Tro på bibelske profetier redder liv

JESUS er i ferd med å forlate templet i Jerusalem for siste gang da en av hans disipler utbryter: «Lærer, se, for noen steiner og for noen bygninger!» Templet er den jødiske nasjons stolthet og det som jødene setter høyest. Men Jesus sier: «Ser du disse store bygningene? Her skal slett ikke stein bli tilbake på stein som ikke skal bli revet ned.» — Markus 13: 1, 2.

Denne tanken er helt utrolig! Noen av de steinene som templet er bygd av, er jo kolossalt store. Det Jesus sier om templet, innebærer dessuten at Jerusalem vil bli ødelagt, og kanskje til og med at den jødiske stat, som templet er det åndelige senter for, vil opphøre å eksistere. Jesu disipler spør ham derfor inntrengende: «Si oss: Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet når alt dette skal komme til en avslutning?» — Markus 13: 3.

«Enden er ikke ennå,» poengterer Jesus. Først vil disiplene komme til å høre om kriger, jordskjelv, hungersnød og pest på det ene stedet etter det andre. Deretter vil dramatiske hendelser kaste den jødiske nasjon ut i en katastrofe uten sidestykke, ja i en «stor trengsel». Men Gud skal gripe inn for å redde «de utvalgte», det vil si trofaste kristne. Hvordan vil dette skje? — Markus 13: 7; Matteus 24: 7, 21, 22; Lukas 21: 10, 11.

Opprør mot Roma

Det går 28 år, og de kristne i Jerusalem venter fortsatt på enden. Romerriket blir rammet av kriger, jordskjelv, hungersnød og pest. (Se rammen på side 9.) Judea er et arnested for oppstander og etniske stridigheter. Men innenfor Jerusalems murer er det forholdsvis rolig. Folk spiser, arbeider, gifter seg og får barn, slik de alltid har gjort. Synet av det ruvende templet gir dem en følelse av at forholdene er stabile, og at byen kommer til å bestå.

 Omkring år 61 evt. får de kristne i Jerusalem et brev fra apostelen Paulus. Han roser dem for deres utholdenhet, men er bekymret over at noen i menigheten ikke forstår hvilken alvorlig tid de lever i. Noen er i åndelig forstand i ferd med å drive bort eller unnlater å vokse til kristen modenhet. (Hebreerne 2: 1; 5: 11, 12) Paulus gir dem denne veiledningen: «Kast derfor ikke bort deres frimodighet i tale . . . For ennå ’en meget kort tid’, og ’han som kommer, skal komme og skal ikke drøye’. ’Men min rettferdige skal leve på grunn av tro’, og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’.» (Hebreerne 10: 35—38) Dette er i høy grad betimelig veiledning. Men kommer de kristne til å vise tro, og vil de fortsette å være våkne for oppfyllelsen av Jesu profeti? Er det virkelig slik at Jerusalem snart vil gå til grunne?

I løpet av de neste fem årene blir forholdene i Jerusalem stadig verre. Til slutt, i år 66, tar den korrupte romerske stattholderen Florus 17 talenter av tempelskatten; han mener at jødene skylder de romerske myndighetene dette beløpet. Jødene blir rasende og gjør opprør. Jødiske opprørere, seloter, strømmer inn i Jerusalem og slakter ned de romerske styrkene der. Deretter erklærer de freidig at Judea er uavhengig av Roma. Judea og Roma er nå i krig!

Før det har gått tre måneder, marsjerer den romerske stattholderen i Syria, Cestius Gallus, sørover med en hær på 30 000 mann som skal slå ned det jødiske opprøret. Hæren kommer til Jerusalem under løvhyttehøytiden og trenger raskt inn i forstedene. Selotene, som er tallmessig underlegne, søker tilflukt i festningen inne på tempelområdet. Romerske soldater begynner snart å undergrave tempelmuren. Jødene er skrekkslagne. Hedenske soldater er nå i ferd med å vanhellige jødedommens helligste sted! Men de kristne i byen husker Jesu ord: ’Når dere får se avskyeligheten stå på et hellig sted, da må de som er i Judea, begynne å flykte til fjellene.’ (Matteus 24: 15, 16) Vil de vise tro på Jesu profetiske ord og handle i samsvar med sin tro? Slik forholdene utvikler seg, avhenger livet deres av at de gjør det. Men hvordan skal de kunne flykte?

