Viktige punkter fra Jeremias bok
Jehovas Ord er levende
Viktige punkter fra Jeremias bok
DE DOMSBUDSKAPENE Jeremia kunngjorde om de katastrofer som hans eget folk skulle bli rammet av, må ha virket sjokkerende. Det praktfulle templet som hadde vært et senter for tilbedelse i over 300 år, skulle brennes ned til grunnen, byen Jerusalem og Juda land skulle legges øde, og innbyggerne der skulle føres i fangenskap. En gjengivelse av disse og andre domsbudskaper finnes i den nest største boken i Bibelen — Jeremias bok. Denne boken forteller også hva Jeremia selv opplevde i de 67 årene han trofast utførte sin tjeneste. Opplysningene i boken er ikke ordnet kronologisk, men etter emner.
Hvorfor er Jeremias bok av interesse for oss? Dens oppfylte profetier styrker vår tro på Jehova som den som oppfyller løfter. (Jesaja 55: 10, 11) Jeremias oppdrag som profet og folkets reaksjon på hans budskap har paralleller i vår tid. (1. Korinter 10: 11) Denne beretningen om hvordan Jehova handlet med sitt folk, kaster dessuten lys over hans egenskaper og bør ha stor innvirkning på oss. — Hebreerne 4: 12.
«TO ONDE TING MITT FOLK HAR GJORT»
Jeremia får sitt oppdrag som profet i det 13. året av Juda-kongen Josjias regjeringstid, 40 år før ødeleggelsen av Jerusalem i 607 fvt. (Jeremia 1: 1, 2) De budskapene han hovedsakelig kommer med i løpet av de 18 resterende årene av Josjias regjeringstid, avdekker Judas ondskap og kunngjør Jehovas dommer over nasjonen. «Jeg vil gjøre Jerusalem til steinrøyser,» sier Jehova, «og byene i Juda skal jeg gjøre til en ødslig ødemark, uten en innbygger.» (Jeremia 9: 11) Hvorfor? Fordi «det er to onde ting mitt folk har gjort,» sier Jehova. — Jeremia 2: 13.
Budskapet dreier seg også om at en angrende rest skal få vende tilbake til sitt land. (Jeremia 3: 14—18; 12: 14, 15; 16: 14—21) Men Jeremia blir ikke tatt godt imot. «Den ledende tilsynsmannen i Jehovas hus» slår ham og setter ham i blokken natten over. — Jeremia 20: 1—3.
Svar på bibelske spørsmål:
1: 11, 12 — Hvorfor blir det at Jehova våker med hensyn til sitt ord, knyttet til «et skudd av et mandeltre»? Mandeltreet er «et av de første trærne som blomstrer om våren». (Vers 11, NW, fotnoten) I billedlig forstand fortsatte Jehova å ’stå tidlig opp og sende sine profeter’ for å advare sitt folk om sine dommer, og han fortsatte å ’våke’ inntil de var fullbyrdet. — Jeremia 7: 25.
2: 10, 11 — Hvorfor var de troløse israelittenes handlinger så uvanlige? Hedenske nasjoner i vest, mot Kittim, og i øst, mot Kedar, brakte riktignok noen ganger inn guder fra andre nasjoner for å ha dem i tillegg til sine egne guder, men det var en uhørt tanke for dem å erstatte sine egne guder med de fremmede gudene. Israelittene, derimot, forlot Jehova og byttet den levende Guds herlighet bort mot livløse avguder.
3: 11—22; 11: 10—12, 17 — Hvorfor tok Jeremia også tistammeriket i nord med i sine budskaper, enda hovedstaden, Samaria, hadde falt i 740 fvt.? Det var fordi ødeleggelsen av Jerusalem i 607 fvt. var et uttrykk for Jehovas dom over hele Israels nasjon, ikke bare over Juda. (Esekiel 9: 9, 10) Og ettersom israelittene, også etter at tistammeriket var falt, ble omtalt i de budskapene som Guds profeter kom med, representerte Jerusalem fortsatt tistammerikets interesser.
4: 3, 4 — Hva betyr denne befalingen? Troløse jøder hadde behov for å berede og rense sine hjerters «jord» og gjøre den myk. De måtte ta bort sine hjerters «forhud» i den forstand at de måtte kvitte seg med urene tanker, følelser og motiver. (Jeremia 9: 25, 26; Apostlenes gjerninger 7: 51) Dette betydde at de måtte forandre sin levemåte — fra å gjøre det som var ondt, til å gjøre det som førte til Guds velsignelse.
4: 10; 15: 18 — I hvilken forstand bedrog Jehova sitt frafalne folk? På Jeremias tid fantes det profeter som ’profeterte løgn’. (Jeremia 5: 31; 20: 6; 23: 16, 17, 25—28, 32) Jehova hindret dem ikke i å kunngjøre villedende budskaper.
