Hva er løsningen på etnisk intoleranse?

I SPANIA blir en fotballkamp avbrutt av dommeren. Hvorfor? Fordi så mange tilskuere roper skjellsord mot en spiller fra Kamerun at spilleren truer med å forlate banen. I Russland er voldelige angrep mot afrikanere, asiater og latinamerikanere blitt helt alminnelig. I løpet av 2004 økte for eksempel slike angrep der med 55 prosent, slik at det i 2005 var kommet opp i hele 394 rasistiske angrep. I en undersøkelse som ble foretatt i Storbritannia, mente en tredjedel av de spurte at de hadde mistet jobben som følge av rasediskriminering. Disse eksemplene gjenspeiler en tendens som gjør seg gjeldende verden over.

Etnisk intoleranse gir seg utslag i mer eller mindre alvorlig grad — fra sårende eller tankeløse bemerkninger til etnisk rensing som en nasjonal holdning. Hva er den egentlige årsaken til etnisk intoleranse? Hvordan kan vi unngå å ha en slik holdning? Er det fornuftig å håpe på at hele den menneskelige familie en dag skal kunne leve sammen i fred? Guds Ord, Bibelen, inneholder interessante opplysninger om dette.

Undertrykkelse og hat

«Menneskehjertets tilbøyelighet er ond helt fra ungdommen av,» sier Bibelen. (1. Mosebok 8: 21) Av den grunn er det noen som har fornøyelse av å undertrykke andre. Bibelen sier dessuten: «Se, de undertryktes tårer — men de hadde ikke noen som trøstet dem; og på deres undertrykkeres side fantes det makt.» — Forkynneren 4: 1.

Bibelen viser også at etnisk hat er noe som har forekommet langt tilbake i historien. For over 3000 år siden oppfordret en egyptisk farao hebreeren Jakob og hans store familie til å slå seg ned i Egypt. Men en annen farao, som levde senere, følte seg truet av denne store gruppen av innvandrere. Som følge av det sa han til sitt folk: «Se, Israels sønners folk er mer tallrikt og mektig enn vi. Kom! La oss handle klokt overfor dem, så de ikke blir enda mer tallrike.» Beretningen sier videre: «Så satte de oppsynsmenn for tvangsarbeid over dem for å undertrykke dem mens de bar sine byrder.» (2. Mosebok 1: 9—11) Egypterne gav til og med befaling om at alle nyfødte guttebarn som var etterkommere av Jakob, skulle drepes. — 2. Mosebok 1: 15, 16.

Hva er den egentlige årsaken?

Verdens religioner har sjelden gått i bresjen for å bekjempe etnisk intoleranse. De har ofte stilt seg på undertrykkernes side, selv om enkeltpersoner på en heltemodig måte har stått imot undertrykkelse. I USA, for eksempel, ble undertrykkelsen av de svarte opprettholdt ved lov og ved lynsjing, og helt fram til 1967 var det forbudt å inngå blandede ekteskap. Det samme var tilfellet i Sør-Afrika under apartheidsystemet, da en minoritet beskyttet sin dominerende stilling ved lover som omfattet et forbud mot inngåelse av ekteskap mellom personer av forskjellig rase. I begge tilfeller var noen av dem som tilhørte den etniske gruppen som fremmet intoleranse, dypt religiøse.

Bibelen åpenbarer ikke desto mindre en dypereliggende årsak til etnisk intoleranse. Den forklarer hvorfor noen etniske grupper undertrykker andre. Den sier: «Den som ikke elsker, har ikke lært Gud å kjenne, for Gud er kjærlighet. Hvis noen sier: ’Jeg elsker Gud’ og likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, kan ikke elske Gud, som han ikke har sett.» (1. Johannes 4: 8, 20) Denne uttalelsen peker på den  egentlige årsaken til etnisk intoleranse. Grunnen til at folk har en slik holdning — enten de hevder å være religiøse eller ikke — er at de ikke har lært Gud å kjenne og fått kjærlighet til ham.

