Å frambære ofre som behager Gud

«NYTT liv oppstår av det døde — det trodde aztekerne, som ofret mennesker i et omfang som savner sidestykke i Meso-Amerika,» sies det i boken The Mighty Aztecs. Det sies videre: «Etter hvert som imperiet vokste, var det bare blod og atter blod som ble brukt i et forsøk på å bygge opp tilliten til det.» Ifølge et annet oppslagsverk ofret aztekerne anslagsvis 20 000 mennesker i året.

Opp gjennom historien har menneskene frambåret ofre av et eller annet slag for sine guder, enten av skyldfølelse og samvittighetsnag eller på grunn av frykt og usikkerhet. Bibelen viser imidlertid at visse ofre ble foreskrevet av Den Allmektige Gud, Jehova. Det vil derfor være på sin plass å spørre: Hva slags ofre er det som behager Gud? Og bør det å frambære ofre være en del av vår gudsdyrkelse i dag?

Ofre i den sanne tilbedelse

Da nasjonen Israel ble dannet, gav Jehova israelittene klare retningslinjer for hvordan han ønsket at de skulle tilbe ham, og det innbefattet det å frambære forskjellige ofre. (4. Mosebok, kapitlene 28 og 29) Noen av ofrene bestod av jordens grøde; andre av okser, sauer, geiter, turtelduer og dueunger. (3. Mosebok 1: 3, 5, 10, 14; 23: 10—18; 4. Mosebok 15: 1—7; 28: 7) Det ble også frambåret helbrennofre, som ble fullstendig fortært av ild. (2. Mosebok 29: 38—42) Et annet offer var fellesskapsofferet. De som frambar et slikt offer, tok del i det ved å spise av det som ble ofret til Gud. — 3. Mosebok 19: 5—8.

Frambæringen av alle disse ofrene under Moseloven var en måte å tilbe Gud og anerkjenne ham som universets Overherre på. Når israelittene frambar slike ofre, gav de uttrykk for sin takknemlighet for Jehovas godhet og beskyttelse, og de fikk tilgivelse for sine synder. Så lenge de trofast oppfylte de krav Jehova stiller i forbindelse med den sanne tilbedelse, ble de rikelig belønnet. — Ordspråkene 3: 9, 10.

Det viktigste for Jehova var den holdning de som frambar ofrene, hadde. Gjennom sin profet Hosea sa Jehova: «Det er kjærlig  godhet jeg har funnet behag i, og ikke i slaktoffer, og i kunnskap om Gud heller enn i helbrennofre.» (Hosea 6: 6) Når folket derfor vendte seg bort fra den sanne tilbedelse og gjorde seg skyldig i løsaktig oppførsel og utgjøt uskyldig blod, hadde de ofrene de frambar på Jehovas alter, ingen verdi. Det var grunnen til at Jehova sa til Israels nasjon: «Hvilket gagn har jeg av deres mange slaktofre? . . . Jeg har fått nok av helbrennofre av værer og fettet av velnærte dyr; og blodet av unge okser og værlam og bukker har jeg ikke funnet behag i.» — Jesaja 1: 11.

«Noe som jeg ikke hadde befalt»

I motsetning til israelittene drev innbyggerne i Kanaan med barneofringer til sine guder, deriblant ammonittenes gud Molek, som også ble kalt Milkom, eller Molok. (1. Kongebok 11: 5, 7, 33; Apostlenes gjerninger 7: 43) Halley’s Bibelhåndbok (1993, s. 138) sier: «Kana’anittenes tilbedelse av gudene hadde et sterkt umoralsk preg, og de drepte sine førstefødte barn og ofret dem til de samme gudene.»

Fant Jehova Gud behag i slike handlinger? Absolutt ikke! Da israelittene var i ferd med å gå inn i Kanaans land, gav Jehova dem det påbudet som er gjengitt i 3. Mosebok 20: 2, 3: «Du skal si til Israels sønner: ’Enhver mann av Israels sønner og enhver fastboende utlending som bor som utlending i Israel, og som gir noen av sitt avkom til Molek, skal ubetinget lide døden. Landets folk skal steine ham i hjel. Og jeg for min del skal vende mitt ansikt mot den mannen, og jeg vil avskjære ham fra hans folk, fordi han har gitt noen av sitt avkom til Molek for å besmitte mitt hellige sted og for å vanhellige mitt hellige navn.’»

Så utrolig det enn kan høres, begynte noen av de israelittene som forlot den sanne tilbedelse, å praktisere den form for demonisme som gikk ut på å ofre barn til falske guder. Salme 106: 35—38 sier om dette: «De begynte å blande seg med nasjonene og å lære seg deres gjerninger. Og de fortsatte å tjene deres avguder, og disse ble en snare for dem. Og de ofret sine sønner og sine døtre til demoner. Således utøste de uskyldig blod, blodet av sine sønner og sine døtre, som de ofret til Kanaans avguder; og landet ble besmittet ved blodsutgytelse.»

Jehova gav uttrykk for sin avsky for denne ugjerningen og sa gjennom sin profet Jeremia om Judas sønner: «De har satt sine avskyeligheter i det huset som mitt navn er blitt nevnt over, for å besmitte det. Og de har bygd offerhaugene i Tofet, som ligger i Hinnoms sønns dal, for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke hadde befalt, og som  ikke var oppkommet i mitt hjerte.» — Jeremia 7: 30, 31.

