Livshistorie

Fast bestemt på å fullføre vår tjeneste

Fortalt av Lena Davison

«Jeg mister synet! Jeg kan ikke se!» sa piloten med utydelig stemme. Sekunder etter slapp han taket rundt styrespaken i det lille flyet vi satt i, og sank bevisstløs sammen i setet. Mannen min, som ikke hadde noen erfaring med å fly, prøvde desperat å få liv i ham. Men før jeg forteller hvordan vi så vidt berget livet, skal jeg fortelle hva som var grunnen til at vi var i dette flyet over Papua Ny-Guinea, et av de mest fjerntliggende stedene på jorden.

JEG ble født i Australia i 1929 og vokste opp i Sydney, hovedstaden i delstaten New South Wales. Min far, Bill Muscat, var kommunist, men trodde merkelig nok på Gud. I 1938 underskrev han faktisk en landsomfattende petisjon om at Joseph F. Rutherford fra Jehovas vitners hovedkontor måtte få tillatelse til å holde et foredrag i rådhuset i Sydney.

«Det må være noe viktig han har å si,» sa far til oss den gangen. Åtte år senere forstod vi hva det var. Far inviterte Norman Bellotti, en pioner, eller heltidsforkynner, fra Jehovas vitner, hjem til oss for å snakke om Bibelen. Vi tok raskt imot de bibelske sannhetene vi lærte, og det gikk ikke lang tid før familien vår ble svært aktiv i den kristne tjeneste.

 I midten av 1940-årene sluttet jeg på skolen for å hjelpe mor, som var kronisk syk. I tillegg livnærte jeg meg som sydame. På lørdagskveldene pleide min søster Rose og jeg å forkynne på gaten utenfor rådhuset i Sydney sammen med noen pionerer. I 1952 ble broren min, John, uteksaminert fra misjonærskolen Gilead i USA og ble sendt til Pakistan. Jeg elsket også å forkynne, og jeg ønsket å følge min brors eksempel. Året etter ble jeg derfor alminnelig pioner.

Ekteskap og misjonærtjeneste

Kort tid etter møtte jeg John Davison, som arbeidet ved Jehovas vitners avdelingskontor i Australia. Hans ydmykhet, sindige besluttsomhet og karakterstyrke gjorde inntrykk på meg. Han var blitt fengslet tre ganger under den annen verdenskrig fordi han holdt fast ved sin kristne nøytralitet. Sammen bestemte vi oss for å gjøre den kristne tjeneste til vår livsgjerning.

John og jeg giftet oss i juni 1955. Vi kjøpte en buss som vi hadde tenkt å gjøre om til et mobilt hjem. Målet var å bruke den som base når vi skulle forkynne i avsidesliggende områder i Australia. Året etter ble vitnene i landet oppfordret til å vurdere om de hadde mulighet til å flytte til Ny-Guinea, den nordøstlige delen av en stor øy nord for Australia. * Budskapet om Riket var ennå ikke blitt forkynt i dette hjørnet av verden. Vi meldte oss straks til tjeneste.

På den tiden fikk man bare komme til Ny-Guinea hvis man hadde en arbeidskontrakt om heltidsarbeid, så John begynte å se seg om etter en jobb. Snart fikk han kontrakt med et sagbruk på New Britain, en liten øy som tilhørte Ny-Guinea. Noen uker senere drog vi av gårde og kom til Rabaul på New Britain i juli 1956. Der ventet vi i seks dager på en båt som skulle ta oss med til vårt nye tildelte distrikt ved Waterfall Bay.

Vår tjeneste i området rundt Waterfall Bay

Etter noen dagers ubehagelig sjøreise kom vi til Waterfall Bay, en stor bukt som ligger omkring 240 kilometer sør for Rabaul. Her gikk vi i land. I en rydning i jungelen lå det et digert sagbruk. Den kvelden, da alle arbeiderne på sagbruket satt rundt middagsbordet, sa han som var sjefen: «Vi vil forresten si, herr og fru Davison, at her i firmaet har vi den regelen at alle de ansatte forteller hvilken religion de har.»

Vi var ganske sikre på at det ikke fantes en slik regel, men de var tydeligvis skeptiske til oss siden vi sa nei takk da vi ble tilbudt en røyk. John svarte i hvert fall: «Vi er Jehovas vitner.» En pinlig taushet fulgte. Mennene hadde nemlig vært soldater under den annen verdenskrig, og de likte ikke vitnene, siden de hadde vært nøytrale under krigen. Etter den kvelden benyttet de enhver anledning til å gjøre livet surt for oss.

Først nektet sjefen å gi oss det  kjøleskapet og den komfyren vi var lovt. Mye av maten vår ble bedervet, og når vi skulle lage mat, måtte vi gjøre det på et vrak av en komfyr som vi hadde funnet i jungelen. Deretter ble lokalbefolkningen nektet å selge oss ferskvarer, så vi måtte overleve på de grønnsakene vi kunne få tak i. Vi ble også stemplet som spioner, og folk fulgte nøye med for å se om vi lærte andre om Bibelen. Så fikk jeg malaria.

