Livshistorie

Jeg venter på et rike som ’ikke er en del av denne verden’

Fortalt av Nikolaj Gutsuljak

I 41 døgn hadde jeg vært midt oppe i et fangeopprør. Så kom den morgenen da jeg brått våknet av at det ble avfyrt kanoner. Stridsvogner og soldater stormet inn i fangeleiren og gikk til angrep på fangene. Livet mitt hang i en tynn tråd.

HVORDAN hadde jeg havnet i denne situasjonen? La meg fortelle. Dette skjedde i 1954, da jeg var 30 år. Som så mange andre Jehovas vitner som levde under sovjetregimet, var jeg blitt sendt i fangeleir fordi jeg inntok en nøytral holdning til politiske spørsmål og forkynte for andre om Guds rike. Vi var en gruppe på 80 Jehovas vitner i leiren — 46 menn og 34 kvinner. Vi var fanger i en arbeidsleir i nærheten av tettstedet Kengir, midt i Kasakhstan. Der befant vi oss sammen med flere tusen andre fanger.

Josef Stalin, Sovjetunionens leder, hadde dødd året før. Mange av fangene hadde håpet at den nye regjeringen i Moskva ville lytte til deres klager over de brutale forholdene i fangeleiren. Fangenes misnøye kokte til slutt over, noe som resulterte i åpent fangeopprør. Under den påfølgende konfrontasjonen måtte vi Jehovas vitner gjøre klart vårt standpunkt både overfor de sinte opprørerne og overfor de militære vaktene. Vi trengte tro på Gud for å klare å innta et nøytralt standpunkt.

 Opprør!

Opprøret i fangeleiren brøt ut den 16. mai. To dager senere var det over 3200 fanger som nektet å arbeide — de forlangte bedre forhold i leiren og innrømmelser for politiske fanger. Hendelsesforløpet utviklet seg fort. Først tvang fangene vaktene ut av leiren. Så laget de åpninger i gjerdet rundt leiren. Etter det rev de ned de murene som skilte sonene for kvinner og menn, og laget såkalte familiebrakker. I de berusende dagene som fulgte, var det faktisk noen fanger som giftet seg, og prester som også var fanger, utførte vielsene. I de tre leirene i leirkomplekset der opprøret fant sted, deltok de fleste av de 14 000 fangene.

Opprørerne organiserte en leirkommisjon som skulle forhandle med det militære. Men snart begynte medlemmene av kommisjonen å krangle seg imellom, og kontrollen over leiren havnet i hendene på de mest ekstreme. Atmosfæren ble mer og mer aggressiv. Opprørslederne organiserte underavdelinger for indre sikkerhet, militærvesen og propaganda for å opprettholde «ro og orden». De brukte høyttalere som var montert på stolper rundt leiren, for å kunngjøre opphetede budskaper, slik at opprørsånden ble holdt varm. Opprørerne hindret andre i å rømme, straffet dem som opponerte mot dem, og gjorde kjent at de var villige til å drepe enhver som de ikke aksepterte. Det gikk rykter om at noen fanger allerede var blitt drept.

Opprørerne regnet med et militært angrep, så de forberedte sitt forsvar grundig. For å sikre at flest mulig fanger ville være utrustet til å forsvare leiren, gav lederne befaling om at alle fangene skulle bevæpne seg. Fanger fjernet derfor jernstenger fra vinduene og smidde kniver og andre våpen av metallet. De klarte til og med å få tak i skytevåpen og sprengstoff.

Press om å være med på opprøret

På det tidspunktet kom to av opprørerne bort til meg. Den ene rakte fram en nyslipt kniv. «Ta denne!» kommanderte han. «Du kommer til å trenge den for å beskytte deg.» Jeg bad til Jehova inni meg om hjelp til å bevare roen. Jeg svarte ham: «Jeg er kristen, et av Jehovas vitner. Andre Jehovas vitner og jeg er fanger her fordi vi ikke kjemper mot mennesker, men mot usynlige åndemakter. De våpnene vi har mot dem, er vår tro og det at vi setter vårt håp til Guds rike.» — Efeserne 6: 12.

Til min store overraskelse nikket mannen forståelsesfullt. Men den andre mannen slo meg hardt. Så gikk de. Opprørerne  gikk fra brakke til brakke og prøvde å tvinge Jehovas vitner til å være med på opprøret. Men alle våre kristne brødre og søstre nektet.

