Spørsmål fra leserne

Når opphører kallet til et himmelsk håp?

Bibelen gir ikke noe eksakt svar på dette spørsmålet. Vi vet at salvingen av Jesu disipler med tanke på at de skulle få en himmelsk arv, begynte i år 33. (Apostlenes gjerninger 2: 1—4) Vi vet også at etter apostlenes død begynte «hveten», sanne salvede kristne, å «vokse sammen» med «ugresset», falske kristne. (Matteus 13: 24—30) Fra og med slutten av 1800-tallet var salvede kristne igjen svært aktive. I 1919 begynte «jordens høst» å bli høstet inn, noe som innbefattet innsamlingen av resten av de salvede. — Åpenbaringen 14: 15, 16.

Fra slutten av 1800-tallet og fram til 1931 var hovedformålet med forkynnelsesarbeidet å samle inn resten av lemmene på Kristi legeme. I 1931 tok bibelstudentene det bibelske navnet Jehovas vitner, og i Vagttaarnet for 15. januar 1934 ble det gitt uttrykk for den tanke at dette unike navnet var den «denar» som er omtalt i Jesu lignelse i Matteus 20: 1—16. Man mente at de tolv timene som er nevnt i lignelsen, svarte til de tolv årene fra 1919 til 1931. I mange år etter dette trodde man at kallet til det himmelske rike hadde opphørt i 1931, og at de som ble kalt til å være medarvinger med Kristus i 1930 og 1931, var «de siste» av dem som ble kalt. (Matteus 20: 6—8) Men i 1966 ble det lagt fram en justert forståelse av denne lignelsen, og det ble klart at lignelsen ikke hadde noe å gjøre med når utvelgelsen av de salvede opphører.

I 1935 forstod man at den ’store skare’, som det står om i Åpenbaringen 7: 9—15, er de av de «andre sauer», kristne med et jordisk håp, som skulle stå fram på verdens skueplass i «de siste dager», og som gruppe betraktet skulle overleve Harmageddon. (Johannes 10: 16; 2. Timoteus 3: 1; Åpenbaringen 21: 3, 4) Fra og med dette året har arbeidet med å gjøre disipler gått ut på å samle inn den store skare. Særlig etter 1966 har man derfor trodd at det himmelske kall opphørte i 1935. Det så ut til at dette ble bekreftet, siden nesten alle som ble døpt  etter 1935, følte at de hadde det jordiske håp. Man mente at de som deretter ble kalt til det himmelske håp, var slike som skulle erstatte salvede kristne som hadde vist seg å være troløse.

Hvis en av de salvede faller fra og ikke angrer, kaller Jehova utvilsomt en annen til å ta hans plass. (Romerne 11: 17—22) Men sannsynligvis er det ikke et stort antall sanne salvede som er blitt troløse. Etter hvert som tiden har gått, har imidlertid noen kristne som er blitt døpt etter 1935, erfart at ånden har gitt dem det vitnesbyrd at de har det himmelske håp. (Romerne 8: 16, 17) Det ser derfor ikke ut til at vi kan oppgi et bestemt årstall da kallet til det himmelske håp opphører.

Hvordan bør andre se på en som i sitt hjerte er overbevist om at han nå er salvet med hellig ånd, og begynner å forsyne seg av symbolene under minnehøytiden? De bør ikke dømme ham. Dette er en sak mellom ham og Jehova. (Romerne 14: 12) Men sanne salvede kristne krever ikke spesiell oppmerksomhet. De tror ikke at det at de er av de salvede, vil de gi dem spesiell «innsikt», kanskje mer enn det enkelte erfarne medlemmer av den store skare har. De tror ikke at de nødvendigvis har en større andel av den hellige ånd enn deres medarbeidere blant de andre sauer har. De forventer heller ingen særbehandling, og de hevder ikke at det at de forsyner seg av symbolene, setter dem over menighetens utnevnte eldste. De husker ydmykt at noen salvede menn i det første århundre ikke var kvalifisert til å tjene som eldste eller som menighetstjenere. (1. Timoteus 3: 1—10, 12, 13; Titus 1: 5—9; Jakob 3: 1) Noen salvede kristne var til og med åndelig svake. (1. Tessaloniker 5: 14) Og søstre — selv om de var av de salvede — underviste ikke i menigheten. — 1. Timoteus 2: 11, 12.

De salvede kristne og deres medarbeidere, de andre sauer, gjør seg derfor anstrengelser for å holde seg åndelig sterke, framelske åndens frukt og fremme freden i menigheten. Alle kristne, enten de er av de salvede eller av de andre sauer, arbeider flittig med å forkynne det gode budskap og gjøre disipler under ledelse av det styrende råd. Salvede kristne er glad for å gjøre dette så lenge det er Jehovas vilje at de forblir på jorden som hans tjenere.