Den første bibeloversettelsen på portugisisk — en historie om utholdenhet

«DEN som er utholdende, vil lykkes.» Dette mottoet stod på tittelbladet til en religiøs trykksak som João Ferreira de Almeida skrev på 1600-tallet. Det er vanskelig å tenke seg en mer passende beskrivelse av en mann som viet sitt liv til det å oversette Bibelen til portugisisk og få den utgitt på det språket.

Almeida ble født i 1628 i Torre de Tavares, en landsby i Nord-Portugal. Fordi han tidlig mistet foreldrene sine, vokste han opp hos en onkel som bodde i hovedstaden, Lisboa, og som tilhørte en religiøs orden. Ifølge tradisjonen fikk Almeida en utmerket utdannelse mens han studerte til prest, noe som hjalp ham i ung alder til å utvikle sine helt spesielle språklige evner.

Det er lite trolig at Almeida ville ha brukt evnene sine til å oversette Bibelen hvis han var blitt værende i Portugal. Mens reformasjonen førte til at det i den nordlige og sentrale delen av Europa ble utgitt en mengde bibler på de språkene som folk snakket, forble Portugal under sterk innflytelse av den katolske inkvisisjonen. Bare det å eie en bibel på sitt eget språk kunne føre til at en ble slept fram for en inkvisisjonsdomstol. *

Det kan ha vært fordi Almeida ville slippe unna denne undertrykkende atmosfæren, at han i begynnelsen av tenårene flyttet til Nederland. Kort tid senere, da han bare var 14 år, la han ut på en reise til Asia og var innom Batavia (nå Jakarta) i Indonesia. Denne byen var den gangen administrasjonssentret  for det nederlandske Ostindiakompaniet i Sørøst-Asia.

Blir oversetter som tenåring

På det siste stykket av reisen til Asia nådde Almeida et vendepunkt i livet sitt. Mens han seilte mellom Batavia og Malakka (nå Melaka) i Vest-Malaysia, kom han over en protestantisk trykksak på spansk som het «Diferencias de la Cristiandad» (Forskjeller i kristenheten). I tillegg til at trykksaken angrep falske religiøse læresetninger, inneholdt den en uttalelse som den unge Almeida festet seg spesielt ved: «Det å bruke et ukjent språk i kirken — selv om det er til ære for Gud — er til ingen nytte for den uforstående tilhører.» — 1. Korinter 14: 9.

Konklusjonen var opplagt for Almeida: Nøkkelen til å avsløre religiøs villfarelse var å gjøre Bibelen forståelig for alle. Da han kom til Malakka, skiftet han religion og ble medlem av den nederlandske reformerte kirke, og han begynte straks å oversette deler av evangeliene fra spansk til portugisisk. Så delte han ut eksemplarer av det han hadde oversatt, blant «dem som viste at de oppriktig ønsket å kjenne sannheten». *

To år senere var Almeida klar til å gå i gang med en mer ambisiøs oppgave — å oversette alle De kristne greske skrifter fra den latinske oversettelsen Vulgata. Han gjorde dette på mindre enn et år, en bemerkelsesverdig prestasjon av en 16-åring! Med stort pågangsmot sendte han et eksemplar av sin oversettelse til den nederlandske generalguvernøren i Batavia for å få den utgitt. Det ser ut til at den reformerte kirke i Batavia sendte manuskriptet videre til Amsterdam, men at den eldre presten som ble betrodd manuskriptet, døde, og Almeidas verk forsvant.

Da Almeida i 1651 ble spurt om å lage en kopi av sin oversettelse for den reformerte kirke på Ceylon (nå Sri Lanka), oppdaget han at det originale manuskriptet, som var blitt oppbevart i kirkens arkiver, også var blitt borte. Han mistet ikke motet av den grunn, men på et eller annet vis fant han en versjon — kanskje en tidlig kladd — og året etter fullførte han en revidert utgave av evangeliene og Apostlenes gjerninger. Konsistoriet * i Batavia belønnet ham med 30 gylden. Det var «et ynkelig beløp for den enorme oppgaven han hadde gjort,» skrev en av Almeidas kolleger.

Til tross for denne mangelen på anerkjennelse stod Almeida på videre og leverte inn en revidert utgave av sitt komplette nytestamente i 1654. Igjen ble muligheten for utgivelse vurdert, men det ble ikke gjort noe konkret bortsett fra at det ble laget noen få håndskrevne eksemplarer til bruk i noen kirker.

