I drift på et hav av skiftende verdier

I ET folkesagn fortelles det om en mann som besluttsomt, men forgjeves gikk omkring med en tent lykt ved høylys dag på leting etter et ærlig menneske. Den som skal ha gjort dette, var Diogenes, en filosof som levde i Aten på 300-tallet fvt.

Det kan ikke bekreftes om dette virkelig har skjedd. Men hvis Diogenes hadde levd i dag, hadde det ikke vært overraskende om han hadde måttet lete enda grundigere for å finne noen som var moralsk rettskafne. Det ser ut til at mange tar avstand fra den oppfatning at folk bør ha et bestemt sett med etiske verdier. Rett som det er, hører vi i nyhetene om moralske overtramp — i privatlivet, i politikken, i yrkeslivet, i idretten, i næringslivet og på andre områder. Mange av de verdiene som tidligere generasjoner satte høyt, blir ikke lenger respektert. Etablerte normer blir tatt opp til ny vurdering og i mange tilfeller forkastet. Andre verdier blir respektert i teorien, men ikke i praksis.

«Den tiden da man hadde felles moralnormer, er forbi,» sier religionssosiologen Alan Wolfe. Han skal også ha sagt: «Aldri før i historien har det vært en slik utbredt oppfatning at folk ikke kan stole på at tradisjoner og institusjoner skal lede dem moralsk sett.» I en kommentar til utviklingen de siste hundre årene gjengir avisen Los Angeles Times filosofen Jonathan Glovers uttalelse om at religionens og de universelle morallovenes tilbakegang har spilt en vesentlig rolle i forbindelse med et globalt sammenbrudd som har medført mye vold.

Til tross for den forvirring som rår med hensyn til alminnelig godtatte verdier, er det noen som fortsatt er på søken etter en moralkodeks. For noen år siden sa Federico Mayor, tidligere generaldirektør i UNESCO, at «mer enn noen gang er etikk noe som verden i aller, aller høyeste grad er opptatt av». Det at verden har sviktet når det gjelder å leve etter  positive verdier, betyr imidlertid ikke at det ikke finnes noen sunne verdier man kan og bør leve etter.

Men kan alle mennesker bli enige om hvilke normer som skal følges? Åpenbart ikke. Og hvis det ikke finnes noen normer for rett og galt som alle er blitt enige om, hva skal man da gå etter når man skal bedømme bestemte verdier? Det er populært å holde seg til en slik moralsk relativisme i dag. Men vi ser at denne holdningen egentlig ikke har forbedret folks moral i sin alminnelighet.

Den britiske historikeren Paul Johnson mener at relativismen er en filosofi som har bidratt til å «undergrave . . . den høyt utviklede ansvarsfølelse og den pliktfølelse overfor en fastsatt og objektivt sett korrekt moralkodeks» som så ut til å gjøre seg gjeldende før begynnelsen av det 20. århundre.

Er det så mulig å finne en «objektivt sett korrekt moralkodeks» eller å leve etter ’universelle morallover’? Finnes det en autoritet som kan gi tidløse, uforanderlige verdier som kan føre til større stabilitet i livet vårt og også gi oss et håp for framtiden? Den neste artikkelen tar for seg disse spørsmålene.