Fordi israelittene gjorde seg skyldig i slike avskyelige handlinger, mistet de til slutt Guds gunst. Hovedstaden Jerusalem ble med tiden ødelagt, og folket ble ført som fanger til Babylon. (Jeremia 7: 32—34) Det er tydelig at det å ofre mennesker ikke skriver seg fra den sanne Gud og ikke har noe å gjøre med den rene tilbedelse. Enhver form for menneskeofring er demonisme, og Guds sanne tilbedere holder seg borte fra alt som har tilknytning til denne skikken.

Jesu Kristi gjenløsningsoffer

Noen vil kanskje spørre: «Hvorfor måtte da israelittene ifølge Jehovas lov frambære dyreofre?» Apostelen Paulus kom inn på dette spørsmålet og gav dette svaret: «Hvorfor da Loven? Den ble lagt til for å gjøre overtredelsene kjent, inntil den ætt skulle komme som løftet var gitt til . . . Loven er følgelig blitt vår oppdrager som leder til Kristus.» (Galaterne 3: 19—24) Dyreofrene under Moseloven var et bilde på et større offer som Jehova Gud skulle tilveiebringe til gagn for menneskene — nemlig hans Sønns, Jesu Kristi, offer. Jesus henviste til denne kjærlige handlingen da han sa: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» — Johannes 3: 16.

Av kjærlighet til Gud og menneskene ofret Jesus villig sitt fullkomne menneskeliv som en løsepenge for Adams etterkommere. (Romerne 5: 12, 15) Jesus sa: «Menneskesønnen [er] ikke . . . kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Matteus 20: 28) Ikke noen annen på jorden kunne løskjøpe menneskene fra trelldommen under synd og død, en trelldom som de ble solgt til av Adam. (Salme 49: 7, 8) Paulus sa om Jesus at «han . . . ikke [gikk] med blodet av geiter og av unge okser, men med sitt eget blod, én gang for alle inn på det hellige sted og oppnådde en evig utfrielse for oss». (Hebreerne 9: 12) Ved å godta verdien av Jesu offerblod «strøk [Gud] ut det håndskrevne dokument mot oss». Det vil si at Jehova Gud satte til side lovpakten med dens foreskrevne ofre og på den måten innførte ’det evige livs gave’. — Kolosserne 2: 14; Romerne 6: 23.

Åndelige ofre

Selv om frambæring av dyreofre ikke lenger hører med til den sanne tilbedelse, finnes det andre former for ofre som de sanne kristne må bringe. Jesus Kristus fulgte en selvoppofrende kurs for å kunne tjene Gud, og til slutt ofret han seg selv til gagn for menneskene. Han sa derfor: «Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg.» (Matteus 16: 24) Det innebærer at alle som ønsker å være en etterfølger av Jesus, må bringe visse ofre. Hva går disse ofrene ut på?

Et av disse ofrene innebærer at en sann etterfølger av Jesus Kristus ikke lenger lever etter sin egen vilje, men underordner seg under Guds vilje. Hans egne ønsker og hans egen vilje kommer på andreplassen.  Apostelen Paulus sa det slik: «Jeg [ber] dere inntrengende, brødre, ved Guds medfølelse, om å framstille deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud — en hellig tjeneste med deres fornuft. Og la dere ikke lenger forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved å fornye deres sinn, så dere kan prøve for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullkomne vilje.» — Romerne 12: 1, 2.

Bibelen viser dessuten at våre lovprisninger kan betraktes som ofre som blir frambåret for Jehova. Profeten Hosea brukte uttrykket «våre leppers unge okser» og viste derved at Gud betrakter ord som blir uttalt til pris for ham, som et av de fineste ofre. (Hosea 14: 2) Apostelen Paulus kom med denne oppfordringen til de kristne hebreere: «La oss . . . frambære et lovprisningsoffer for Gud, det vil si frukt av lepper som offentlig kunngjør hans navn.» (Hebreerne 13: 15) I dag holder Jehovas vitner seg travelt opptatt med å forkynne det gode budskap og gjøre disipler av mennesker av alle nasjoner. (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De frambærer lovprisningsofre for Gud dag og natt over hele jorden. — Åpenbaringen 7: 15.

I tillegg til å forkynne hører også det å gjøre godt mot andre til de ofrene som behager Gud. «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre,» formante Paulus, «for i slike ofre finner Gud velbehag.» (Hebreerne 13: 16) De som frambærer lovprisningsofre for Gud, må ha en god oppførsel hvis deres ofre skal behage ham. Paulus sa: «Oppfør dere . . . på en måte som er det gode budskap om Kristus verdig.» — Filipperne 1: 27; Jesaja 52: 11.

Nå som før vil alle de ofrene som blir frambåret for å fremme den sanne tilbedelse, føre til stor glede og til velsignelser fra Jehova. La oss derfor gjøre vårt beste for å frambære ofre som virkelig behager Gud.

[Bilde på side 18]

’Sine sønner og sine døtre ofret de til Kanaans avguder’

[Bilder på side 20]

De sanne kristne frambærer ofre som behager Gud, ved å forkynne det gode budskap og ved å være til hjelp på andre måter