En mark som er ’hvit til innhøstning’

På nordspissen av Sør-Amerika ligger Guajirahalvøya. Den er en del av det nordlige Colombia og det nordvestlige Venezuela. Stekende sol og lite regn gjør dette området til en halvørken, der temperaturen kommer opp i over 40 grader. Men til tross for dette klimaet er folk travelt opptatt med produktivt gårdsbruk. En jevn havbris og en nordøstlig passatvind gjør livet levelig og gjør at besøkende kan glede seg over det fascinerende landskapet og de vakre strendene.

VELKOMMEN til wayuu-indianernes land. Det finnes omkring 305 000 wayuuer, og 135 000 av dem bor i Colombia. Indianerne bodde her lenge før den spanske kolonitiden.

Wayuuene lever hovedsakelig av husdyrhold og jordbruk. De driver også fiske, og de driver handel med nabolandene. Kvinnene, som er dyktige til å veve, lager fargerike arbeider som er populære blant turistene.

Wayuu-indianerne er kjent for sin oppriktighet og gjestfrihet. Men også de lever i ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Timoteus 3: 1) Fattigdom er et av de største problemene, noe som igjen fører til andre vanskeligheter, som analfabetisme, underernæring blant små barn, manglende medisinsk behandling og, i noen områder, kriminalitet.

I flere tiår har kristenhetens kirkesamfunn sendt misjonærer til wayuuene for at de skal bo sammen med dem. Dette har ført til at de fleste lærerskolene og internatskolene er under kirkelig kontroll. Mange wayuuer har godtatt såkalte kristne skikker, for eksempel billeddyrkelse og barnedåp, men de har ikke forlatt trosoppfatninger og ritualer som skriver seg fra tradisjonell mytologi og overtro.

Wayuuene er stort sett gudfryktige mennesker, og de liker vanligvis de bibelske sannhetene som Jehovas vitner forkynner. Tidlig i 1980-årene var det bare sju wayuuer som var vitner for Jehova på Guajira, og tre av disse bodde i hovedstaden, Ríohacha. I tillegg til disse sju vitnene var det 20 andre forkynnere der, som forkynte det gode budskap om Riket på spansk.

Et budskap på deres eget språk

De fleste wayuuer i Ríohacha snakker litt spansk i tillegg til sitt morsmål, wayuunaiki. Til å begynne med var det liten respons når Rikets budskap ble forkynt for dem. Det virket som om indianerne unngikk dem som ikke var wayuuer, som de kaller arijunas. Når vitnene prøvde å forkynne for dem fra hus til hus, svarte de fleste wayuuene på sitt eget språk, ikke på spansk. Vitnene gikk da ganske enkelt videre til det neste huset.

Men i slutten av 1994 sendte Jehovas vitners avdelingskontor i Colombia en gruppe spesialpionerer, eller bibellærere på heltid, til  Ríohacha menighet for at de skulle tjene der. Pionerene spurte et vitne som var wayuu-indianer, om han kunne lære dem wayuunaiki. Etter å ha lært noen enkle presentasjoner utenat drog disse forkynnerne ut i distriktet, og de merket umiddelbart en stor forandring i folks reaksjon. Selv om bibellærerne kunne veldig lite wayuunaiki, ble folk gledelig overrasket og var villig til å lytte. Noen ganger fortsatte de til og med en livlig samtale på sitt gebrokne spansk.

’Hvit til innhøstning’

Apostelen Paulus sammenlignet det arbeidet de kristne utfører for å gjøre disipler, med det å dyrke en mark, en sammenligning som wayuuene lett forstår, siden de er vant til jordbruk. (1. Korinter 3: 5—9) I overført betydning er forkynnerdistriktet her en mark som virkelig er ’hvit til innhøstning’. — Johannes 4: 35.

Neil, en wayuu-indianer som bodde i Manaure, led av en medfødt misdannelse. Han anklaget Gud, og han var så deprimert at han prøvde å begå selvmord. Et Jehovas vitne som benyttet anledningen til å forkynne fra hus til hus mens han besøkte forskjellige byer i forbindelse med jobben, snakket med Neil om Jehovas rike. Neil var da bare 14 år gammel. Forkynneren la merke til at Neil var interessert, og startet et bibelstudium med ham. Neil var glad for å lære om Jehovas kjærlige personlighet, og det fikk ham til å innse at det ikke var Gud som forårsaket lidelsene hans. Han ble virkelig rørt da han leste om Guds løfte om et paradis på jorden, der det ikke lenger skal være noe sykdom. — Jesaja 33: 24; Matteus 6: 9, 10.

På den tiden var Neils familie innblandet i en feide med en annen familie. Slektningene til Neil utførte visse stammeritualer for å prøve å få beskyttelse. Neil forteller: «Først var jeg redd for å snakke med familien om det nye jeg hadde lært, spesielt med familieoverhodene, som er høyt respektert.» Foreldrene til Neil ble sinte da de fikk høre at han verken ville godta ubibelske trosoppfatninger eller delta i spiritistiske skikker. Neil flyttet da til Ríohacha og begynte å komme sammen med menigheten der. Han ble siden døpt. I 1993 ble han utnevnt til menighetstjener, og tre år senere ble han alminnelig pioner. I 1997 ble han så utnevnt til eldste i menigheten, og i 2000 utvidet han sin tjeneste ved å bli spesialpioner.

