Wessel Gansfort — «en reformator før reformasjonen»

Luther, Tyndale og Calvin er kjente navn for alle som har lest om den protestantiske reformasjonen, som startet i 1517. Men det er få som har hørt om Wessel Gansfort. Han er blitt kalt «en reformator før reformasjonen». Har du lyst til å få vite mer om denne mannen?

JOHANN WESSEL GANSFORT ble født i 1419 i byen Groningen i Nederlandene. På 1400-tallet var det få som fikk det privilegium å gå på skole, men Wessel gjorde det. Selv om han utmerket seg på skolen, måtte han slutte da han var ni år gammel, for foreldrene var svært fattige. En rik enke fikk imidlertid høre at han var en begavet gutt, og hun ble hans beskytter og tilbød seg å betale skolepengene hans. Dermed kunne han fortsette skolegangen. Med tiden oppnådde han en magistergrad, og det ser ut til at han senere også fikk tittelen doktor i teologi.

Wessel hungret etter kunnskap. Men det fantes få biblioteker den gangen. Og selv om trykking med løse typer ble oppfunnet på hans tid, var de fleste bøkene fortsatt håndskrevne og kostbare. Wessel tilhørte en gruppe lærde som reiste fra bibliotek til bibliotek og fra kloster til kloster på leting etter sjeldne håndskrifter og forsvunne bøker. De delte så oppdagelsene sine med hverandre. Han samlet en mengde kunnskap og fylte en privat notatbok med sitater og utdrag fra klassiske verker. Andre teologer var ofte mistenksomme, siden Wessel visste så mye som de selv ikke hadde hørt om. Wessel ble kalt Magister Contradictionis, eller Innvendingens mester.

«Hvorfor leder du meg ikke til Kristus?»

Omkring 50 år før reformasjonen møtte Wessel Thomas a Kempis (omkring 1379—1471), som er allment akseptert som forfatteren av den berømte boken De Imitatione Christi (Om Kristi etterfølgelse). Thomas a Kempis tilhørte bevegelsen Brødre av det felles liv, som la vekt på behovet for å leve et fromt liv. I en biografi om Wessel sies det at Thomas a Kempis ved flere anledninger oppfordret Wessel til å vende seg til Maria for å få hjelp. Men Wessel reagerte med å si:  «Hvorfor leder du meg ikke til Kristus, som vennlig oppfordrer alle som er tynget av byrder, til å komme til ham?»

Wessel skal ha vært imot tanken på å bli ordinert til prest. Da han ble spurt om hvorfor han ikke ville ha tonsuren, et glattbarbert parti på hodet som tegn på at man var medlem av geistligheten, svarte han at han ikke fryktet galgen så lenge han bare fikk ha hele tenkeevnen i behold. Han siktet øyensynlig til at ordinerte prester ikke kunne bli tiltalt, og det ser ut til at tonsuren visselig reddet mange prester fra galgen! Wessel var også imot visse vanlige ting som foregikk i religionens navn. Han ble for eksempel kritisert for at han nektet å tro på de mirakuløse hendelsene som ble beskrevet i Dialogus Miraculorum, en bok som var populær på hans tid. Som svar sa han: «Det hadde vært bedre å lese fra De hellige skrifter.»

«Vi vet ikke noe mer enn det vi spør om»

Wessel studerte hebraisk og gresk, og han fikk stor kunnskap om kirkefedrenes skrifter. Hans kjærlighet til Bibelens grunnspråk er spesielt bemerkelsesverdig, ettersom han virket før Erasmus og Reuchlin. * Før reformasjonen var det få som var greskkyndige. I Tyskland var det for eksempel bare en håndfull lærde som kunne gresk, og det fantes ingen hjelpemidler man kunne bruke for å lære språket. Etter Konstantinopels fall i 1453 kom Wessel tydeligvis i kontakt med greske munker som hadde flyktet til Vesten, og han lærte grunnleggende gresk av dem. På den tiden var det stort sett bare jøder som kunne hebraisk, og det ser ut til at Wessel lærte grunnleggende hebraisk av konverterte jøder.

Wessel hadde stor kjærlighet til Bibelen. Han betraktet den som en bok som er inspirert av Gud, og mente at alle bøkene i Bibelen er i full harmoni med hverandre. Wessel mente også at skriftsteder måtte tolkes i samsvar med sammenhengen og ikke kunne fordreies. Alle unaturlige forklaringer skulle mistenkes for å være falske. Et av favorittskriftstedene  hans var Matteus 7: 7, der det står: «Fortsett å lete, og dere skal finne.» Med bakgrunn i dette verset mente Wessel fullt og fast at det var bra å stille spørsmål, og resonnerte som så: «Vi vet ikke noe mer enn det vi spør om.»

Et spesielt ønske

I 1473 besøkte Wessel Roma. Der fikk han audiens hos pave Sixtus IV, den første av seks paver som hadde en så åpenbart umoralsk oppførsel at det til sist førte til den protestantiske reformasjonen. Historikeren Barbara W. Tuchman peker på at Sixtus IV innledet en periode med «skamløs, utilslørt, nådeløs maktpolitikk og streben etter personlig vinning». Folk ble opprørt over hans åpenlyse nepotisme, som innebar at han favoriserte slektninger ved innsettelse i høye embeter. En historiker skriver at Sixtus kan ha ønsket å gjøre pavedømmet til et familieforetak. Det var ikke mange som torde å kritisere disse mislighetene.