Dømt av inkvisisjonen

De neste ti årene var Almeida travelt opptatt som prest og misjonær for den reformerte kirke. Han ble ordinert i 1656 og tjente først på Ceylon, der han med nød og neppe unngikk å bli trampet ned av en elefant, og senere tjente han i India, som en av de første protestantiske misjonærene som besøkte det landet.

Almeida var en som hadde gått over til protestantismen, og som tjente en fremmed makt. Det var derfor mange i de portugisisktalende samfunnene han besøkte, som så på ham som en frafallen og en forræder. Og det at han kom  med innvendinger mot kirkens lære og ikke la fingrene imellom når han fordømte presteskapets umoralske oppførsel, førte til hyppige konflikter med katolske misjonærer. Disse konfliktene nådde et klimaks i 1661, da en inkvisisjonsdomstol i Goa i India dømte Almeida til døden for kjetteri. I hans fravær ble det brent en dukke som forestilte ham. Kort tid senere kalte den nederlandske generalguvernøren ham tilbake til Batavia, kanskje fordi han var urolig over hans pågående stil.

Almeida var en iherdig misjonær, men han glemte heller aldri behovet for en portugisisk bibeloversettelse. Følgene av folks uvitenhet når det gjaldt Bibelen — som var så altfor tydelige både blant presteskap og lekfolk — gjorde at han bare ble enda mer bestemt på å gjøre noe med dette. I forordet til en religiøs traktat som var datert 1668, kunngjorde Almeida for sine lesere: «Jeg håper . . . at jeg snart skal få hedre dere med hele Bibelen på deres eget språk, den største gave og mest dyrebare skatt som dere ennå har til gode å få av noen.»

Almeida kontra revisjonskomiteen

I 1676 la Almeida fram et endelig utkast av sitt nytestamente for konsistoriet i Batavia for at det skulle revideres. Fra begynnelsen av var det et anstrengt forhold mellom oversetteren og dem som skulle utføre revisjonsarbeidet. Biografen J.L. Swellengrebel forklarer at Almeidas nederlandsktalende kolleger i en del tilfeller kan ha hatt vanskelig for å forstå nyanser i betydningen og stilen. Det var også uenighet om valg av språkdrakt. Skulle bibeloversettelsen bruke det portugisiske språket som ble talt lokalt, eller et mer høytidelig portugisisk, som mange ville finne vanskelig å forstå? Dessuten var Almeidas iver etter å se arbeidet fullført noe som hele tiden førte til gnisninger.

Arbeidet gikk veldig langsomt framover, muligens på grunn av småkrangling eller på grunn av revisjonskomiteens manglende interesse. Fire år senere holdt komitémedlemmene fortsatt på med å diskutere de første kapitlene i Lukas. Almeida ble så frustrert over at det gikk så tregt, at han sendte en kopi av manuskriptet sitt til Nederland for at det skulle bli utgitt uten at revisjonskomiteen fikk vite om det.

Til tross for konsistoriets forsøk på å hindre utgivelse ble hans nytestamente sendt til trykking i Amsterdam i 1681, og de første eksemplarene nådde Batavia året etter. Tenk deg så skuffet Almeida må ha blitt da han oppdaget at det var blitt gjort forandringer i oversettelsen hans i Nederland! Fordi de som hadde revidert teksten der, ikke kunne portugisisk, hadde de, etter Almeidas mening, «flere steder i teksten innført en klønete og selvmotsigende oversettelse som fordunklet meningen i Den hellige skrift».

Den nederlandske regjeringen var også misfornøyd, og den gav ordre om at hele utgaven skulle ødelegges. Men Almeida klarte å overtale myndighetene til å ta vare på noen få eksemplarer på den betingelse at de alvorligste feilene ble rettet for hånd. Disse eksemplarene skulle brukes til det ble laget en ny, revidert utgave.

Revisjonskomiteen i Batavia kom sammen igjen for å fortsette arbeidet med De kristne greske skrifter og tok også fatt på bøkene i De hebraiske skrifter etter hvert som Almeida fullførte dem. Av frykt for at Almeida skulle la utålmodigheten løpe av med seg, bestemte konsistoriet at de signerte, feilfrie sidene skulle oppbevares i kirkens safe. Almeida argumenterte naturligvis imot denne avgjørelsen.

På dette tidspunktet hadde flere tiår med hardt arbeid og livets påkjenninger i et tropisk klima krevd sitt. I 1689 var helsen til Almeida blitt såpass svekket at han trakk seg tilbake fra kirkelig virksomhet for å vie seg til arbeidet med å oversette De hebraiske skrifter. Han døde dessverre i 1691, mens han holdt på med det siste kapitlet i Esekiel.

