Dyp og langvarig sorg

FOR ikke lenge siden var det en som ville forske litt på hvordan de som har mistet en av sine nærmeste, føler det etter at det har gått en tid. Han sendte spørreskjemaer til flere foreldre som hadde mistet et barn noen år tidligere. Ikke alle foreldrene svarte. Vladimir *, en far som hadde mistet sønnen sin fem år tidligere, forklarte at han fremdeles syntes det var altfor vanskelig å snakke om sønnen sin.

Det er ikke uvanlig at sørgende foreldre føler en slik langvarig sorg. William, som mistet den 18 år gamle sønnen sin i en drukningsulykke for ti år siden, skriver: «Jeg synes fortsatt savnet er smertefullt, og slik kommer jeg til å føle det så lenge jeg lever.» Lucy, som opplevde at sønnen hennes plutselig ble syk og døde, skrev fem år senere: «De første dagene tenkte jeg: ’Det kan ikke være sant.’ Jeg følte det som om jeg hadde en vond drøm og snart ville komme til å våkne. Etter en tid begynte det å gå opp for meg at det var virkelighet, at han ikke ville komme hjem igjen. Det er fem år siden sønnen min døde, men av og til, når jeg er alene, gråter jeg fortsatt over ham.»

Hvorfor føler sørgende foreldre, som Vladimir, William og Lucy, en så dyp og langvarig sorg og smerte? La oss se på noen grunner.

Hvorfor så dyp sorg?

Når et barn blir født, oppstår det helt spesielle følelser hos foreldrene, følelser som ikke finnes i noen andre forhold mennesker imellom. Bare det å holde det lille barnet, se det smile eller se på det mens det sover, gir foreldrene en dyp følelse av lykke og tilfredshet. Kjærlige foreldre elsker barna sine og verner om dem. De lærer dem å oppføre seg pent og å være høflige. (1. Tessaloniker 2: 7, 11) Etter hvert som barna vokser til og foreldrene ser at anstrengelsene deres gir resultater, blir de stolte og begynner å få store forventninger til barna.

Kjærlige foreldre arbeider hardt for å ta seg av barna sine. Med jevne mellomrom legger de kanskje til side penger eller ting for å kunne hjelpe barna når de en gang i framtiden skal stifte sin egen familie. (2. Korinter 12: 14) Alt det foreldrene gir av følelser, tid, anstrengelser og penger, viser bare én ting — foreldre oppdrar og sørger for barna sine for at de skal leve, ikke dø. Når et barn dør, er arbeidet med å ta seg av det ikke blitt fullført, og foreldrenes håp og forventninger blir knust.  En uoverstigelig mur — døden — hindrer dem i å vise barnet den store kjærlighet og hengivenhet de føler i sitt hjerte. Sønnen eller datteren etterlater seg et stort tomrom, og foreldrene føler en dyp sorg som ikke så lett avtar.

Også Bibelen forteller at foreldre som sørger, bærer på en intens og vedvarende smerte. Den sier for eksempel om hva som hendte da patriarken Jakob fikk høre at hans sønn Josef var blitt drept: «Jakob [sønderrev] sine kapper og tok sekkelerret om hoftene og sørget over sin sønn i mange dager. Og alle sønnene hans og alle døtrene hans reiste seg gang på gang for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste og sa om og om igjen: ’For jeg kommer til å fare sørgende ned til min sønn i Sjeol [eller: graven]!’» Mange år senere sørget Jakob fortsatt over sønnen sin, som han trodde var død. (1. Mosebok 37: 34, 35; 42: 36—38) Et annet eksempel fra Bibelen dreier seg om den troende kvinnen No’omi, som opplevde at de to sønnene hennes døde. Dypt bedrøvet ønsket hun å forandre navn fra No’omi, som betyr «min liflighet», til Mara, som betyr «bitter». — Rut 1: 3—5, 20, 21.

Men Bibelen gjør mer enn bare å fortelle om den sorg foreldre opplever. Den viser også hvordan Jehova Gud styrker dem som har det vondt. I den neste artikkelen skal vi se på noen av de måtene Gud benytter for å gi trøst til dem som sørger.

[Fotnote]