Jefta holder sitt løfte til Jehova

EN SEIRENDE kriger kommer hjem etter å ha befridd sitt folk fra undertrykkelse. Hans datter kommer løpende ut for å møte ham med tamburinspill og dans. I stedet for å glede seg over å se henne flerrer han klærne sine. Hvorfor? Er ikke han også glad for at han har kommet trygt hjem? Hvilket slag er det han har vunnet? Hvem er denne mannen?

Mannen heter Jefta, og han er en av dommerne i det gamle Israel. Men for å få svar på de andre spørsmålene og for å finne ut hvordan denne beretningen har betydning for oss, må vi se nærmere på bakgrunnen for dette uvanlige møtet mellom en far og hans datter.

En vanskelig tid i Israel

Jefta lever i en vanskelig tid. Israelittene har forlatt den rene tilbedelse, og de tjener Sidons, Moabs, Ammons og Filisteas guder. Jehova overgir derfor israelittene i ammonittenes og filisternes hånd, og disse undertrykker dem i 18 år. Innbyggerne i Gilead, øst for Jordan-elven, er spesielt utsatt for store lidelser. * Til slutt kommer israelittene til fornuft. De angrer og søker hjelp hos Jehova, begynner å tjene ham og kvitter seg med de fremmede gudene. — Dommerne 10: 6—16.

Ammonittene slår leir i Gilead, og israelittene samler seg for å gå dem i møte. Men Israel mangler en som kan ta ledelsen i kampen. (Dommerne 10: 17, 18) På denne tiden har Jefta sine egne problemer å stri med. Hans grådige halvbrødre har drevet ham bort for å kunne stjele arvelodden hans. Jefta bosetter seg derfor i Tob, et område øst for Gilead som ligger utsatt til for angrep fra Israels fiender. «Løse karer», sannsynligvis menn som undertrykkerne har gjort arbeidsløse, eller menn som har gjort opprør mot slavearbeidet, samler seg om Jefta. De ’drar ut med ham’, noe som kanskje innebærer at de blir med Jefta når han angriper de fiendtlige nabofolkene. I Bibelen blir Jefta omtalt som «en tapper veldig mann», trolig fordi han var så tapper og dyktig i striden. (Dommerne 11: 1—3) Men hvem skal lede Israel i kampen mot ammonittene?

«Kom og tjen som vår befalingsmann»

De eldste i Gilead ber Jefta inntrengende: «Kom og tjen som vår befalingsmann.» Hvis de tror at han uten videre vil bli med tilbake til sitt hjemland, tar de feil. Han svarer: «Var det ikke dere som hatet meg, så dere drev meg ut  av min fars hus? Og hvorfor kommer dere til meg akkurat nå når dere er i trengsel?» Hvordan kan de forvente at Jefta nå skal komme dem til unnsetning, når de tidligere har forkastet ham? — Dommerne 11: 4—7.

Jefta går med på å være leder for folket i Gilead, men på én betingelse. Han sier: ’Hvis Jehova virkelig overgir Ammons sønner til meg, da skal jeg for min del bli deres overhode!’ Hvis de seirer, vil det være et bevis for at Gud støtter dem, men Jefta vil også forsikre seg om at israelittene ikke kommer til å vende Guds herredømme ryggen igjen så snart krisen er over. — Dommerne 11: 8—11.

Forhandlinger med ammonittene

Jefta prøver å komme til enighet med ammonittene. Han sender bud til kongen i Ammon for å høre hvorfor de angriper Israel. Som svar anklager kongen israelittene for å ha tatt en del av ammonittenes landområde da de drog ut av Egypt, og sier at de nå bør gi det tilbake. — Dommerne 11: 12, 13.

Med sin inngående kjennskap til Israels historie imøtegår Jefta ammonittenes anklage med stor dyktighet. Han sier at israelittene ikke forulempet verken Ammon, Moab eller Edom da folket ble utfridd av Egypt. Det omstridte området var heller ikke i Ammons besittelse på den tiden. Da tilhørte området nemlig amorittene, men Gud gav kongen deres, Sihon, i Israels hånd. Dessuten har israelittene bodd i området i 300 år, så hvorfor skulle ammonittene nå gjøre krav på det etter så lang tid? — Dommerne 11: 14—22, 26.

Jefta peker også på en vesentlig årsak til at israelittene lider. Han viser at konflikten i bunn og grunn dreier seg om disse spørsmålene: Hvem er den sanne Gud? Er det Jehova, eller er det gudene i det landet Israel nå bor i? Hvis guden Kemosj har noen som helst makt, ville han ikke da ha brukt den slik at folket ikke hadde mistet sitt landområde? Dette er en kamp mellom falsk religion — som forsvares av ammonittene — og den sanne tilbedelse. Jefta treffer derfor en logisk beslutning: «La Jehova, Dommeren, i dag dømme mellom Israels sønner og Ammons sønner.» — Dommerne 11: 23—27.

Kongen i Ammon lytter ikke til den kompromissløse meldingen fra Jefta. «Jehovas ånd [kommer] nå over Jefta, og han [drar] så gjennom Gilead og Manasse», trolig for å kalle sammen sunne og sterke menn til krig mot ammonittene. — Dommerne 11: 28, 29.

Jeftas løfte

Jefta har et inderlig ønske om å la seg lede av Gud. Han avlegger dette løftet: «Hvis du virkelig gir Ammons sønner i min hånd, så skal det skje at den som kommer ut, som kommer ut av dørene i mitt hus for å møte meg når jeg vender tilbake i fred fra Ammons sønner, skal tilhøre Jehova, og jeg skal ofre denne som et brennoffer.» Som svar velsigner Gud Jefta ved å la ham vinne en stor seier over 20 ammonittiske byer, så det blir «et meget stort mannefall», og på den måten undertvinger han Israels fiender. — Dommerne 11: 30—33.