Men Wessel Gansfort skilte seg ut. En dag sa Sixtus til ham: «Min sønn, be om hva du vil, og vi vil gi deg det.» Wessel svarte straks: «Hellige Far, . . . siden du innehar stillingen som den høyeste prest og hyrde på jorden, ber jeg om . . . at du utfører din opphøyde oppgave på en slik måte at når sauenes Store Hyrde . . . kommer, kan han si til deg: ’Vel gjort, du gode og tro tjener, gå inn til din Herres glede.’» Sixtus svarte at det var hans ansvar, og at Wessel skulle velge noe til seg selv. Wessel svarte: «Da ber jeg om at du gir meg en gresk og hebraisk bibel fra Vatikanbiblioteket.» Paven oppfylte ønsket hans, men bemerket at Wessel hadde oppført seg dumt, og at han burde ha bedt om et bispeembete!

«En løgn og en villfarelse»

I forbindelse med oppføringen av det nå så berømte Sixtinske kapell hadde Sixtus stort behov for penger, og han tydde til salg av avlat for de døde. Denne ordningen ble uhyre populær. I boken Vicars of Christ—The Dark  Side of the Papacy sies det: «Enker og enkemenn og sørgende foreldre ofret alt de hadde, i forsøk på å få sine elskede ut av skjærsilden.» Ordningen med avlatsbrev ble ønsket velkommen av alminnelige mennesker, som fullt og fast trodde på at paven kunne garantere at deres døde kjære kom til himmelen.

Wessel var imidlertid overbevist om at den katolske kirke, inkludert paven, ikke kunne gi syndsforlatelse. Han sa rett ut at avlatshandelen var «en løgn og en villfarelse». Han mente heller ikke at det var nødvendig å skrifte for en prest for å få tilgivelse for synder.

Wessel satte også spørsmålstegn ved pavens ufeilbarlighet og sa at grunnlaget for troen ville bli svakt hvis det ble forventet at folk alltid skulle tro på pavene, siden pavene begikk feil. Wessel skrev: «Hvis prelatene setter Guds befalinger til side og pålegger folk sine egne menneskelagde befalinger, . . . er det de gjør og befaler, til ingen nytte.»

Wessel baner vei for reformasjonen

Wessel døde i 1489. Til tross for at han hadde kritisert en del av kirkens urette handlinger og læresetninger, forble han katolikk. Og kirken dømte ham aldri som kjetter. Etter hans død prøvde imidlertid noen fanatiske katolske munker å ødelegge de skriftlige arbeidene hans, for de ble ikke betraktet som rene. Da Luther begynte sitt virke, var Wessels navn nesten blitt glemt, ingen av hans arbeider var blitt trykt, og bare noen svært få av håndskriftene hans hadde overlevd. Den første utgaven av Wessels arbeider kom til slutt ut mellom 1520 og 1522. Utgaven inneholdt et brev skrevet av Luther, der han personlig anbefalte Wessels skrifter.

Selv om Wessel ikke var en reformator, slik Luther var, fordømte han åpenlyst en del av de urette handlingene som førte til reformasjonen. I McClintock og Strongs Cyclopedia blir han faktisk omtalt som «den viktigste av de mennene av germansk herkomst som hjalp til med å bane vei for reformasjonen».

Luther betraktet Wessel som en forbundsfelle. Forfatteren C. Augustijn skriver: «Luther sammenligner sin egen tid og sin skjebne med Elias tid og hans skjebne. Akkurat som profeten trodde at han var den eneste som var igjen for å kjempe Guds kamp, så følte Luther at han var helt alene i sin kamp mot kirken. Men etter å ha lest Wessels arbeider innså han at Herren hadde latt tilbake en ’rest i Israel’.» «Luther går så langt som til å si: ’Hvis jeg hadde lest hans arbeider tidligere, ville mine fiender kanskje ha trodd at Luther hadde hentet alt fra Wessel, i den grad er hans tanker i harmoni med mine.’» *

«Dere skal finne»

Reformasjonen kom ikke som en plutselig omveltning. Den tankestrømmen som førte til reformasjonen, hadde gjort seg gjeldende en god stund. Wessel forstod at forfallet blant pavene til slutt kom til å skape et ønske om reform. Han sa en gang til en student: «Du flittige gutt, du kommer til å få oppleve den dagen da . . . kranglevorne teologers [lære] blir forkastet av alle sanne kristne lærde.»

Selv om Wessel oppdaget noen av de mislighetene og urette handlingene som fant sted på hans tid, var han ikke i stand til å se hele lyset fra Bibelens sannhet. Men han så på Bibelen som en bok som skulle leses og studeres. Boken A History of Christianity sier at Wessel «mente at, ettersom Bibelen er inspirert av Den Hellige Ånd, er den den endelige autoritet i trosspørsmål». Sanne kristne i vår tid tror at Bibelen er Guds inspirerte Ord. (2. Timoteus 3: 16) Men sannhetene i Bibelen er verken skjult eller vanskelige å finne lenger. Enda mer enn før gjelder det bibelske prinsippet: «Fortsett å lete, og dere skal finne.» — Matteus 7: 7; Ordspråkene 2: 1—6.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 14]

WESSEL OG GUDS NAVN

I Wessels arbeider blir Guds navn for det meste gjengitt med «Johavah». Men Wessel brukte «Jehovah» minst to ganger. Forfatteren H.A. Oberman skriver i en drøftelse av Wessels synspunkter at Wessel trodde at hvis Thomas Aquinas og andre hadde kunnet hebraisk, «ville de ha oppdaget at Guds navn, som ble gjort kjent for Moses, ikke betyr ’Jeg er den jeg er’, men ’Jeg vil være den jeg vil være’». * Ny verden-oversettelsen oppgir korrekt betydningen «Jeg skal vise meg å være hva jeg skal vise meg å være». — 2. Mosebok 3: 13, 14.

[Fotnote]

[Rettigheter]

Håndskrift: Universiteitsbibliotheek, Utrecht

[Bilder på side 15]

Wessel kritiserte avlatshandelen, som hadde pave Sixtus IVs velsignelse