Livshistorie

Arbeidet med å gjøre disipler har formet mitt liv

Fortalt av Lynette Peters

De var kommet for å evakuere oss. På toppen av bygningen stod en skarpskytter. På gresset lå marinesoldater parat til å skyte. Mens jeg og de andre misjonærene denne søndag morgen løp mot et ventende helikopter, tvang vi oss til å bevare roen. Et øyeblikk etter var vi i luften, og ti minutter senere befant vi oss trygt om bord i et marinefartøy, som var ankret opp utenfor kysten.

NESTE morgen fikk vi høre at opprørerne hadde bombet det hotellet der vi hadde søkt tilflukt kvelden før. Etter år med indre uroligheter i Sierra Leone var det nå brutt ut full krig. Alle utlendinger, oss innbefattet, var på et øyeblikks varsel blitt tvunget til å flykte fra landet. Hvorfor var jeg kommet i en slik situasjon? La meg begynne med begynnelsen.

Jeg vokste opp i Britisk Guiana, kjent som Guyana siden 1966. Jeg hadde en bekymringsløs og lykkelig barndom i 1950-årene. En god utdannelse ble høyt verdsatt av de fleste foreldre, som forventet at de unge gjorde det bra på skolen. Jeg husker at en bankfunksjonær en gang spurte far: «Hvorfor bruker du så mye penger på dine barns utdannelse?» Far svarte: «Bare den beste utdannelse vil sikre at de lykkes i livet.» På det tidspunkt mente han at den beste utdannelse fikk man på velrenommerte skoler. Han skulle snart få en annen oppfatning.

Da jeg var elleve år gammel, begynte mor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.  Hun var blitt med en nabo på et møte i Rikets sal. Det de hørte den kvelden, overbeviste dem begge om at de hadde funnet sannheten. Senere fortalte mor en annen nabo hva som var blitt drøftet på møtet. Det varte ikke lenge før de alle tre studerte Bibelen sammen med misjonærene Daphne Harry (senere Baird) og Rose Cuffie. Mindre enn et år senere ble mor og hennes to venninner døpt. Fem år etter dette forlot far syvendedagsadventistene og ble døpt som et av Jehovas vitner.

Som barn opplevde mine to søstre og jeg — som var de tre eldste av ti barn — mange lykkelige stunder i misjonærhjemmet, hvor Daphne og Rose bodde. Vi lyttet ivrig når de fortalte opplevelser fra felttjenesten. Disse misjonærene strålte av glede når de utrettelig drog omsorg for andres åndelige ve og vel. Det var deres eksempel som gav meg et ønske om å bli misjonær.

Hva var det som hjalp meg til å fortsette å ha heltidstjenesten som mål i betraktning av at jeg var omgitt av slektninger og skolekamerater som var veldig karrierebevisste? Det var mange fristende muligheter — jeg kunne ha gått inn for å studere jus, musikk, medisin eller noe annet. Det var mine foreldres gode eksempel som ledet meg i riktig retning. De levde i samsvar med sannheten, studerte Bibelen grundig, tok ivrig del i den kristne tjeneste og hjalp andre til å lære om Jehova. * Dessuten inviterte de ofte heltidstjenere hjem til oss. Den glede disse brødrene og søstrene viste, og den tilfredshet de hadde, forsterket mitt ønske om å la arbeidet med å gjøre disipler forme mitt liv.

Jeg ble døpt da jeg var 15 år. Så snart jeg var ferdig med ungdomsskolen, begynte jeg i heltidstjenesten som pioner. Philomena, som var hjelpepleier, var den første jeg hjalp til å gjøre framskritt mot innvielse og dåp. Den gleden det var å se henne få kjærlighet til Jehova, gav meg et enda sterkere ønske om å fortsette i heltidstjenesten. Kort tid senere fikk jeg tilbud om en bedre jobb innen statsadministrasjonen, hvor jeg arbeidet som sekretær. Jeg avslo og valgte i stedet å fortsette i pionertjenesten.

Jeg bodde fortsatt hjemme, og misjonærene kom ofte på besøk. Jeg elsket å høre dem fortelle opplevelser! Alt dette forsterket mitt ønske om å bli misjonær, selv om det nok ikke var så stor mulighet for at jeg skulle bli det. Den gang ble det sendt misjonærer til Guyana, og det blir det fremdeles. En dag i 1969 ble jeg både overrasket og lykkelig da jeg fikk en innbydelse til å gjennomgå Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i Brooklyn i New York.