Kunnskap om Gud — grunnlaget for etnisk harmoni

Hvordan kan det å lære Gud å kjenne og få kjærlighet til ham skape etnisk harmoni? Hvilken kunnskap er det Guds Ord inneholder, som kan få folk til å la være å skade dem som ser ut til å være annerledes? Bibelen viser at Jehova Gud er alle menneskers Far. Den sier: «Så er det i virkeligheten for oss én Gud, Faderen, fra hvem alle ting er.» (1. Korinter 8: 6) Bibelen sier også: «Han dannet av ett menneske enhver nasjon av mennesker.» (Apostlenes gjerninger 17: 26) Derfor er alle mennesker i virkeligheten brødre.

Alle etniske grupper kan være stolte av å ha fått livet av Gud, men alle har arvet noe fra sine forfedre som de bør beklage. Bibelskribenten Paulus skrev: «Synden kom inn i verden ved ett menneske.» Derfor ’har alle syndet, og de når ikke opp til Guds herlighet’. (Romerne 3: 23; 5: 12) Jehova er mangfoldets Gud — det finnes ikke to skapninger som er nøyaktig like. Likevel har han ikke gitt noen etnisk gruppe noen grunn til å føle seg hevet over andre. Mange mener at den etniske gruppen de selv tilhører, er bedre enn den andre tilhører, men en slik oppfatning er i strid med det Bibelen sier. Den kunnskapen vi får fra Gud, bidrar til etnisk harmoni.

Guds omsorg for alle nasjoner

Noen har lurt på om Gud fremmet etnisk intoleranse ved å begunstige israelittene og ved å lære dem at de skulle holde seg atskilt fra andre nasjoner. (2. Mosebok 34: 12) På et tidspunkt utvalgte Gud nasjonen Israel som sin spesielle eiendom på grunn av den enestående tro som Israels forfader Abraham hadde vist. Det var Gud selv som styrte denne nasjonen i gammel tid, som valgte dens herskere, og som sørget for at den fikk en lovsamling. Så lenge Israel godtok denne ordningen, kunne andre folk se resultatene av Guds styre i forhold til resultatene av menneskers styre andre steder. Den gangen lærte Jehova også israelittene om behovet for et offer som kunne gjøre det mulig for menneskeheten å komme i et godt forhold til Gud igjen. Så det at Jehova handlet med Israel, var til gagn for alle nasjoner. Det harmonerte med det han hadde sagt til Abraham: «Ved hjelp av din ætt skal alle jordens nasjoner visselig velsigne seg fordi du har lyttet til min røst.» — 1. Mosebok 22: 18.

 Jødene hadde dessuten det privilegium å motta Guds hellige utsagn og å være den nasjonen som Messias skulle bli født inn i. Også dette ble gjort til gagn for alle nasjoner. De hebraiske skrifter, som ble gitt til jødene, inneholder en hjertevarmende beskrivelse av den tiden da alle etniske grupper skulle få del i store velsignelser: «Mange nasjoner skal visselig gå av sted og si: ’Kom, la oss gå opp til Jehovas fjell og til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier’ . . . De skal ikke løfte sverd, nasjon mot nasjon, og de skal ikke mer lære å føre krig. Og de skal sitte hver under sin vinranke og under sitt fikentre, og det vil ikke være noen som får dem til å skjelve.» — Mika 4: 2—4.

Det var riktignok jødene Jesus Kristus forkynte for, men han sa likevel: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene.» (Matteus 24: 14) Ingen nasjon skulle gå glipp av muligheten til å høre det gode budskap. Jehova er derfor et fullkomment eksempel på en som behandler alle etniske grupper på en upartisk måte. «Gud [er ikke] partisk, men i enhver nasjon er den som frykter ham og øver rettferdighet, antagelig for ham.» — Apostlenes gjerninger 10: 34, 35.

De lovene som Gud gav nasjonen Israel i gammel tid, viser også at han drar omsorg for alle nasjoner. Legg merke til at Loven ikke krevde at israelittene bare skulle tolerere ikke-israelitter som bodde i landet. Den sa: «Den fastboende utlending som bor som utlending hos dere, skal for dere være som en innfødt iblant dere; og du skal elske ham som deg selv, for dere ble fastboende utlendinger i Egypts land.» (3. Mosebok 19: 34) Mange av Guds lover oppfordret israelittene til å være gode mot innvandrere. Så da Boas, en av Jesu forfedre, så en fattig utenlandsk kvinne som sanket korn, handlet han i samsvar med det han hadde lært av Gud, ved å sørge for at høstfolkene lot det være rikelig med korn igjen som hun kunne sanke. — Rut 2: 1, 10, 16.

