Viktige punkter fra Klagesangene
Jehovas Ord er levende
Viktige punkter fra Klagesangene
PROFETEN JEREMIA er vitne til at det domsbudskapet han har forkynt i 40 år, går i oppfyllelse. Hvordan føler han det når han med egne øyne får se at den byen han er så glad i, blir ødelagt? «Jeremia satte seg ned og gråt og klaget med denne klagesangen over Jerusalem,» sier den greske bibeloversettelsen Septuaginta i innledningen til den bibelske boken Klagesangene. Da Klagesangene ble skrevet, i 607 fvt., hadde Jeremia fortsatt i frisk erindring den 18 måneder lange beleiringen av Jerusalem og det som skjedde da byen deretter ble brent, og boken gir tydelig uttrykk for hans dyptfølte sorg og smerte. (Jeremia 52: 3—5, 12—14) Det er ingen annen by i historien som det er blitt klaget eller sørget over i slike gripende og fortvilte ordelag.
Klagesangene er en samling av fem lyriske dikt. De fire første er klagesanger, eller sørgedikt, mens det femte er en bønn. De fire første sangene er akrostiske — hvert vers begynner med en ny bokstav i samme rekkefølge som de 22 bokstavene i det hebraiske alfabetet står i. Selv om den femte sangen har like mange vers som det er bokstaver i det hebraiske alfabetet, er ikke denne sangen alfabetisk oppbygd.
«I TÅRER HAR MINE ØYNE FÅTT SIN ENDE»
«Å, hvor ensom hun er kommet til å sitte, den byen som var så rik på folk! Hun er blitt som en enke, hun som var så folkerik blant nasjonene! Hun som var en fyrstinne blant provinsene, er blitt satt til tvangsarbeid!» Slik begynner profeten Jeremias klagesang over Jerusalem. Han nevner grunnen til den ulykken som har rammet byen, når han sier: «Jehova selv har voldt henne sorg på grunn av hennes mange overtredelser.» — Klagesangene 1: 1, 5.
Jerusalem, som her blir personifisert som en enke som har mistet både mann og barn, spør: «Finnes det noen smerte lik min smerte?» Hun ber til Gud angående sine fiender: «Måtte all deres ondskap komme fram for deg, og gå fram med strenghet mot dem, slik som du har gått fram med strenghet mot meg på grunn av alle mine overtredelser. For mine sukk er mange, og mitt hjerte er sykt.» — Klagesangene 1: 12, 22.
Dypt bedrøvet sier Jeremia: «I brennende vrede har [Jehova] hogd av hvert horn i Israel. Han har trukket sin høyre hånd tilbake foran fienden; og i Jakob fortsetter han å brenne som en flammende ild som fortærer rundt omkring.» Videre beskriver profeten sin dype sorg på denne måten: «I tårer har mine øyne fått sin ende. Mine innvoller er i gjæring. Til jorden er min lever blitt utøst.» Til og med de som går forbi, har gitt uttrykk for forundring og sagt: «Er dette den byen de pleide å si dette om: ’Den er fullkommen i skjønnhet, en jubel for hele jorden’?» — Klagesangene 2: 3, 11, 15.
Svar på bibelske spørsmål:
1: 15 — Hvordan hadde Jehova «tråkket den vinpressen som hører jomfruen, Judas datter, til»? Da babylonerne ødela byen, som her blir omtalt som en jomfru, fløt det så mye blod at det kunne sammenlignes med det at druer ble presset i en vinpresse. Jehova hadde forutsagt dette og tillatt at det skjedde, og derfor kan det sies at han hadde ’tråkket vinpressen’.
2: 1 — Hvordan ble «Israels skjønnhet [kastet] ned fra himmelen til jorden»? Ettersom «himlene er høyere enn jorden», blir det noen ganger sagt om opphøyde ting som blir fornedret, at de blir ’kastet ned fra himmelen til jorden’. «Israels skjønnhet» — den prakt og makt nasjonen hadde hatt mens Jehovas velsignelse var over den — ble kastet ned ved at Jerusalem ble ødelagt og Juda ble lagt øde. — Jesaja 55: 9.
2: 1, 6 — Hva er Jehovas «fotskammel» og hans «hytte»? Salmisten sang: «La oss gå inn i hans storslagne bolig; la oss bøye oss ned ved hans fotskammel.» (Salme 132: 7) Vi kan derfor trekke den konklusjon at den «fotskammel» som er nevnt i Klagesangene 2: 1, er Jehovas hus for tilbedelse, hans tempel. Babylonerne ’brente Jehovas hus’ som om det bare var en ’hytte i en hage’. — Jeremia 52: 12, 13.