Opprørskommisjonen diskuterte Jehovas vitners nøytrale standpunkt på et av sine møter. «Medlemmer av alle trossamfunn — pinsevenner, adventister, baptister og alle andre — er med på opprøret. Det er bare Jehovas vitner som har nektet,» bemerket de. «Hva skal vi gjøre med dem?» Noen foreslo å kaste et av vitnene i fengselsovnen for å sette skrekk i oss. Men en tidligere militær tjenestemann, en fange som de andre respekterte, reiste seg og sa: «Det er uklokt. Det vil være bedre å plassere dem alle i én brakke helt i utkanten av leiren, ved siden av porten. Hvis hæren angriper oss med stridsvogner, vil Jehovas vitner dermed være de første som blir meiet ned. Og det vil ikke være vi som er skyldige i å ha drept dem.» De andre gikk med på forslaget hans.

Plassert på et farlig sted

Det gikk ikke lang tid før fangene gikk rundt i leiren og ropte: «Jehovas vitner, kom dere ut!» Så samlet de alle oss 80 i flokk og drev oss mot en brakke i utkanten av leiren. De drog køyesengene ut av brakken for at det skulle bli bedre plass der inne, og så beordret de oss inn. Denne brakken ble vårt fengsel i fengselet.

For at vi skulle få litt privatliv, tråklet våre kristne søstre sammen noen lakener som vi brukte til å skille brakken i to avdelinger — en for menn og en for kvinner. (Senere var det et Jehovas vitne i Russland som laget en tegning av denne brakken, vist nedenfor.) Mens vi bodde i den trange brakken, bad vi ofte sammen. Vi bad inderlig til Jehova om at han måtte gi oss visdom og «den kraft som er over det normale». — 2. Korinter 4: 7.

Hele denne tiden var vi altså plassert på et farlig sted, mellom opprørerne og den sovjetiske hær. Ingen av oss visste hva som ville  bli neste trekk fra noen av partene. «Ikke prøv å gjette,» sa en eldre, trofast kristen bror. «Jehova kommer ikke til å svikte oss.»

Våre kjære kristne søstre — både unge og eldre — viste enestående utholdenhet. En av dem var rundt 80 år og trengte ekstra hjelp. Andre var syke og hadde behov for legehjelp. Gjennom hele denne tiden måtte dørene til brakken stå åpne, slik at opprørerne konstant kunne overvåke oss. Om natten kom bevæpnede fanger inn i brakken. Noen ganger hørte vi dem si: «Guds rike sover.» Når de om dagen lot oss få gå til spisesalen i leiren, holdt vi alltid sammen og bad til Jehova om at han måtte beskytte oss mot voldelige mennesker.

I brakken prøvde vi å støtte hverandre åndelig sett. Ofte gjenfortalte for eksempel en bror en beretning fra Bibelen, akkurat høyt nok til at vi kunne høre ham. Så anvendte han beretningen på vår situasjon. En eldre bror likte spesielt godt å snakke om Gideons hær. «Tre hundre mann med musikkinstrumenter i hendene kjempet i Jehovas navn mot 135 000 bevæpnede soldater,» minnet han oss om. «Alle de 300 kom uskadd tilbake.» (Dommerne 7: 16, 22; 8: 10) Dette og andre eksempler fra Bibelen gav oss åndelig styrke. Det var ikke så lenge siden jeg var blitt et av Jehovas vitner, så det var til stor oppmuntring for meg å se den sterke troen som mer erfarne brødre og søstre hadde. Jeg følte virkelig at Jehova var med oss.

Kampen begynner

Ukene gikk, og spenningen i leiren bygde seg opp. Forhandlingene mellom opprørerne og myndighetene ble mer og mer intense. Opprørslederne insisterte på at sentralregjeringen i Moskva skulle sende en representant som skulle møte dem. Myndighetene på sin side krevde at opprørerne skulle overgi seg, gi fra seg våpnene og gå tilbake til arbeidet. Ingen av partene var villige til å fire på kravene. På dette tidspunktet var leiren omringet av militære styrker som var klare til å storme den på første kommando. Opprørerne var også klare til kamp — de hadde bygd barrikader og samlet seg et lager av våpen. Alle regnet med at den endelige konfrontasjonen mellom hæren og fangene ville komme når som helst.

