 17; Galaterne 3: 28, 29.

I dag har også gudfryktige kvinner et stort privilegium. «Jehova selv lar ordet lyde; kvinnene som kunngjør det gode budskap, er en stor hær,» sier Salme 68: 11. Slike kvinner skal ha ros. Deres dyktige undervisning på hjemmebibelstudier fører for eksempel til at mange tar imot den sanne lære. Kvinner som hjelper barna sine til å bli troende og støtter mannen sin når han har mye å gjøre i menigheten, fortjener også ros. (Ordspråkene 31: 10—12, 28) Ugifte kvinner har også en viktig plass i Guds ordning. Kristne menn får denne formaningen: «Appellér . . . til eldre kvinner som til mødre, til yngre kvinner som til søstre, i all renhet.» — 1. Timoteus 5: 1, 2.

Mannens varierte oppgaver

Gud har gitt kristne menn en rolle, og det forventes at de fyller den. Paulus skrev: «Jeg vil dere skal vite at enhver manns hode er Kristus; og en kvinnes hode er mannen; og Kristi hode er Gud.» (1. Korinter 11: 3) Mannen har også et hode — Kristus. Ja, mannen må stå til ansvar overfor Kristus og i siste instans overfor Gud. Og Gud forventer at mannen utøver sitt lederskap på en kjærlig måte. (Efeserne 5: 25) Slik har det vært helt siden de første menneskenes tid.

Bibelen viser at Gud gav menn oppdrag som var i tråd med mannens stilling som overhode. La oss se på noen eksempler: Jehova bad Noah bygge en ark for at liv kunne bli bevart under vannflommen. (1. Mosebok 6: 9 til 7: 24) Abraham fikk løfte om at han skulle bli stamfar til en ætt som alle familier og nasjoner på jorden skulle velsigne seg ved hjelp av. Den primære del av denne ætten er Kristus Jesus. (1. Mosebok 12: 3; 22: 18; Galaterne 3: 8—16) Gud utpekte Moses til å føre israelittene ut av Egypt. (2. Mosebok 3: 9, 10, 12, 18) Det var også gjennom Moses at Jehova gav den lovsamlingen som kalles lovpakten, eller Moseloven. (2. Mosebok 24: 1—18) Og bibelskribentene var uten unntak menn.

Som den kristne menighets Hode gav Jesus «gaver i form av mennesker». (Efeserne 1: 22; 4: 7—13) At det dreier seg om menn, kan vi se av de kravene til tilsynsmenn som Paulus regner opp. (1. Timoteus 3: 1—7; Titus 1: 5—9) I Jehovas vitners menigheter er det derfor menn som tjener som tilsynsmenn, eller eldste, og som menighetstjenere. (Filipperne 1: 1, 2; 1. Timoteus 3: 8—10, 12) Det er bare menn som kan tjene som hyrder i den kristne menighet. (1. Peter 5: 1—4) Men som vi allerede har sett, har Gud også gitt kvinnene flotte oppgaver.

Fornøyd med sine roller

Både menn og kvinner blir fornøyde når de fyller de rollene Gud har gitt dem. Når ektefeller etterligner Kristus og hans menighet, får de et lykkelig ekteskap. Paulus skrev: «Dere menn, fortsett å elske deres hustruer, liksom Kristus også elsket menigheten og gav seg selv for den . . . hver enkelt av dere [skal også] elske sin hustru som seg selv.» (Efeserne 5: 25—33) Ektemenn er altså pålagt å utøve sitt lederskap på en kjærlig, ikke selvisk, måte. Den kristne menighet består ikke av fullkomne mennesker. Likevel elsker Jesus den og har omsorg for den. En kristen ektemann bør på samme måte elske og ha omsorg for sin kone.

En kristen hustru bør «ha dyp respekt for sin mann». (Efeserne 5: 33) Hun kan i så henseende se på menigheten som et eksempel. Efeserne 5: 21—24 sier: «Underordne dere  under hverandre i Kristi frykt. Hustruene skal underordne seg under sine menn som under Herren, for en mann er sin hustrus hode, slik Kristus også er menighetens hode, idet han er dette legemes frelser. Ja, liksom menigheten underordner seg under Kristus, slik skal hustruene også underordne seg under sine menn i alt.» Selv om en hustru til tider kan synes at det er vanskelig eller en utfordring å underordne seg under sin mann, så «sømmer [det] seg i Herren» at hun gjør det. (Kolosserne 3: 18) Det vil være lettere for henne å underordne seg under sin mann hvis hun tenker på at det behager Herren Jesus Kristus.

Selv om ektemannen ikke er en medtroende, må en kristen hustru underordne seg under hans lederskap. Apostelen Peter sier: «Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, for at de, hvis det er noen som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel, fordi de har vært øyenvitner til deres rene livsførsel forbundet med dyp respekt.» (1. Peter 3: 1, 2) Sara, som hadde respekt for mannen sin, Abraham, fikk det privilegium å føde Isak og bli en av stammødrene til Jesus Kristus. (Hebreerne 11: 11, 12; 1. Peter 3: 5, 6) Gifte kvinner som har samme holdning til sin mann som Sara hadde, kommer med sikkerhet til å bli belønnet av Gud.

Når menn og kvinner fyller de rollene Gud har gitt dem, hersker det fred og harmoni. De blir glade og fornøyde. Når de følger Bibelens krav, gir det dessuten dem begge den verdighet som følger med det å ha en privilegert plass i Guds ordning.

[Ramme på side 7]

Hva de mener om den rollen Gud har gitt dem

«Mannen min tar ledelsen på en kjærlig og vennlig måte,» sier Susan. «Vi pleier å snakke sammen om avgjørelser som skal tas, og når han treffer avgjørelser, er jeg sikker på at de er til vårt beste. Den ordningen Jehova har truffet for kristne hustruer, gjør virkelig at jeg blir fornøyd, og at ekteskapet vårt blir sterkt. Vi har et nært forhold og samarbeider om å nå åndelige mål.»

En kvinne som heter Mindy, sier om hvordan hun ser det: «Den rollen Jehova har gitt sine kvinnelige tjenere, er en forsikring om at han elsker oss. Jeg føler at det at jeg respekterer mannen min og setter ham høyt og også støtter ham når han utfører de oppgavene han har i menigheten, er min måte å vise takknemlighet for Jehovas ordning på.»

[Bilder på side 5]

Gud gav Noah, Abraham og Moses oppdrag som var i tråd med mannens stilling som overhode

[Bilde på side 7]

«Kvinnene som kunngjør det gode budskap, er en stor hær»