Andre utgave av Det nye testamente, som var blitt fullført kort tid før han døde, gikk i trykken i 1693. Men det ser ut til at en inkompetent revisjonskomité enda en gang hadde tuklet med teksten. G.L. Santos Ferreira skriver i sin bok A Biblia em Portugal (Bibelen i Portugal): «Revisjonskomiteen . . . foretok betydelige  endringer i Almeidas utmerkede arbeid; den skjønnhet i originalen som fortsatt var igjen etter den første revisjonen, ble maltraktert og ødelagt.»

Den portugisiske bibeloversettelsen blir fullført

I og med at Almeida døde, forsvant drivkraften bak revisjonen og utgivelsen av den portugisiske bibeloversettelsen i Batavia. Det var det London-baserte Society for Promoting Christian Knowledge (Selskapet til fremme av kristen kunnskap) som finansierte en tredje utgave av Almeidas nytestamente i 1711 på anmodning fra danske misjonærer i Tranquebar i Sør-India.

Dette selskapet bestemte seg for å oppføre et trykkeri i Tranquebar. Men på vei til India ble det skipet som fraktet trykkeutstyr og en forsendelse av portugisiske bibler, kapret av franske sjørøvere og til slutt forlatt i havnen i Rio de Janeiro i Brasil. Santos Ferreira skriver: «Av en eller annen uforklarlig grunn og under omstendigheter som mange betraktet som mirakuløse, ble de kassene som inneholdt trykkeutstyret, funnet i god stand i bunnen av lasterommet, og de fortsatte ferden i det samme fartøyet til Tranquebar.» De danske misjonærene reviderte på en varsom måte resten av de bøkene i Bibelen som Almeida hadde oversatt, og utgav så oversettelsen. Det siste bindet av Bibelen på portugisisk kom ut i 1751, nesten 110 år etter at Almeida hadde tatt fatt på sin livsgjerning som bibeloversetter.

En arv av varig verdi

Allerede i ung alder forstod Almeida at det var behov for en bibeloversettelse på portugisisk, slik at alminnelige mennesker kunne lære sannheten å kjenne på sitt eget språk. Han arbeidet besluttsomt mot dette målet gjennom hele sitt liv, og det gjorde han til tross for motstand fra den katolske kirke, likegyldighet fra sin omgangskrets, tilsynelatende endeløse revisjonsproblemer og sin egen sviktende helse. Hans utholdenhet gav resultater.

Mange av de portugisisktalende samfunnene som Almeida forkynte i, har skrumpet inn og forsvunnet, mens hans bibeloversettelse har overlevd. På 1800-tallet distribuerte bibelselskapene British and Foreign Bible Society og American Bible Society mange tusen eksemplarer av Almeida-utgaven i Portugal og i kystbyene i Brasil. Som følge av det er bibeloversettelser som skriver seg fra hans opprinnelige tekst, den dag i dag blant de mest populære og utbredte i den portugisisktalende verden.

Det er uten tvil mange som står i takknemlighetsgjeld til slike tidlige bibeloversettere som Almeida. Men vi bør være enda mer takknemlige mot Jehova, som er en Gud som meddeler seg til oss mennesker, og som «vil at alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Timoteus 2: 3, 4) I siste instans er det Han som har bevart sitt Ord og gjort det tilgjengelig for oss for at vi skal dra nytte av det. Måtte vi alltid høyt verdsette og flittig studere denne «mest dyrebare skatt» fra vår himmelske Far.

[Fotnoter]

[Ramme/bilde på side 21]

GUDS NAVN

Et interessant eksempel på Almeidas integritet som oversetter er hans bruk av Guds navn som en gjengivelse av det hebraiske tetragrammet.

[Rettighter]

Cortesia da Biblioteca da Igreja de Santa Catarina (Igreja dos Paulistas)

[Kart på side 18]

(Se den trykte publikasjonen)

ATLANTERHAVET

PORTUGAL

Lisboa

Torre de Tavares

[Bilde på side 18]

Batavia (Jakarta) på 1600-tallet

[Rettigheter]

Fra Oud en Nieuw Oost-Indiën, Franciscus Valentijn, 1724

[Bilde på sidene 18 og 19]

Tittelbladet i den første portugisiske oversettelsen av Det nye testamente (utgitt 1681)

[Rettigheter]

Med tillatelse av Biblioteca Nacional, Portugal