Plutselig og uten noen åpenbar grunn trekker Cestius Gallus sin hær tilbake og drar ut mot kysten, og selotene tar opp forfølgelsen. Utrolig nok er den trengsel som er kommet over byen, blitt forkortet! De kristne viser tro på Jesu profetiske advarsel ved å flykte fra Jerusalem til Pella, en nøytral by som ligger i  fjellene på den andre siden av elven Jordan. De kommer seg ut i tide. Selotene vender snart tilbake til Jerusalem og tvinger de gjenværende innbyggerne til å slutte seg til dem i deres opprør. * De kristne, som er i trygghet i Pella, avventer den videre utvikling.

Opprøret utvikler seg til anarki

I løpet av få måneder har enda en romersk hær satt seg i bevegelse. I år 67 mobiliserer general Vespasian og hans sønn Titus en kolossal hær på 60 000 mann. Etter hvert som denne krigsmaskinen de neste to årene nærmer seg Jerusalem, knuser den all motstand den møter på sin vei. I mellomtiden utkjemper jødiske fraksjoner i Jerusalem voldsomme kamper mot hverandre. Byens kornlagre blir ødelagt, området rundt templet blir jevnet med jorden, og mer enn 20 000 jøder blir drept. Vespasian utsetter sin framrykning mot Jerusalem og erklærer: ’Gud er en bedre romersk hærfører enn meg; våre fiender ødelegger hverandre.’

Når den romerske keiser Nero dør, drar Vespasian til Roma for å sikre seg tronen og overlater til Titus å fullføre felttoget i Judea. Titus rykker fram mot Jerusalem kort tid før påsken i år 70 og holder innbyggerne og pilegrimene fanget inne i byen. Hans styrker hogger ned en mengde trær på landsbygda i Judea og bygger en sju kilometer lang forskansning av spisse pæler rundt den beleirede hovedstaden. Dette er akkurat det Jesus forutsa: «Dine fiender skal bygge en forskansning med spisse pæler omkring deg og omringe deg og trenge deg fra alle kanter.» — Lukas 19: 43.

Snart blir det stor hungersnød i byen. Væpnede pøbelflokker plyndrer hjemmene til de døde og de døende. Minst én desperat kvinne dreper sitt spedbarn og spiser det, og dermed går denne profetien i oppfyllelse: «Du [vil] bli nødt til å spise din livsfrukt, kjøttet av dine sønner og dine døtre . . . på grunn av den trengte og pressede situasjon som din fiende inneslutter deg i.» — 5. Mosebok 28: 53—57.

 Til slutt, etter fem måneders beleiring, faller Jerusalem. Byen og dens store tempel blir plyndret, satt i brann og deretter revet ned stein for stein. (Daniel 9: 26) Tallet på døde utgjør omkring 1 100 000, og 97 000 blir solgt som slaver. * (5. Mosebok 28: 68) Det er praktisk talt ingen jøder igjen i Judea. Dette er virkelig en nasjonal katastrofe uten sidestykke, et vendepunkt for jødene både på det politiske, det religiøse og det kulturelle området. *

De kristne i Pella takker i mellomtiden Gud inderlig for at de er blitt utfridd. Deres tro på bibelske profetier har virkelig reddet livet deres!

Når vi som lever i dag, tenker over disse hendelsene, gjør vi klokt i å spørre oss selv: Har jeg den slags tro som vil bevare meg i live under den forestående store trengsel? Er jeg «av det slaget som har tro, så sjelen blir bevart i live»? — Hebreerne 10: 39; Åpenbaringen 7: 14.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 9]

Trekk ved tegnet som ble oppfylt i det første århundre

KRIGER:

Gallia (39—40)

Nord-Afrika (41)

Britannia (43, 60)

Armenia (58—62)

Oppstander og etniske stridigheter i Judea (50—66)

JORDSKJELV:

Roma (54)

Pompeii (62)

Lilleasia (53, 62)

Kreta (62)

HUNGERSNØD:

Roma, Hellas, Egypt (ca. 42)

Judea (ca. 46)

PEST

Babylonia (40)

Roma (60, 65)

FALSKE PROFETER:

Judea (ca. 56)

[Kart/bilde på side 10]

(Se den trykte publikasjonen)

Romernes erobringer i Palestina i år 67—70

Ptolemais

Galilea-sjøen

Pella

PEREA

SAMARIA

Salthavet

Jerusalem

JUDEA

Cæsarea

[Rettigheter]

Bare kartet: Based on maps copyrighted by Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. and Survey of Israel

[Bilde på side 11]

’Våre fiender ødelegger hverandre.’ — Vespasian

[Bilder på side 11]

I år 70 ødela romerske hærstyrker Jerusalem

[Bilderettigheter på side 11]

Relieff: Soprintendenza Archeologica di Roma; Vespasian: Bildarchiv Preussischer Kulturbesitz/Art Resource, NY