2: 16, 17 — Skulle ikke det 16. verset ha begynt med den hebraiske bokstaven ajin og det 17. verset med bokstaven pe, siden det er den rekkefølgen bokstavene kommer i i det hebraiske alfabetet? Når de som skrev under inspirasjon, skrev akrostiske dikt, ordnet de vanligvis versene i alfabetisk rekkefølge. Men de gjorde ikke det hvis det førte til at det lød kunstig eller unaturlig. De så det slik at tankeinnholdet var viktigere enn den litterære formen, som bare tjente som en hjelp for hukommelsen. De samme to bokstavene har også byttet plass i den tredje og fjerde sangen i Klagesangene. — Klagesangene 3: 46, 49; 4: 16, 17.
2: 17 — Hvilket «ord» var det Jehova fullbyrdet i forbindelse med Jerusalem? Det siktes tydeligvis her til 3. Mosebok 26: 17, der det står: «Jeg skal i sannhet vende mitt ansikt mot dere, og dere skal lide nederlag foran deres fiender; og de som hater dere, skal trå dere ned, og dere skal flykte uten at noen forfølger dere.»
Hva vi kan lære:
1: 1—9. ’Enken’ Jerusalem gråter voldsomt om natten, og «hennes tårer er på hennes kinn». Portene hennes er lagt øde, og hennes prester sukker. Hennes jomfruer er rammet av sorg, og for henne selv er det bittert. Hvorfor? Fordi hun har syndet grovt. «Hennes urenhet er på hennes skjørt.» Følgene av Jerusalems overtredelser er ikke glede; det er tårer, sukk, sorg og bitterhet.
1: 18. Når Jehova straffer overtredere, går han alltid fram på en rett og rettferdig måte.
2: 20. Israelittene var blitt advart om at hvis de ikke lyttet til Jehovas røst, ville de bli rammet av forskjellige forbannelser, for eksempel det at de ville bli ’nødt til å spise kjøttet av sine sønner og sine døtre’. (5. Mosebok 28: 15, 45, 53) Så uklokt det er å velge å være ulydig mot Gud!
«LUKK IKKE DITT ØRE FOR MIN BØNN OM LINDRING»
I Klagesangene, kapittel 3, blir nasjonen Israel omtalt som «den sunne og sterke mann». Til tross for at denne mannen opplever motgang, synger han: «God er Jehova mot den som håper på ham, mot den sjel som stadig søker ham.» I en bønn til den sanne Gud sier han: «Du må høre min røst. Lukk ikke ditt øre for min bønn om lindring, for mitt rop om hjelp.» Han ber Jehova rette sin oppmerksomhet mot fiendens hån, når han sier: «Du kommer til å gi dem igjen, til å gi dem en behandling som er i samsvar med deres henders gjerning, Jehova.» — Klagesangene 3: 1, 25, 56, 64.
Jeremia uttrykker sin store sorg over de katastrofale følgene av den 18 måneder lange beleiringen av Jerusalem når han sier: «Straffen for mitt folks datters misgjerning blir større enn straffen for Sodomas synd, byen som ble omstyrtet på et øyeblikk, og som ingen hender vendte seg hjelpsomt til.» Han sier videre: «De som ble drept med sverdet, har vist seg å være bedre stilt enn de som ble drept ved hungersnød, for disse tæres bort, gjennomboret av mangel på grøde fra den åpne mark.» — Klagesangene 4: 6, 9.
I det femte diktet Jeremia skriver, framstilles Jerusalems innbyggere som de som taler. De sier: «Husk, Jehova, hva som har hendt oss. Betrakt og se vår skam.» Etter å ha beskrevet sin nød retter de denne bønnen til Jehova: «Du, Jehova, skal bli sittende til uavgrenset tid. Din trone står fra generasjon til generasjon. Før oss tilbake, Jehova, til deg, og vi skal villig vende tilbake. Gi oss nye dager som i fordums tid.» — Klagesangene 5: 1, 19, 21.
Svar på bibelske spørsmål:
3: 16 — Hva kan menes med ordene: «Med grus får han mine tenner til å knekke»? I et oppslagsverk står det: «Da jødene ble ført i landflyktighet, var de underveis nødt til å bake brød i groper som ble gravd ut i bakken, og dermed ble brødet blandet med grus.» Når man spiste slikt brød, kunne man risikere å knekke tennene.
4: 3, 10 — Hvorfor sammenligner Jeremia ’sitt folks datter’ med «strutser i ødemarken»? Strutsen «behandler virkelig sine sønner hardt, som om de ikke var hennes egne,» står det i Job 39: 16. Etter at eggene er klekt, går hunnen sin vei sammen med andre hunner, mens hannen påtar seg ansvaret for å ta seg av ungene. Og hva skjer når de blir stilt ansikt til ansikt med fare? Både hanner og hunner flykter fra reiret og overlater ungene til seg selv. Under babylonernes beleiring av Jerusalem ble hungersnøden i byen så stor at mødre, som normalt ville ha vært medfølende og omsorgsfulle, ble grusomme mot sine egne barn, slik strutsene i ødemarken blir hjerteløse overfor ungene sine. Dette stod i skarp kontrast til den moderlige omsorgen som sjakalen viser, som også er nevnt i vers 3.