16: 16 — Hva ligger det i det at Jehova «sender bud etter mange fiskere» og «etter mange jegere»? Det kan bety at fiendtlige styrker ville bli sendt ut for å finne troløse jøder som Jehova skulle fullbyrde sin dom over. Men i betraktning av det som sies i Jeremia 16: 15, kan tanken også være at angrende israelitter ville bli lett opp og funnet.
20: 7 — Hvordan ’brukte Jehova sin styrke’ mot Jeremia og narret ham? Ettersom Jeremia møtte likegyldighet og ble avvist og forfulgt når han kunngjorde Jehovas dommer, kan han ha følt at han ikke hadde styrke til å fortsette. Men Jehova brukte sin styrke mot slike menneskelige tilbøyeligheter, slik at Jeremia klarte å fortsette. Jehova narret altså Jeremia ved å bruke ham til å utføre noe profeten selv ikke trodde han kunne klare.
Hva vi kan lære:
1: 8. Jehova kan noen ganger utfri sitt folk av forfølgelse — kanskje ved å oppreise rettferdig innstilte dommere, ved å sørge for at fiendtlig innstilte myndighetspersoner blir etterfulgt av noen som er rimeligere, eller ved å gi sine tilbedere den styrke de trenger for å holde ut. — 1. Korinter 10: 13.
2: 13, 18. Troløse israelitter gjorde to onde ting. De forlot Jehova, den sikre kilde til velsignelser, veiledning og beskyttelse, og de hogg seg ut sine egne symbolske cisterner ved å søke å inngå militære allianser med Egypt og Assyria. I vår tid vil det å forlate den sanne Gud til fordel for verdslig politikk og menneskelige filosofier og teorier være det samme som å erstatte «kilden med levende vann» med «sprukne cisterner».
6: 16. Jehova oppfordrer sitt opprørske folk til å stoppe opp, granske seg selv og finne tilbake til sine trofaste forfedres «stier». Bør ikke vi fra tid til annen granske oss selv for å se om vi virkelig vandrer på den vei som Jehova vil at vi skal vandre?
7: 1—15. Det at jødene satte sin lit til templet og så på det som noe som hadde en slags beskyttende kraft, reddet dem ikke. Vi bør vandre i samsvar med tro, ikke i samsvar med det vi ser. — 2. Korinter 5: 7.
15: 16, 17. Vi kan i likhet med Jeremia bekjempe motløshet. Det kan vi gjøre ved å ta vårt personlige bibelstudium alvorlig, ved å opphøye Jehovas navn i tjenesten og ved å unngå dårlig omgang.
17: 1, 2. Judas folks synder gjorde ofrene deres uantagelige for Jehova, og moralsk urenhet vil gjøre våre lovprisningsofre uantagelige for ham.
17: 5—8. Mennesker og menneskelagde institusjoner fortjener vår tillit bare i den grad de handler i samsvar med Guds vilje og hans prinsipper. Når det gjelder slike spørsmål som frelse og virkelig fred og sikkerhet, gjør vi klokt i å stole utelukkende på Jehova. — Salme 146: 3.
20: 8—11. Vi bør ikke la likegyldighet, motstand eller forfølgelse legge en demper på vår iver i arbeidet med å forkynne om Riket. — Jakob 5: 10, 11.
«FØR DERES NAKKE INN UNDER BABYLONS KONGES ÅK»
Jeremia kunngjør dommer over de fire siste kongene i Juda, over falske profeter, over uansvarlige hyrder og over korrupte prester. Jehova omtaler den trofaste rest som gode fikener og sier: «Jeg vil rette mitt øye mot dem med godvilje.» (Jeremia 24: 5, 6) Kapittel 25 inneholder en kort omtale av tre dommer som blir mer utførlig beskrevet i senere kapitler.
Prestene og profetene legger planer om å drepe Jeremia. Hans budskap går ut på at de må tjene Babylons konge. Jeremia sier til kong Sidkia: «Før deres nakke inn under Babylons konges åk.» (Jeremia 27: 12) Men «han som spredte Israel, skal selv samle» Israel. (Jeremia 31: 10) Det blir gitt et løfte til rekabittene på grunn av deres trofasthet. Jeremia blir tatt «i forvaring i Vaktgården». (Jeremia 37: 21) Jerusalem blir ødelagt, og de fleste av byens innbyggere blir ført i fangenskap. Jeremia og hans sekretær, Baruk, er blant dem som blir latt tilbake. På grunn av frykt drar mange til Egypt, trass i at Jeremia advarer dem mot å gjøre det. Kapitlene 46 til 51 inneholder det «ord» som Jeremia kunngjør om nasjonene.