Til tross for dette var vi fast bestemt på å fullføre vår tjeneste. På sagbruket var det to unge arbeidere fra øya som kunne engelsk. Så vi spurte om de kunne lære oss melanesisk pidgin, det språket som ble snakket i området. Til gjengjeld lærte vi dem bibelske sannheter. I helgene gikk vi på kryss og tvers på «sightseeing»-ekspedisjoner. På veien forkynte vi diskré for alle landsbyboerne vi traff; de vi studerte Bibelen med, fungerte som tolker. Vi krysset strie elver hvor det lå svære krokodiller og solte seg langs elvebredden. Men bortsett fra én gang, da det var nære på, var det sjelden at disse fryktinngytende rovdyrene laget problemer for oss.

Hjelpemidler til bruk i undervisningen

Etter hvert som vi fikk mer å gjøre i tjenesten, bestemte vi oss for å maskinskrive enkle bibelske budskaper som vi kunne gi til interesserte. De på sagbruket som vi studerte Bibelen med, hjalp oss med å oversette de første eksemplarene. Vi brukte mange kvelder på å skrive hundrevis av slike traktater, og vi gav dem til landsbyboere og til besetninger på båter som var innom.

I 1957 kom John Cutforth, en erfaren reisende tilsynsmann, på et oppmuntrende besøk. * Han mente at det kanskje kunne være effektivt å bruke bilder når vi skulle forkynne Bibelens sannheter for folk som ikke kunne lese. Han og mannen min laget flere enkle tegninger, eller strekfigurer, som skulle forklare Bibelens grunnleggende lære. Senere brukte vi utallige timer på å kopiere disse bildene over i notatbøker. Alle de interesserte fikk hvert sitt eksemplar av disse bøkene, som de igjen brukte for å forkynne for andre. Denne undervisningsmetoden ble etter hvert brukt over hele landet.

Etter to og et halvt år i Waterfall Bay-området utløp arbeidskontrakten ved sagbruket, og vi fikk tillatelse til å bli værende i landet. Vi tok derfor imot innbydelsen til å tjene som spesialpionerer.

Tilbake til Rabaul

Da vi seilte nordover til Rabaul, stoppet båten  for natten ved en kopra- og kakaoplantasje ved Wide Bay. Plantasjeeierne, et eldre ektepar som ønsket å trekke seg tilbake og flytte til Australia, spurte John om han hadde lyst til å overta driften av plantasjen. Tilbudet var veldig fristende, men da vi drøftet det den kvelden, ble vi enige om at vi ikke hadde kommet til Ny-Guinea for å bli materielt rike. Vi var fast bestemt på å fullføre vår tjeneste som pionerer. Så dagen etter sa vi fra til ekteparet hva vi hadde bestemt oss for, og reiste videre.

Da vi kom fram til Rabaul, sluttet vi oss til en liten gruppe forkynnere som hadde flyttet dit fra andre land. Lokalbefolkningen viste stor interesse for budskapet om Riket, og vi startet mange bibelstudier. I tillegg holdt vi kristne møter i en leid sal, og på det meste var det 150 til stede. Mange av disse tok imot sannheten og var med på å utbre det gode budskap om Guds rike i andre deler av landet. — Matteus 24: 14.

Vi besøkte også Vunabal, en landsby omkring 50 kilometer fra Rabaul, hvor en gruppe viste stor interesse for Bibelens sannheter. Men det gikk ikke lang tid før de tiltrakk seg oppmerksomhet fra en innflytelsesrik katolikk på stedet. Sammen med en gruppe medsammensvorne fra kirken avbrøt han vårt ukentlige bibelstudium og jaget oss ut av landsbyen. Da vi skjønte at det kom til å bli mer bråk uken etter, bad vi politiet om beskyttelse.

Neste gang vi skulle ha bibelstudiet, stod det katolikker som hånte oss, langs flere kilometer av veien, og mange var klar til å kaste stein på oss. Samtidig hadde en prest samlet flere hundre stammemedlemmer i landsbyen. Politiet forsikret oss om at vi hadde rett til å holde møtet, så de banet vei for oss gjennom folkemengden. Men så snart vi innledet møtet, begynte presten å hisse opp pøbelflokken til et voldsomt raseri. Politiet klarte ikke å holde horden tilbake, så politisjefen bad oss om å forlate stedet og ledet oss raskt til bilen vår.

Pøbelflokken trengte seg på, bannet, spyttet og truet med knyttnevene, mens presten stod med armene i kors og smilte. Da vi hadde kommet oss unna, fortalte politisjefen at dette var den verste situasjonen han hadde vært borti. Selv om de fleste i Vunabal ikke våget å ha noe med vitnene å gjøre etter dette opprøret, var det én interessert som tok et modig standpunkt for sannheten om Riket. Siden den gang har flere hundre på New Britain tatt standpunkt for sannheten.