5: 7 — Må mennesker stå til ansvar overfor Jehova for misgjerninger som deres forfedre har begått? Nei, Jehova straffer ikke noen direkte for deres forfedres synder. «Hver enkelt av oss [skal] avlegge regnskap for seg selv overfor Gud,» sier Bibelen. (Romerne 14: 12) Men følgene av misgjerninger kan fortsette å gjøre seg gjeldende og gå ut over senere generasjoner. Det at israelittene i gammel tid for eksempel vendte seg til avgudsdyrkelse, gjorde det vanskelig for de trofaste israelittene som levde senere, å følge en rett kurs. — 2. Mosebok 20: 5.
Hva vi kan lære:
3: 8, 43, 44. Under den ulykken som rammet Jerusalem, ville ikke Jehova lytte til de ropene om hjelp som kom fra innbyggerne i byen. Hvorfor ikke? Fordi de hadde vært ulydige, og de angret ikke. Hvis vi vil at Jehova skal besvare våre bønner, må vi være lydige mot ham. — Ordspråkene 28: 9.
3: 20. Jehova, «Den Høyeste over hele jorden», er så opphøyd at han må ’bøye seg ned for å se på himmel og jord’. (Salme 83: 18; 113: 6) Jeremia var klar over at Den Allmektige likevel er villig til å «bøye seg ned over» menneskene, det vil si komme ned på deres nivå, for å oppmuntre dem. Så glade vi kan være for at den sanne Gud ikke bare er allmektig og allvis, men også ydmyk!
3: 21—26, 28—33. Hvordan kan vi utholde vanskeligheter, ja selv store lidelser? Jeremia gir oss svaret på det. Vi bør ikke glemme at Jehova er rik på barmhjertighetsgjerninger og gjerninger som gjøres i kjærlig godhet. Vi bør også huske at det at vi er i live, i seg selv er en god grunn til ikke å gi opp håpet, og at vi trenger å være tålmodige og vente i taushet, uten å klage, på Jehovas frelse. Dessuten bør vi «trykke [vår] munn i støvet», det vil si, ydmykt avfinne oss med trengsler og være klar over at når Gud tillater at noe skjer, er det en god grunn til det.
3: 27. Trosprøver man møter i ungdommen, kan innebære at man utsettes for vanskeligheter og hån og spott. Men det er ’godt for en sunn og sterk mann å bære åk i sin ungdom’. Hvorfor? Jo, for når en lærer å bære et lidelsens åk i ungdommen, blir det lettere å takle utfordringer senere i livet.
3: 39—42. Det er ikke klokt å «hengi seg til klaging» når en lider på grunn av sine synder. I stedet for å klage over at vi erfarer konsekvensene av feil vi har begått, bør vi «undersøke våre veier og utforske dem» og «virkelig vende om til Jehova». Vi gjør klokt i å angre og korrigere vår handlemåte.
Sett din lit til Jehova
Klagesangene viser hvordan Jehova så på Jerusalem og Juda etter at babylonerne hadde brent byen og lagt landet øde. De innrømmelsene av synd som er nevnt i boken, viser tydelig at det fra Jehovas synsvinkel var folkets urette handlemåte som var årsaken til den ulykken som hadde rammet dem. Bokens inspirerte sanger inneholder også tekster som gir uttrykk for tillit til Jehova og et ønske om å begynne å handle rett. Det var de færreste på Jeremias tid som hadde en slik holdning, men Jeremia og en angrende rest hadde det.
Jehovas vurdering av Jerusalems situasjon, slik den er beskrevet i Klagesangene, lærer oss to viktige ting. For det første burde det at Jerusalem ble ødelagt og Juda lagt øde, motivere oss til å være lydige mot Jehova og advare oss mot å ignorere hans vilje. (1. Korinter 10: 11) For det andre kan vi lære noe av Jeremias eksempel. (Romerne 15: 4) Selv i en tilsynelatende håpløs situasjon som førte til at profeten sørget dypt, stolte han på at Jehova kunne gi frelse. Så viktig det er at vi stoler fullt og fast på Jehova og hans Ord og setter vår lit til ham! — Hebreerne 4: 12.
[Bilde på side 9]
Profeten Jeremia fikk se at hans domsbudskap gikk i oppfyllelse
[Bilde på side 10]
Disse koreanske vitnene har fått sin tro prøvd når det gjelder kristen nøytralitet