Hvordan Hanna fikk fred i sinnet

EN TROFAST kvinne framsier en takkebønn til Jehova. Hun føler det som om Gud har reist henne fra støvet; han har vendt hennes sorg til glede.

Kvinnen heter Hanna. Hva er det som har skjedd? Hvorfor er hun så glad nå? Hva kan vi lære av det hun har opplevd? La oss se på beretningen om Hanna for å få svar på disse spørsmålene.

En spent familiesituasjon

Hanna er en av de to kvinnene som er gift med Elkana, en levitt som bor i Efraims område. (1. Samuelsbok 1: 1, 2a; 1. Krønikebok 6: 33, 34) Selv om polygami ikke var en del av Guds opprinnelige hensikt med menneskene, tillater og regulerer Moseloven denne ordningen. Elkanas familie tilber Jehova, men slik forholdene i familien hans viser, skaper polygami ofte problemer.

Hanna er barnløs, mens Peninna, Elkanas andre hustru, har flere barn. Peninna er Hannas rival. — 1. Samuelsbok 1: 2b.

Israelittiske kvinner ser på ufruktbarhet som en skam og til og med som et tegn på at man er uverdig i Guds øyne. Det er imidlertid ingenting som tyder på at det at Hanna ikke kan få barn, skyldes Guds mishag. Men Peninna prøver ikke engang å trøste Hanna. I stedet bruker hun det at hun selv kan få barn, som en mulighet til å plage Hanna.

Reisene til Jehovas helligdom

Til tross for den spente situasjonen reiser Elkanas familie hvert år til Jehovas helligdom i Sjilo for å frambære ofre. * Reisen fram og tilbake er på omkring seks mil, og de foretar antageligvis reisen til fots. Disse anledningene må være ekstra vanskelige for Hanna. Peninna og hennes barn får nemlig mange andeler av fellesskapsofferet, mens Hanna bare får én. Peninna benytter slike situasjoner til å terge Hanna for å bringe henne ut av likevekt, siden det ser ut som om Jehova har «lukket hennes morsliv». Hvert år blir Hanna utsatt for denne plagingen, som fører til at hun gråter og ikke vil spise. Slik blir disse reisene som hun skulle ha gledet seg over, en stor påkjenning for henne. Hanna foretar likevel disse reisene til Jehovas helligdom. — 1. Samuelsbok 1: 3—7.

Ser du hvordan Hanna er et godt eksempel for oss? Hvordan reagerer du når du er nedtrykt? Isolerer du deg og unngår å komme sammen med trosfeller? Hanna gjorde ikke det. Hun gjorde det til en vane å være sammen med tilbedere av Jehova. Vi bør gjøre det samme når vi møter problemer og vanskeligheter. — Salme 26: 12; 122: 1; Ordspråkene 18: 1; Hebreerne 10: 24, 25.

Elkana prøver å trøste Hanna og få henne til å si hva som ligger henne på  hjertet. «Hanna, hvorfor gråter du, og hvorfor spiser du ikke, og hvorfor er ditt hjerte bedrøvet?» spør han. «Er ikke jeg mer for deg enn ti sønner?» (1. Samuelsbok 1: 8) Elkana er kanskje ikke klar over at Peninna er så ukjærlig, og det kan være at Hanna velger å lide i stillhet framfor å klage. Uansett hvordan det forholder seg, prøver den åndeligsinnete Hanna å få fred i sinnet ved å vende seg til Jehova i bønn.

Hanna gir et løfte

Fellesskapsofrene ble spist ved Jehovas helligdom. Etter at Hanna har gått ut av spiserommet, ber hun til Gud. (1. Samuelsbok 1: 9, 10) «Hærstyrkenes Jehova,» bønnfaller hun, «hvis du virkelig vil se din slavekvinnes nød og komme meg i hu og du ikke glemmer din slavekvinne, men gir din slavekvinne et mannlig avkom, da vil jeg gi ham til Jehova for alle hans levedager, og ingen rakekniv skal komme på hans hode.» — 1. Samuelsbok 1: 11.

Hanna ber en konkret bønn. Hun ber om en sønn og lover å vie ham til Jehova ved å la ham være en nasireer hele sitt liv. (4. Mosebok 6: 1—5) Et slikt løfte må godkjennes av hennes mann, Elkana, og det han gjør senere, viser at han er enig i det løftet hans kjære kone har gitt. — 4. Mosebok 30: 6—8.

Den måten Hanna ber på, får øverstepresten Eli til å tro at hun er full. Leppene hennes skjelver, men han hører ikke noe, for Hanna taler i sitt hjerte. Det er en spesielt inderlig bønn. (1. Samuelsbok 1: 12—14) Tenk deg hvordan Hanna føler det da Eli kritiserer henne og sier at hun er full! Men hun svarer ham respektfullt. Da Eli forstår at hun har bedt «på grunn av [sin] store bekymring og gremmelse», sier han: «Måtte Israels Gud oppfylle din bønn.» (1. Samuelsbok 1: 15—17) Det gjør at Hanna går sin vei, og hun begynner å spise, og «hennes ansikt [ser] ikke lenger bekymret ut». — 1. Samuelsbok 1: 18.