Flere på Ny-Guinea får høre budskapet

I november 1960 fikk vi tildelt et nytt distrikt. Vi ble spurt om vi var villig til å reise til Madang, en stor by som ligger på nordkysten av Ny-Guinea, hovedøya. Her ble John og jeg overøst med tilbud om heltidsjobber. Ett firma prøvde å overtale meg til å bli daglig leder av klesbutikken deres. Et annet firma ville ha meg til å arbeide med omsøm. Noen kvinner som var bosatt utenlands, ville hjelpe meg med å starte min egen systue. Men vi hadde andre mål i tankene, så vi avslo høflig disse og andre tilbud. — 2. Timoteus 2: 4.

Distriktet i Madang var fruktbart, og snart ble det opprettet en blomstrende menighet der. Vi gikk til fots og reiste med motorsykkel til avsidesliggende landsbyer på forkynnelsesekspedisjoner som varte i flere dager. Om natten sov vi i ubebodde hytter langs veien, hvor vi lå på gress som vi hadde samlet i skogen. Vår enkle oppakning bestod av hermetikk, kjeks og et myggnett.

 På en av disse ekspedisjonene besøkte vi en gruppe interesserte i Talidig, en landsby omkring 50 kilometer nord for Madang. Men da rektoren på en skole i nærheten la merke til at denne gruppen gjorde åndelige framskritt, forbød han dem å studere Bibelen på offentlig område. Senere fikk han politiet til å ødelegge husene deres og jage dem ut i bushen. Høvdingen i en nabolandsby gav dem imidlertid tillatelse til å bo på hans landområde. Med tiden tok denne vennlige høvdingen imot Bibelens sannhet, og det ble bygd en ny Rikets sal i området.

Oversettelsesarbeid og reisetjeneste

I 1958, bare to år etter at vi hadde flyttet til New Britain, ble John og jeg bedt om å oversette forskjellige bibelske publikasjoner til melanesisk pidgin. Oversettelsesarbeidet pågikk i flere år. Så, i 1970, ble vi innbudt til avdelingskontoret i Port Moresby, nå hovedstaden i Papua Ny-Guinea, for at vi skulle oversette på heltid. Der drev vi også med språkundervisning.

I 1975 reiste vi tilbake til New Britain for å begynne i reisetjenesten. I de neste 13 årene besøkte vi nesten hver eneste del av øya — vi fløy, padlet, kjørte eller gikk til fots. Det var mange ganger vi med nød og neppe berget livet, som tilfellet var med den hendelsen jeg nevnte innledningsvis. Det som skjedde den gangen, var at piloten besvimte på grunn av alvorlig magekatarr idet vi nærmet oss flystripen i Kandrian på New Britain. Med flyet på autopilot sirklet vi hjelpeløse over jungelen mens John fortvilet prøvde å få liv i den bevisstløse piloten. Til slutt kom han til bevissthet, og synet klarnet såpass at han greide å foreta en røff landing. Så besvimte han igjen.

En ny dør som fører til virksomhet

I 1988 ble vi bedt om å reise tilbake til avdelingskontoret i Port Moresby for å ta hånd om det økende behovet for oversettere. Vi lærte blant annet opp nye oversettere, og vi følte at vi tilhørte en stor familie, siden vi bodde og arbeidet sammen med omkring 50 andre. Alle bodde i små ettroms leiligheter. John og jeg valgte å ha døren stående på gløtt, slik at andre i Betel-familien eller besøkende kunne føle seg fri til å stikke innom og bli bedre kjent med oss. På denne måten ble vi nær knyttet til familien, og vi ble flinkere til å vise hverandre kjærlighet og gi hverandre støtte.

I 1993 døde John av hjerteinfarkt. Jeg følte det som om det var en del av meg som også døde. Vi hadde vært gift i 38 år og hadde brukt alle årene i tjenesten sammen. Men jeg var fast bestemt på å fortsette, med Jehovas hjelp. (2. Korinter 4: 7) Døren til leiligheten min fortsatte å stå på gløtt, og mange unge pleide å komme innom. Slikt oppbyggende samvær hjalp meg til å bevare en positiv innstilling.

Men i 2003 fant man ut at det var best for meg å reise til avdelingskontoret i Sydney i Australia på grunn av min sviktende helse. I dag, i en alder av 77 år, tjener jeg fremdeles i oversettelsesavdelingen på heltid, og jeg er også aktiv i forkynnelsesarbeidet. Mine venner og åndelige barn og barnebarn er til stor glede for meg.

Døren til rommet mitt på Betel står fremdeles på gløtt, og jeg får besøk nesten hver dag. Det er faktisk ofte slik at hvis døren er lukket, banker folk på for å se om det er noe som er galt. Så lenge jeg puster, er jeg fast bestemt på å fullføre min tjeneste for min Gud, Jehova. — 2. Timoteus 4: 5.

[Fotnoter]

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

NY-GUINEA

AUSTRALIA

Sydney

INDONESIA

PAPUA NY-GUINEA

Talidig

Madang

PORT MORESBY

NEW BRITAIN

Rabaul

Vunabal

Wide Bay

Waterfall Bay

[Rettigheter]

Kart og jordklode: Basert på NASA/Visible Earth imagery

[Bilde på side 17]

Sammen med John på et stevne i Lae på Ny-Guinea i 1973

[Bilde på side 20]

På avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea i 2002