Jesus lærer andre å vise godhet

Jesus åpenbarte mer om Gud enn det noen andre har gjort. Han viste sine etterfølgere hvordan de kunne vise godhet mot mennesker som er annerledes. En gang innledet han en samtale med en samaritansk kvinne. Kvinnen ble overrasket, for samaritanene var en etnisk gruppe som mange jøder så ned på. I løpet av den samtalen viste Jesus kvinnen godhet ved at han på en vennlig måte hjalp henne til å forstå at hun kunne oppnå evig liv. — Johannes 4: 7—14.

Ved å fortelle lignelsen om den barmhjertige samaritan viste Jesus også hvordan man bør behandle mennesker fra andre etniske grupper. Den barmhjertige samaritan kom over en hardt skadet jøde som var blitt overfalt av røvere. Samaritanen kunne lett ha tenkt: «Hvorfor skulle jeg hjelpe en jøde? Jødene forakter mitt folk.» Men Jesus framstilte samaritanen som en som hadde et annet syn på fremmede. Selv om andre reisende bare hadde gått forbi  den sårede mannen, ble samaritanen «grepet av medlidenhet» og viste mannen godhet ved å sørge for at han fikk hjelp. Jesus avsluttet denne lignelsen med å si at den som ønsket å oppnå Guds gunst, burde gjøre det samme. — Lukas 10: 30—37.

Apostelen Paulus oppfordret dem som ønsket å behage Gud, til å forandre sin personlighet og etterligne den måten Gud behandler mennesker på. Paulus skrev: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger, og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte den, hvor det verken er greker eller jøde, omskjærelse eller en uomskåret tilstand, fremmed, skyter . . . Men foruten alt dette skal dere ikle dere kjærligheten, for den er et fullkomment enhetens bånd.» — Kolosserne 3: 9—14.

Kan kunnskap om Gud forandre mennesker?

Kan kunnskap om Gud virkelig forandre folks måte å behandle dem som tilhører andre etniske grupper, på? Tenk på det som hendte med en asiatisk kvinne som hadde emigrert til Canada og ble skuffet over den rasediskrimineringen hun opplevde der. Hun traff Jehovas vitner, og de begynte å studere Bibelen med henne. Senere gav hun uttrykk for sin verdsettelse i et brev til dem. Hun skrev: ’Dere var svært hyggelige og snille hvite. Da det gikk opp for meg at dere virkelig var annerledes enn andre hvite, lurte jeg på hvorfor. Jeg tenkte og tenkte og kom til slutt fram til at dere var Guds vitner. Det må være noe ved Bibelen. På møtene deres så jeg en mengde hvite, svarte, brune og gule som alle sammen hadde hjerter med samme farge — gjennomsiktig — for de var brødre og søstre. Nå vet jeg hvem som har gjort dem slik. Det er deres Gud.’

Guds Ord forutsier at det skal komme en tid da ’jorden i sannhet skal være fylt med kunnskapen om Jehova’. (Jesaja 11: 9) Som en oppfyllelse av Bibelens profetier blir allerede nå en stor skare som teller flere millioner — «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» — forent i den sanne tilbedelse. (Åpenbaringen 7: 9) De ser fram til at hat skal bli erstattet av kjærlighet i et verdensomfattende samfunn som snart vil få oppleve gjennomføringen av Jehovas hensikt, slik den ble uttrykt da Jehova sa til Abraham: «I din ætt skal alle jordens slekter bli velsignet.» — Apostlenes gjerninger 3: 25.

[Bilde på sidene 4 og 5]

Guds lov lærte israelittene å vise fastboende utlendinger kjærlighet

[Bilde på side 5]

Hva kan vi lære av lignelsen om den barmhjertige samaritan?

[Bilder på side 6]

Gud har ikke gitt noen etnisk gruppe noen grunn til å føle seg hevet over andre