Hva kan vi lære av alt dette? Når vi ber til Jehova om ting vi er bekymret for, kan vi fortelle ham hvordan vi føler det, og komme med oppriktige anmodninger. Hvis det ikke er noe mer vi kan gjøre for å løse problemet, bør vi overlate saken i Jehovas hender. Det er ikke noe som er bedre enn det. — Ordspråkene 3: 5, 6.

Etter at tjenere for Jehova har bedt inderlig, er det svært sannsynlig at de vil få en indre fred som ligner på den Hanna fikk. Apostelen Paulus skrev om bønn: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres anmodninger bli gjort kjent for Gud ved bønn og påkallelse sammen med takksigelse; og Guds fred, som overgår all tanke, skal vokte deres hjerter og deres forstandsevner ved Kristus Jesus.» (Filipperne 4: 6, 7) Når vi kaster vår byrde på Jehova, må vi virkelig overlate saken i hans hender. Da kan vi i likhet med Hanna erfare at vi ikke trenger å være bekymret lenger. — Salme 55: 22.

En sønn blir lånt til Jehova

Gud retter nå sin oppmerksomhet mot Hanna; hun blir gravid og føder en sønn. (1. Samuelsbok 1: 19, 20) Dette er en av de få gangene Bibelen forteller om at Gud direkte påtar seg ansvaret for at en som skal bli hans tjener, blir født. Elkanas og Hannas sønn Samuel skal bli Jehovas profet, en profet som skal spille en viktig rolle i forbindelse med opprettelsen av kongedømmet i Israel.

Helt fra Samuel er liten, lærer Hanna ham utvilsomt om Jehova. Men glemmer hun det løftet hun har gitt? Nei, det gjør hun ikke! «Så snart gutten er avvent, skal jeg komme med ham, og han skal tre fram for Jehova og bo der til uavgrenset tid,» sier hun. Da Samuel er avvent, kanskje da han er tre år eller noe eldre, tar Hanna, slik hun har lovt, ham med til Jehovas helligdom for at han skal bo der. — 1. Samuelsbok 1: 21—24; 2. Krønikebok 31: 16.

Etter at Hanna og Elkana har ofret til Jehova, fører de Samuel til Eli. Hanna holder nok den  lille gutten sin i hånden da hun sier til Eli: «Unnskyld meg, min herre! Ved din sjels liv, min herre, jeg er den kvinnen som stod hos deg på dette stedet for å be til Jehova. Det var med henblikk på denne gutten at jeg bad om at Jehova måtte oppfylle min bønn, det som jeg bad ham om. Og jeg på min side har lånt ham til Jehova. Alle de dager han er til, er han en som det er blitt bedt om med tanke på Jehova.» Slik begynner Samuel sin livslange tjeneste for Gud. — 1. Samuelsbok 1: 25—28; 2: 11.

Etter hvert som tiden går, glemmer Hanna så visst ikke Samuel. Bibelen sier: «Hans mor [pleide] å lage en liten ermeløs overkledning til ham, og hun tok den med opp til ham år etter år, når hun drog opp sammen med sin mann for å frambære det årlige offer.» (1. Samuelsbok 2: 19) Hanna ber helt sikkert ofte for Samuel. Og på sitt årlige besøk oppmuntrer hun ham uten tvil til trofast å fortsette å utføre sin tjeneste for Gud.

Ved én slik anledning velsigner Eli Samuels foreldre og sier til Elkana: «Måtte Jehova gi deg et avkom med denne hustruen i stedet for det som ble lånt bort, det som ble lånt bort til Jehova.» I samsvar med disse ordene blir Hanna og Elkana velsignet med flere barn, tre sønner og to døtre. — 1. Samuelsbok 2: 20, 21.

Hvilket fint eksempel Elkana og Hanna er for kristne foreldre! Det er mange mødre og fedre som har vært villige til å «låne» sønner og døtre til Jehova ved å oppmuntre dem til å utføre en eller annen form for heltidstjeneste langt hjemmefra. Slike kjærlige foreldre skal ha ros for de ofre de bringer. Og Jehova vil belønne dem.

Hannas gledefylte bønn

Så lykkelig den tidligere barnløse Hanna blir! I Bibelen er det ikke gjengitt mange bønner som er bedt av kvinner. Vi kjenner imidlertid til to av de bønnene Hanna bad. Den første er et uttrykk for hvordan hun følte det da hun ble terget og plaget, og den andre er en takkebønn hvor hun gir uttrykk for sin glede. Hanna begynner bønnen slik: «Mitt hjerte jubler i Jehova.» Hun gleder seg over at «selv den ufruktbare har født», og hun lovpriser Jehova som den som «opphøyer, reiser den ringe fra støvet». Ja, «fra askegropen løfter han den fattige». — 1. Samuelsbok 2: 1—10.

Den inspirerte beretningen om Hanna viser at andres ufullkommenheter eller ondsinnethet kan såre oss. Men vi må ikke la slike prøvelser ta fra oss gleden over å tjene Jehova. Han er den som hører bønner. Når hans trofaste tjenere roper, svarer han dem ved å utfri dem av deres nød og gi dem fred og andre velsignelser i overflod. — Salme 22: 23—26; 34: 6—8; 65: 2.

[Fotnote]

[Bilde på side 17]

Hanna lånte Samuel til Jehova