 En uventet distriktstildeling

Det var 54 elever fra 21 land i Gileads 48. klasse. Sytten av oss var enslige søstre. Selv om dette var for 37 år siden, har jeg fortsatt levende minner fra disse fem månedene. Det var så mye å lære — ikke bare bibelske sannheter. Vi fikk også praktiske forslag og råd med tanke på livet som misjonærer. Jeg lærte for eksempel å følge veiledning, å ha et likevektig syn på moter og å være utholdende trass i ugunstige omstendigheter.

Foreldrene mine hadde alltid lagt vekt på betydningen av å være regelmessig til stede på møtene. Hvis noen var for syk til å gå på møte en søndag, ble det ikke akseptert at han eller hun plutselig var frisk nok til å gå på konsert neste kveld. Mens jeg gikk på Gilead, var jeg imidlertid ikke til stede på alle møtene. En fredag kveld forsøkte jeg å rettferdiggjøre mitt fravær overfor Don og Dolores Adams, et ektepar på Betel som jeg kjørte med til møtene. Alle de leksene jeg skulle ha gjort, og alle de rapportene som skulle utarbeides! Hvordan skulle jeg få tid til å bli med på den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet? Etter at bror Adams hadde resonnert med meg en stund, sa han: «Du får la din samvittighet være din rettesnor.» Jeg fulgte hans råd og forsømte ikke møtene den kvelden og heller ikke senere. Bortsett fra i helt spesielle tilfeller har jeg i årenes løp ikke latt noe hindre meg i å gå på møtene våre.

Omkring halvveis i kurset begynte elevene å snakke om hvilket land de kanskje ville bli sendt til. Jeg hadde hele tiden tenkt at jeg ville bli sendt til Guyana, hvor det var stort behov for hjelp i forkynnelsesarbeidet. Da jeg fikk vite at jeg ikke skulle tilbake til Guyana, ble jeg nokså overrasket. Jeg skulle til Sierra Leone i Vest-Afrika! Så takknemlig jeg var mot Jehova for at mitt ønske om å bli misjonær et sted langt hjemmefra endelig skulle bli oppfylt!

Så mye å lære

«Pittoresk» er det ordet som best beskriver det første inntrykket jeg fikk av Sierra Leone med dets mange høydedrag og fjell, bukter og strender. Men det aller vakreste i dette vestafrikanske landet er dets innbyggere. Den kjærlighet og godhet de viser, får også fremmede til å føle seg velkommen, og det er i høy grad noe som hjelper nye misjonærer til å overvinne hjemlengsel. Sierraleonerne elsker å snakke om sine skikker og sin kultur og spesielt å hjelpe nykommere til å lære seg krio, landets lingua franca, eller fellesspråk.

De som snakker krio, har mange fantasifulle ordtak. Når de for eksempel sier: Ape arbeider, bavian eter, betyr det at den som sår, ikke alltid er den som høster. Hvor treffende beskriver ikke dette all den urettferdighet som er i verden! — Jesaja 65: 22.

Arbeidet med å forkynne og gjøre disipler var en stor glede. Det var sjelden man traff noen som ikke var interessert i Bibelen. Misjonærer og andre som har tjent Jehova i en årrekke, har hjulpet folk — både unge og gamle fra alle samfunnslag og stammer — til å ta imot sannheten.

 Erla St. Hill, min første misjonærpartner, var utrettelig. De anstrengelsene hun gjorde seg når det gjaldt å ta seg av sine plikter i misjonærhjemmet, ble bare overgått av hennes iver i felttjenesten. Hun hjalp meg til å forstå hvor viktig mange ting er — at det for eksempel er viktig å bli kjent med naboene, å besøke syke trosfeller og interesserte og å støtte opp om begravelsesarrangementer når det er mulig. Hun gjorde meg også oppmerksom på at det er viktig at man aldri forlater et distrikt når man er ferdig i tjenesten, uten å stikke innom og hilse på brødre og søstre som bor i distriktet, uansett om det bare blir for en kort stund. Jeg fulgte hennes råd, og snart fikk jeg mødre, brødre, søstre og venner, og mitt tildelte misjonærdistrikt ble mitt hjem. — Markus 10: 29, 30.

Jeg knyttet også sterke vennskapsbånd til de misjonærene som tjente sammen med meg. Blant dem var min romkamerat Adna Byrd, som tjente i Sierra Leone mellom 1978 og 1981, og Cheryl Ferguson, som har vært min romkamerat de siste 24 årene.