Den 26. juni våknet vi av en øredøvende kanonsalve. Stridsvogner knuste gjerdet og braste inn i leiren. Etter dem kom det bølger av stormtropper som avfyrte maskingeværer. Mange fanger — både menn og kvinner — løp mot stridsvognene. De ropte: «Hurra!» og kastet steiner, hjemmelagde bomber og hva som helst annet som de kunne få tak i. Det ble en intens kamp, og vi Jehovas vitner var  fanget midt i den. Hvordan ville Jehova besvare våre bønner om hjelp?

Plutselig styrtet det soldater inn i brakken vår. «Kom dere ut, dere hellige!» ropte de. «Fort, kom dere ut på andre siden av gjerdet!» Den offiseren som hadde kommandoen, befalte soldatene ikke å skyte oss, men å bli hos oss og beskytte oss. Mens kampene raste, satt vi på steppen rett utenfor leiren. I fire timer hørte vi eksplosjoner, skudd, skrik og jammer fra leiren. Så ble det helt stille. I morgenlyset så vi senere soldater bære de døde ut av leiren. Vi fikk vite at flere hundre hadde mistet livet eller var blitt såret.

En offiser som jeg kjente, kom senere den dagen bort til oss. «Nå, Nikolaj, hvem var det som reddet dere?» spurte han stolt. «Var det vi eller Jehova?» Vi takket ham oppriktig for at han hadde reddet livet vårt, og sa så: «Vi tror at vår allmektige Gud, Jehova, fikk deg til å la være å drepe oss, slik som han i bibelsk tid fikk andre til å redde hans tjenere.» — Esra 1: 1, 2.

Den samme offiseren fortalte oss dessuten hvordan soldatene visste hvem vi var, og hvor vi holdt til. Han sa at under et av forhandlingsmøtene mellom det militære og opprørerne hadde det militære beskyldt opprørerne for å drepe de fangene som ikke støttet dem. Opprørerne hadde forsvart seg ved å si at Jehovas vitner ikke deltok i opprøret, men at de likevel ikke var blitt drept. Som straff var alle vitnene isteden blitt satt i fangenskap i en av brakkene. De militære tjenestemennene hadde merket seg den uttalelsen.

Vi stod fast for Riket

Den kjente russiske forfatteren Aleksandr Solzjenitsyn skriver i sin bok GULag-arkipelet om det fangeopprøret som vi opplevde, og han sier om grunnen til at opprøret begynte: «Selvsagt vil vi ha frihet, . . . men hvem er det som vil gi oss den?» Som vitner for Jehova i den samme fangeleiren lengtet vi også etter frihet. Men ikke bare etter frihet fra fangenskap, men etter den frihet som ikke noe annet enn Guds rike kan gi. Mens vi var i fangeleiren, visste vi at vi trengte styrke fra Jehova Gud for å stå fast på hans rikes side. Og Jehova gav oss alt vi trengte. Han gav oss seier uten bruk av kniver og granater. — 2. Korinter 10: 3.

«Mitt rike er ikke en del av denne verden,» sa Jesus Kristus til Pilatus. «Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet.» (Johannes 18: 36) Som Kristi etterfølgere deltok vi derfor ikke i politiske stridigheter. Vi var glade for at det både under og etter opprøret var tydelig for andre at vår lojalitet var rettet mot Guds rike. Solzjenitsyn skrev om vår oppførsel i denne tiden: «Jehovas vitner ga fritt utløp for sine regler og nektet å ta våpen i hånd, å bygge fortifikasjoner og å gå vakt.»

Det har gått over 50 år siden disse tumultene fant sted. Men jeg ser ofte tilbake på den tiden med takknemlighet, for jeg lærte mye av varig verdi, for eksempel å vente på Jehova og fullt ut stole på hans mektige arm. Ja, som så mange andre Jehovas vitner i det tidligere Sovjetunionen har jeg erfart at Jehova virkelig gir frihet, beskyttelse og utfrielse til dem som venter på et rike som ’ikke er en del av denne verden’.

[Bilder på sidene 8 og 9]

Den arbeidsleiren i Kasakhstan der vi var fanger

[Bilde på side 10]

Tegning av kvinnenes avdeling i den brakken der Jehovas vitner oppholdt seg

[Bilde på side 11]

Sammen med kristne brødre da vi ble løslatt