Svar på bibelske spørsmål:
22: 30 — Betydde denne erklæringen at Jesus Kristus hadde mistet retten til å sette seg på Davids trone? (Matteus 1: 1, 11) Nei. Erklæringen utelukket at en av Jehojakins etterkommere noen gang skulle «sitte på Davids trone . . . i Juda». Jesus skulle ikke herske fra en trone i Juda, men fra himmelen.
23: 33 — Hva er «Jehovas byrde»? På Jeremias tid var de vektige kunngjøringene som profeten kom med om Jerusalems ødeleggelse, en byrde for hans landsmenn. Det uimottagelige folket ble i sin tur en så stor byrde for Jehova at han ville forkaste dem. Bibelens budskap angående den kommende ødeleggelse av kristenheten er på lignende måte en byrde for kristenheten, og mennesker som ikke gir akt, er en byrde for Gud.
31: 33 — I hvilken forstand blir Guds lov skrevet i en persons hjerte? Når en person elsker Guds lov så høyt at han har et brennende ønske om å gjøre Jehovas vilje, kan det sies at Guds lov er skrevet i hans hjerte.
32: 10—15 — Hva var hensikten med å sette opp to kontrakter i forbindelse med én og samme forretningstransaksjon? Den åpne kontrakten ble brukt hvis det var noe man ville se på. Det forseglede eksemplaret kunne bekrefte den åpne kontraktens ekthet hvis det skulle bli behov for det. Jeremia utgjør et godt eksempel for oss fordi han fulgte juridiske prosedyrer også når den han gjorde forretninger med, var en slektning og en trosfelle.
33: 23, 24 — Hvem er «de to slektene» som omtales her? Den ene er Davids kongelige etterkommere, og den andre er den prestelige familie, som nedstammet fra Aron. I og med at Jerusalem og Jehovas tempel ble ødelagt, kunne det virke som om Jehova hadde forkastet disse to slektene, slik at han verken kom til å ha et rike med herredømme over jorden eller til å gjeninnføre den sanne tilbedelse der.
46: 22 — Hvorfor blir Egypts røst sammenlignet med røsten av en slange? Dette kan enten være med tanke på hvordan slangen hveser når den trekker seg tilbake, eller med tanke på hvor svak Egypt som nasjon er i røsten når ulykken rammer landet. Denne sammenligningen viser også hvor nytteløst det var for de egyptiske faraoene å ha en figur på sin hodepryd som forestilte den hellige slangen, et tegn på slangegudinnen Uatchits beskyttelse.
Hva vi kan lære:
21: 8, 9; 38: 19. Jerusalems forherdede innbyggere fortjente å dø, men selv i denne kritiske fasen lot Jehova dem få treffe et valg. Ja, «hans barmhjertighetsgjerninger er mange». — 2. Samuelsbok 24: 14; Salme 119: 156.
31: 34. Det er virkelig oppmuntrende å vite at Jehova ikke ’kommer i hu’ syndene til dem han tilgir, og ikke griper inn overfor dem i framtiden.
38: 7—13; 39: 15—18. Jehova glemmer ikke vår trofaste tjeneste, som innbefatter å ’tjene de hellige’. — Hebreerne 6: 10.
45: 4, 5. «De siste dager» av denne tingenes ordning er ikke en tid til å søke «store ting» — for eksempel rikdom, en fremtredende stilling eller økonomisk trygghet — like lite som det var det i de siste dager for Juda. — 2. Timoteus 3: 1; 1. Johannes 2: 17.
JERUSALEM SETTES I BRANN
Året er 607 fvt. Det er kong Sidkias 11. regjeringsår. Babylonerkongen Nebukadnesar har beleiret Jerusalem de siste 18 månedene. På den sjuende dagen, i den femte måneden i Nebukadnesars 19. regjeringsår, kommer Nebusaradan, sjefen for livvakten, «til Jerusalem». (2. Kongebok 25: 8) Han tar et overblikk over situasjonen, kanskje fra sin leir utenfor bymurene, og legger en slagplan. Tre dager senere, på den tiende dagen i måneden, kommer han «inn i Jerusalem». Og han går i gang med å sette byen i brann. — Jeremia 52: 12, 13.
Jeremia gir en detaljert beskrivelse av Jerusalems fall. Hans beretning utgjør derfor den rette bakgrunn for klagesanger, eller sørgesanger. Disse sangene er gjengitt i den bibelske boken Klagesangene.
[Bilde på side 8]
Jeremias utsagn innbefatter Jehovas dom over Jerusalem
[Bilde på side 9]
Hvordan ’brukte Jehova sin styrke’ mot Jeremia?
[Bilde på side 10]
«Som disse gode fikenene, slik skal jeg betrakte Judas landflyktige.» — Jeremia 24: 5