Borgerkrig medfører prøvelser

I 1997, omkring en måned etter at det nye avdelingskontoret i Sierra Leone var blitt innviet, ble vi som tidligere nevnt tvunget til å forlate landet. Seks år tidligere hadde vitnene i Liberia måttet flykte til Sierra Leone på grunn av krigen i Liberia, og den tro de da viste, gjorde dypt inntrykk på oss. Mange hadde ikke noe som helst med seg da de kom. Til tross for den vanskelige situasjonen de var i, tok de del i tjenesten hver dag̣. Det var rørende å se deres kjærlighet til Jehova og sine medmennesker.

Nå da vi selv var flyktninger i Guinea, fortsatte vi i likhet med våre liberiske brødre å stole på Jehova og å sette Rikets interesser på førsteplassen. Et år senere ble det mulig for oss å vende tilbake til Sierra Leone, men før det hadde gått sju måneder, brøt det ut krig, og vi måtte flykte til Guinea enda en gang.

Vi fikk snart høre at noen av dem som tilhørte en av de stridende parter, hadde slått seg ned i misjonærhjemmet vårt i Kissy og plyndret eller ødelagt alle eiendelene våre. I stedet for å bli motløse var vi takknemlige for bare å være i live. Vi hadde ikke så mange eiendeler, men vi klarte oss.

 Etter at min romkamerat, Cheryl, og jeg var blitt evakuert for andre gang, ble vi værende i Guinea. Det betydde at vi måtte lære oss fransk. Noen av de andre misjonærene var snare til å bruke språket uten å bekymre seg så mye over at de gjorde feil. Men jeg mislikte sterkt at jeg ikke kunne uttrykke meg korrekt, så jeg snakket fransk bare når det var absolutt nødvendig. Det var rett og slett plagsomt. Hver dag måtte jeg minne meg selv om at jeg var i Guinea for å hjelpe andre til å lære Jehova å kjenne.

Det gikk langsomt framover. Jeg lærte ved å studere, ved å lytte til dem som snakket språket godt, og ved å be barna i menigheten om å hjelpe meg. Som barn flest var de nokså åpenhjertige i sine uttalelser. Helt uventet sørget Jehovas organisasjon for en kjærkommen hjelp. Siden september 2001 har Vår tjeneste for Riket inneholdt forslag til hva vi kan si når vi skal presentere bladene og tilby bøker og brosjyrer til folk som har forskjellige religiøse oppfatninger. Nå føler jeg meg mer sikker når jeg er ute i tjenesten, selv om jeg ikke uttrykker meg så presist på fransk som jeg gjør når jeg snakker mitt morsmål.

Det at jeg er oppvokst i en stor familie, har hjulpet meg til å tilpasse meg det å bo sammen med mange mennesker. På ett tidspunkt var vi 17 i misjonærhjemmet. I løpet av de 37 årene jeg har vært i misjonærtjenesten, har jeg bodd sammen med over 100 andre misjonærer. Det har vært en stor opplevelse å lære så mange mennesker å kjenne. Alle har hatt forskjellig personlighet, men har arbeidet med det samme mål for øye. Og for en glede det er å være Guds medarbeider og se folk ta imot Bibelens sannhet! — 1. Korinter 3: 9.

I årenes løp har jeg gått glipp av mange begivenheter i min families liv, for eksempel de fleste av mine yngre brødres og søstres brylluper. Og jeg har ikke sett mine nieser og mine nevøer så ofte som jeg skulle ønske. Det har vært et offer både for meg og for min familie, som uselvisk har oppmuntret meg til å fortsette i misjonærtjenesten.

Men det jeg har gått glipp av i familien, har jeg fått igjen i misjonærtjenesten. Selv om jeg har valgt å forbli ugift, har jeg mange åndelige barn, ikke bare dem jeg har studert Bibelen med, men også andre som jeg er blitt venner med. Dessuten har jeg sett barna deres vokse opp, gifte seg og oppdra sine egne barn i sannheten. Noen av dem har i likhet med meg også latt arbeidet med å gjøre disipler forme sitt liv.

[Fotnote]

[Kart på side 15]

(Se den trykte publikasjonen)

Jeg ble sendt til Sierra Leone i Vest-Afrika

GUINEA

SIERRA LEONE

[Bilde på side 13]

Mine to søstre, som sammen med meg tilbrakte mange lykkelige timer sammen med misjonærene i 1950-årene

[Bilde på side 14]

Jeg og noen av mine medelever i Gileads 48. klasse

[Bilde på side 16]

Innvielsen av avdelingskontoret i Sierra Leone