Lykkelige mens vi venter på Jehova

HAR du noen gang spist en umoden frukt? Du ble helt sikkert skuffet over smaken. Det tar tid for en frukt å bli moden, men det er vel verdt å vente på. Også i andre forbindelser lønner det seg å vente. «Det er godt at en venter, ja i taushet, på Jehovas frelse,» sier Bibelen. (Klagesangene 3: 26; Titus 2: 13) På hvilke måter må de kristne vente på Jehova? Hvordan kan vi dra nytte av å vente på ham?

Å vente på Gud — hva innebærer det?

Som kristne venter vi på og har vi alltid i tankene «Jehovas dags nærvær». Vi ser fram til den befrielse som vil komme når han ’tilintetgjør de ugudelige menneskene’. (2. Peter 3: 7, 12) Jehova selv er ivrig etter å gjøre slutt på alt det onde, men han viser tilbakeholdenhet, slik at de kristne kan bli frelst på en måte som vil herliggjøre hans navn. Bibelen sier: «Enda det er [Guds] vilje å vise sin vrede og å gjøre sin makt kjent, [har han] med stor langmodighet . . . tolerert vredens kar, som var gjort egnet til tilintetgjørelse, for at han kunne gjøre kjent sin herlighets rikdom over barmhjertighetens kar.» (Romerne 9: 22, 23) Akkurat som i Noahs dager vet Jehova også i dag hva som er den rette tid for å redde sine tjenere. (1. Peter 3: 20) Å vente på Gud innebærer derfor å vente på at hans tid er inne til å gå til handling.

Mens vi venter på Jehovas dag, kan vi noen ganger bli oppbrakt over å se at moralnormene i verden rundt oss synker stadig dypere. Når vi erfarer dette, er det godt å tenke over noen ord av Guds profet Mika. Han skrev: «Den lojale er forsvunnet fra jorden, og blant menneskene er det ingen rettskafne.» Så tilføyde han: «Men hva meg angår, er det Jehova jeg skal speide etter. Jeg vil være innstilt på å vente på min frelses Gud.» (Mika 7: 2, 7) Hvordan kan vi «være innstilt på å vente»? Og siden det ofte kan være frustrerende å måtte vente, kan vi spørre: Hvordan kan vi finne glede mens vi venter på Gud?

Lykkelige mens vi venter

Vi kan utvikle den rette innstillingen ved å studere Jehovas eksempel. Han har aldri holdt opp med å være ’den lykkelige Gud’. (1. Timoteus 1: 11) Han er lykkelig mens han venter, fordi han fortsetter å arbeide mot oppfyllelsen av sin hensikt — å løfte mennesker som elsker ham, opp til den fullkommenhet som han hadde i tankene for menneskene da han skapte dem. (Romerne 5: 12; 6: 23) Jehova gleder seg over de gode resultatene dette arbeidet bringer — millioner av mennesker er blitt tiltrukket av den sanne tilbedelse. Jesus sa: «Min Far har fortsatt å arbeide inntil nå, og jeg fortsetter å arbeide.» (Johannes 5: 17) Å gjøre noe for andre er helt grunnleggende hvis man vil være lykkelig. (Apostlenes gjerninger 20: 35) Sanne kristne er derfor ikke passive når de venter. De er i stedet opptatt med å lære andre om Guds hensikt med menneskene.

Trofaste mennesker har alltid vært tilfreds med å lovprise Gud mens de venter på at han skal gå til handling. Tenk for eksempel på salmisten David. Han ble forfulgt av kong Saul og senere forrådt av en nær venn og sveket av sin egen sønn. Kunne David i disse situasjonene være lykkelig mens han ventet på at Jehova  skulle komme ham til unnsetning når hans tid var inne til det? Salme 71, som tydeligvis er skrevet av David, sier: «Jeg skal alltid vente, og jeg vil føye mer til all din lovprisning. Min munn skal fortelle om din rettferdighet, dagen lang om din frelse.» (Salme 71: 14, 15) I stedet for å vente i frustrasjon uttrykte David glede fordi han var travelt opptatt med å lovprise Jehova og styrke andre i forbindelse med den sanne tilbedelse. — Salme 71: 23.

Å vente på Jehova er ikke som når en venter i irritasjon på en forsinket buss. Det kan heller sammenlignes med den glederike ventetiden foreldre opplever mens barna deres utvikler seg til å bli voksne som de kan være stolte av. I denne tiden har foreldrene mye å gjøre — de gir barna veiledning, opplæring og tukt — alt sammen for å oppnå det ønskede resultat. Vi som venter på Jehova, finner på lignende måte glede i å hjelpe andre til å få et nært forhold til Gud. Og vi ønsker selv å oppnå Guds godkjennelse og, i siste instans, bli frelst.

Vi gir ikke opp håpet

Å vente på Jehova innebærer at vi fortsetter å elske og tjene ham uten å gi opp håpet. Det kan være en utfordring. I dag bor mange av Guds tjenere på steder hvor folk latterliggjør dem som lever i harmoni med troen på Guds løfter. Men tenk på de trofaste israelittene som holdt håpet levende i løpet av de 70 årene de var i landflyktighet i Babylon. Hva hjalp dem til å klare dette? Noe som utvilsomt styrket dem, var å lese salmene. En oppmuntrende salme som muligens var blitt skrevet på den tiden, sier: «På hans ord har jeg ventet. Min sjel har ventet på Jehova mer enn vaktmenn på morgenen, de som speider etter morgenen. La Israel fortsette å vente på Jehova.» — Salme 130: 5—7.