Hvem er det som møter Jefta da han kommer hjem fra striden? Det er ingen annen enn hans kjære datter, hans eneste barn! Beretningen sier: «Det skjedde da han fikk se henne, at han begynte å sønderrive sine klær og si: ’Akk, min datter! Du har virkelig fått meg til å bøye meg ned, og du — du er blitt den som jeg har bannlyst. Og jeg for min del har åpnet min munn overfor Jehova, og jeg kan ikke ta det tilbake.’» — Dommerne 11: 34, 35.

Kommer Jefta virkelig til å ofre sin datter i bokstavelig forstand? Nei, det kan ikke være det han har i tankene. Jehova avskyr bokstavelig menneskeofring — en ondskap som kanaaneerne praktiserer. (3. Mosebok 18: 21; 5. Mosebok 12: 31) Jehovas ånd virket på Jefta da han gav sitt løfte, og i tillegg velsignet Jehova det han gjorde. Bibelen taler dessuten vel om Jefta for hans tro og for den rolle han spilte i forbindelse med Guds hensikt. (1. Samuelsbok 12: 11; Hebreerne 11: 32—34) Så  ideen om et menneskeoffer — et mord — er helt utelukket. Men hva var det Jefta hadde i tankene da han lovte å ofre et menneske til Jehova?

Jefta mente tydeligvis at han ville vie den han møtte, til heltidstjeneste for Gud. Moseloven hadde en ordning som gjorde det mulig å vie mennesker til Jehova. Kvinner tjente for eksempel ved helligdommen, kanskje ved å dra opp vann. (2. Mosebok 38: 8; 1. Samuelsbok 2: 22) Man vet ikke så mye om hva denne tjenesten innebar, eller om den vanligvis var en varig ordning. Jefta hadde åpenbart en slik spesiell selvoppofrelse i tankene da han gav sitt løfte, og det dreide seg antageligvis om en tjeneste som ville vare livet ut.

Både datteren til Jefta og gutten Samuel, som levde senere, var villige til å oppfylle de løftene som deres gudfryktige foreldrene hadde avlagt. (1. Samuelsbok 1: 11) Som en lojal tilbeder av Jehova var Jeftas datter like bestemt på å oppfylle løftet som faren var. Dette offeret var virkelig stort, for det innebar at hun aldri ville bli gift. Hun gråt over sin jomfrudom fordi alle israelitter ønsket å få barn, slik at familienavnet og arvelodden kunne føres videre. For Jefta betydde oppfyllelsen av dette løftet at han måtte gi avkall på å være sammen med sitt eneste, kjære barn. — Dommerne 11: 36—39.

Denne trofaste unge kvinnen kastet ikke bort livet sitt. Det å utføre heltidstjeneste ved Jehovas hus var en utmerket, givende og rosverdig måte å tjene Jehova på. Derfor ’pleide Israels døtre, år etter år, å gå for å prise gileaditten Jeftas datter, fire dager i året’. (Dommerne 11: 40) Og Jefta gledet seg uten tvil over hennes tjeneste for Jehova.

I dag velger mange blant Guds folk et liv i heltidstjenesten som pionerer, misjonærer, reisende Ordets tjenere eller medlemmer av Betel-familien. Det betyr at de kanskje ikke får treffe familien sin så ofte som de skulle ønske. Likevel kan både heltidstjenerne og familiene deres glede seg over den hellige tjenesten som blir utført for Jehova. — Salme 110: 3; Hebreerne 13: 15, 16.

Opprør mot Guds ledelse

Når vi ser tilbake på Jeftas tid, legger vi merke til at mange av israelittene avviser Jehovas ledelse. Efraimittene begynner å krangle med Jefta, til tross for vitnesbyrdene om at Jehova velsigner ham. De vil vite hvorfor Jefta ikke kalte dem til krigen mot Ammon, og i sitt raseri vil de til og med ’brenne huset hans ned over ham med ild’! — Dommerne 12: 1.

Jefta sier at han hadde sendt bud på efraimittene, men de kom ikke. Uansett var det jo Gud som vant slaget. Kanskje de er oppbrakt fordi gileadittene ikke rådspurte dem da de valgte Jefta til leder. Efraimittenes negative holdning vitner om opprør mot Jehova, og de må derfor bekjempes. I kampen som følger, blir efraimittene beseiret. De av dem som prøver å flykte, er lette å identifisere, for de klarer ikke å uttale passordet «sjibbolet» riktig. Til sammen 42 000 efraimitter mister livet i striden. — Dommerne 12: 2—6.

For en trist tid i Israels historie! De slagene som ble vunnet av dommerne Otniel, Ehud, Barak og Gideon, førte til fred. Men denne gangen blir ikke fred nevnt. Beretningen slutter bare med ordene: «Jefta virket som dommer for Israel i seks år, og deretter døde [han] og ble begravet i sin by i Gilead.» — Dommerne 3: 11, 30; 5: 31; 8: 28; 12: 7.

Hva kan vi lære av alt dette? Selv om Jeftas liv var fullt av vanskeligheter og utfordringer, var han trofast mot Gud. Denne modige mannen nevnte Jehova da han snakket med de eldre mennene i Gilead, med ammonittene, med sin datter, med efraimittene og, selvfølgelig, da han avla sitt løfte. (Dommerne 11: 9, 23, 27, 30, 31, 35; 12: 3) Jehova velsignet Jefta for hans selvoppofrelse og trofasthet, og han brukte både Jefta og hans datter til å fremme den rene tilbedelse. I en tid da mange forkastet Jehovas normer, holdt Jefta fast ved dem. Vil du, i likhet med Jefta, alltid adlyde Jehova?

[Fotnote]