Tenk også over det en wayuu som heter Teresa, opplevde da hun begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Samboeren hennes, Daniel, latterliggjorde henne og mishandlet både henne og de tre barna deres. Selv om han senere gikk med på å studere Bibelen sammen med Teresa, drakk han seg ofte full sammen med vennene sine, noen ganger i perioder på fire—fem dager. Familien hans satt fattig tilbake. Teresa fortsatte likevel trofast å studere og å komme på kristne møter. Dette hjalp Daniel til å se betydningen av å studere Bibelen. På  denne tiden inntraff det en tragisk ulykke. Et av barna deres falt ned i en gryte med kokende vann og døde av alvorlige brannskader. I tillegg til at Teresa sørget dypt over å ha mistet en sønn, måtte hun stå imot press fra venner og naboer som prøvde å få henne til å følge ubibelske begravelsesskikker.

I denne vanskelige tiden fikk dette paret oppmuntrende hjelp og trøst fra dem som tilhørte menighetene i nærheten. I tiden etter begravelsen fortsatte de å få oppmuntrende besøk fra den lokale wayuunaikispråklige menigheten. Etter at Daniel hadde sett kristen kjærlighet i praksis, ble han motivert til å gjøre åndelige framskritt. Han sluttet å drikke og å mishandle Teresa. De giftet seg, og Daniel begynte å jobbe hardt for å forsørge familien. De gjorde åndelige framskritt og ble døpt i 2003. Begge leder nå flere bibelstudier. Takket være det fine vitnesbyrdet Teresa har avlagt for familien, er slektningene hennes nå villig til å lytte til vitnene når de kommer på besøk. En av Daniels nevøer er udøpt forkynner, og to av hans nieser studerer Bibelen og kommer på menighetsmøtene. I tillegg har svigerinnen til Teresa, som også mistet en sønn i en ulykke, og hennes familie vist interesse for å studere Bibelen.

Åndelig føde på wayuunaiki

I 1998 ble brosjyren Du kan få leve evig på jorden! * utgitt på wayuunaiki. Den ble et verdifullt verktøy man kunne bruke for å bearbeide distriktet blant wayuuene og for å lede hjemmebibelstudier. I 2003 ble det truffet tiltak for å lære opp flere brødre til å oversette noen av Jehovas vitners publikasjoner til wayuunaiki. Takket være det harde arbeidet som er blitt utført av en gruppe oversettere i Ríohacha, er det kommet ut flere brosjyrer, og det har bidratt til åndelig vekst i det wayuunaikispråklige distriktet.

Siden 2001 er deler av områdestevneprogrammet blitt tolket til wayuunaiki. De som studerer Bibelen, blir stimulert åndelig sett når de hører programmet på sitt eget språk. De håper at det også snart vil bli framført bibelske skuespill på wayuunaiki.

En produktiv mark

Uribia er en by som ligger omtrent ti mil nordøst for Ríohacha. Den wayuunaikispråklige menigheten i Uribia har 16 forkynnere, og mange av dem går nå mer inn for å forkynne for de indianerne som bor på landsbygda. En av de eldste i menigheten sier dette om en slik tur de har foretatt: «Vi besøkte et gårdskompleks hvor det var ti—tolv hus som alle hadde lavt tak og små vinduer. På framsiden av hvert hus var det et flatt tak som var laget av yotojolo, det treaktige materialet inni stammen på en kaktus. Under et slikt tak kan familien og besøkende finne skygge for den stekende solen. Vi var glad for å se at mange viste stor interesse, så vi avtalte å komme igjen og starte bibelstudier. Da vi kom tilbake, oppdaget vi at mange ikke kunne lese og skrive. De fortalte oss om en skole som var blitt nedlagt på grunn av pengemangel. En ansvarshavende person var så vennlig å gi oss tillatelse til å bruke et av klasserommene til å holde lese- og skrivekurser og til å lede bibelstudier. Seks wayuuer har lært å lese og skrive, og de gjør framskritt i sitt studium av Bibelen. Vi er rørt over den verdsettelsen de viser, så vi planlegger å holde møter på gården.»

Flere vitner som ikke er wayuuer, har lært wayuunaiki, og deres hjelp blir satt stor pris på. På Guajirahalvøya er det nå åtte menigheter og to grupper som bruker dette språket.

Det er tydelig at Jehova velsigner de anstrengelsene som blir gjort. Mye mer kan uten tvil fortsatt bli utrettet i forkynnelsesarbeidet blant wayuuene. Utsiktene er lovende, siden de som er klar over sitt åndelige behov, blir kristne disipler. Måtte Jehova sende flere forkynnere som kan bearbeide denne marken, som er ’hvit til innhøstning’. — Matteus 9: 37, 38.

[Fotnote]

[Kart på side 16]

(Se den trykte publikasjonen)

VENEZUELA

COLOMBIA

LA GUAJIRA

Manaure

Ríohacha

Uribia

[Bilderettigheter på side 16]

Wayuu-leir under: Victor Englebert