De jødene som holdt sitt håp levende ved å lese og snakke om det, ble belønnet da Babylon til slutt ble erobret. Tusener av trofaste jøder satte snart kursen mot Jerusalem. Angående den tiden ble det skrevet: «Da Jehova førte Sions fangne tilbake, . . . ble vår munn fylt med latter.» (Salme 126: 1, 2) Disse jødene gav ikke opp, men fortsatte å nære sin tro. Og de sluttet ikke å lovprise Jehova.

På samme måte kan sanne kristne som venter på Gud nå i «avslutningen på tingenes ordning», stadig anstrenge seg for å holde sin tro levende. De studerer Guds Ord, oppmuntrer hverandre og fortsetter å lovprise Jehova ved å forkynne det gode budskap om hans rike. — Matteus 24: 3, 14.

Vi drar nytte av tukt fra Jehova mens vi venter

Guds profet Jeremia skrev: «Det er godt at en venter, ja i taushet, på Jehovas frelse.» (Klagesangene 3: 26) Jeremia mente at det ville være godt for Guds folk at de ikke klaget over den måten Jehova hadde tuktet dem på da han tillot at Jerusalem ble ødelagt. De burde heller dra nytte av denne hendelsen ved  å tenke over sin ulydighet og hvor viktig det var at de forandret innstilling. — Klagesangene 3: 40, 42.

Det at vi kan dra nytte av tukt fra Jehova, kan sammenlignes med det at frukt gradvis blir moden. I forbindelse med tukt fra Gud sier Bibelen: «Den [gir] dem som er blitt oppøvd ved den, fredelig frukt, nemlig rettferdighet.» (Hebreerne 12: 11) På samme måte som frukt trenger tid for å bli moden, trenger vi tid for å forandre våre holdninger som et resultat av den opplæringen Gud gir oss. Hvis vi for eksempel har gjort noe galt som fører til at vi mister privilegier i menigheten, vil vårt ønske om å vente på Gud hindre oss i å bli motløse og gi opp. Under slike omstendigheter kan Davids inspirerte uttalelser være til oppmuntring: «Under [Guds] vrede er en et øyeblikk, under hans velvilje hele livet. Om kvelden kan gråt komme for å bli natten over, men om morgenen er det gledesrop.» (Salme 30: 5) Hvis vi lærer oss å vente på Jehova med den rette innstilling og anvender de rådene vi får gjennom hans Ord og hans organisasjon, vil vi få oppleve en tid med «gledesrop».

Det tar tid å vokse fram til modenhet

Hvis du er ung eller nylig er blitt døpt, er du kanskje ivrig etter å få ansvarsoppgaver i den kristne menighet. Men det tar tid å utvikle den åndelige modenhet man trenger for å bære et slikt ansvar. Benytt derfor denne tiden til å vokse som et åndelig menneske. Ungdomstiden er for eksempel en periode i livet da det er forstandig å lese hele Bibelen, å utvikle gode kristne egenskaper og å lære å gjøre disipler. (Forkynneren 12: 1) Hvis du venter med ydmykhet og har den rette innstilling, vil Jehova til sin tid la deg få større ansvar.

Også i arbeidet med å gjøre disipler må vi være tålmodige, på samme måte som en bonde som tålmodig vanner såkornet inntil Gud lar det vokse. (1. Korinter 3: 7; Jakob 5: 7) For å kunne hjelpe andre til å framelske tro og sette pris på Jehova av hjertet må vi tålmodig studere Bibelen med dem i flere måneder eller til og med år. Å vente på Jehova innebærer derfor at vi er utholdende, selv om de vi studerer med, til å begynne med ikke gjør noe med det de lærer. Dersom de vi studerer med, i det minste viser litt verdsettelse, kan det vitne om at de lar Guds ånd virke på seg. Hvis du er tålmodig, vil du kanskje få oppleve den glede å se at Jehova får den interesserte til å vokse åndelig sett og bli en disippel av Kristus. — Matteus 28: 20.

Vi kan gi uttrykk for vår kjærlighet ved å vente

En eldre kvinne som bor i et ørkenområde i Andesfjellene i Sør-Amerika, er et godt eksempel på hvordan det å vente kan være et uttrykk for kjærlighet og tillit. Hun og en åndelig søster er de eneste vitnene for Jehova i den landsbyen de bor i. Kan du forestille deg hvor spent de venter når de skal få besøk av andre trosfeller? En gang var en reisende tilsynsmann på vei for å besøke dem for første gang, men han gikk seg vill. Han måtte gå tilbake samme vei som han kom, og ble derfor forsinket flere timer. Klokken var langt over midnatt da han endelig fikk øye på landsbyen i det fjerne. Siden det ikke var innlagt strøm der i området, ble han overrasket over å se et lys. Så glad han ble da han endelig kom fram til landsbyen og så at lyset kom fra en oljelampe som den eldre kvinnen holdt i hånden! Hun var sikker på at han ville komme — så derfor ventet hun.

Hvis vi viser den samme tålmodighet, kan vi være lykkelige mens vi venter på Jehova. Vi er sikker på at han vil holde sine løfter. Og i likhet med den reisende tilsynsmannen er vi takknemlige mot dem som i kjærlighet venter på oss. Det er derfor ikke overraskende at Gud setter pris på dem som venter på ham. Bibelen sier: «Jehova finner behag i . . . dem som venter på hans kjærlige godhet.» — Salme 147: 11.

[Bilde på side 18]

De som er travelt opptatt med å lovprise Jehova, finner glede i å vente på ham