Viktige punkter fra Esekiels bok — I
Jehovas Ord er levende
Viktige punkter fra Esekiels bok — I
ÅRET er 613 fvt. Profeten Jeremia er i Juda, der han fryktløst kunngjør at Jerusalem snart skal bli ødelagt, og at Juda land skal bli lagt øde. Babylonerkongen Nebukadnesar har allerede ført mange jøder i fangenskap. Noen av dem er den unge Daniel og hans tre venner, som gjør tjeneste ved det kaldeiske hoff. De fleste av de landflyktige jødene befinner seg ved Kebar-elven «i kaldeernes land». (Esekiel 1: 1—3) Jehova lar ikke disse landflyktige være uten et sendebud. Han utnevner den 30 år gamle Esekiel til profet.
Esekiels bok, som ble fullført i 591 fvt., omspenner en periode på 22 år. Esekiel er svært nøye når han skriver. Han oppgir tidspunktet for når han kommer med sine profetier, og nevner ikke bare året, men også måneden og dagen. Den første delen av Esekiels budskap dreier seg om Jerusalems fall og ødeleggelse. Den andre delen inneholder utsagn mot omkringliggende nasjoner, og den siste delen har å gjøre med at tilbedelsen av Jehova blir gjenopprettet. I denne artikkelen drøfter vi viktige punkter fra Esekiel 1: 1 til 24: 27, som omfatter syner, profetier og symbolske handlinger i forbindelse med det som skulle ramme Jerusalem.
«TIL VAKTMANN HAR JEG GJORT DEG»
Etter at Esekiel har fått et ærefryktinngytende syn av Jehovas trone, får han sitt oppdrag. «Menneskesønn, til vaktmann har jeg gjort deg for Israels hus,» sier Jehova til ham, «og du skal høre ord fra min munn, og du skal advare dem fra meg.» (Esekiel 3: 17) I forbindelse med profetier om beleiringen av Jerusalem og dens virkninger får Esekiel beskjed om å utføre to pantomimer. Angående Juda land sier Jehova så gjennom Esekiel: «Her er jeg! Jeg fører et sverd over dere, og jeg skal sannelig ødelegge deres offerhauger.» (Esekiel 6: 3) Til innbyggerne i landet sier han: «Kransen [ulykken] skal komme til deg.» — Esekiel 7: 7.
I 612 fvt. blir Esekiel i et syn ført til Jerusalem. Der får han se avskyelige ting som finner sted i Guds tempel! Når Jehova sender sine himmelske domsfullbyrdere (representert ved «seks menn») for å gi uttrykk for sin vrede over de frafalne, er det bare de som har fått «et merke i pannen», som blir spart. (Esekiel 9: 2—6) Men først må «brennende kull» — Guds sviende budskap om ødeleggelse — kastes ut over byen. (Esekiel 10: 2) Selv om Jehova skal ’la de ondes egen vei komme over deres hode’, lover han at han skal føre sammen igjen de israelittene som er blitt spredt omkring. — Esekiel 11: 17—21.
Guds ånd fører Esekiel tilbake til Kaldea. Esekiel foretar en symbolsk handling som forestiller kong Sidkias og folkets flukt fra Jerusalem. Falske profeter og profetinner blir fordømt. Avgudsdyrkere blir forkastet. Juda blir sammenlignet med en vinranke som ikke er til noen nytte. En gåte om en ørn og en vinranke viser hvilke ulykkelige følger det får at Jerusalem vender seg til Egypt for å få hjelp. Gåten slutter med løftet om at Jehova skal ’plante om en sped kvist på et høyt fjell’. (Esekiel 17: 22) Men i Juda skal det ’ikke være noe herskersepter’. — Esekiel 19: 14.
Svar på bibelske spørsmål:
1: 4—28 — Hva er himmelvognen et bilde på? Den er et bilde på den himmelske delen av Jehovas organisasjon, som består av trofaste åndeskapninger. Kraftkilden er Jehovas hellige ånd. Føreren av vognen er et bilde på Jehova, som har en ubeskrivelig herlighet. Hans ro blir symbolisert ved en vakker regnbue.
1: 5—11 — Hvem er de fire levende skapninger? Da Esekiel får et syn av himmelvognen for andre gang, omtaler han de fire levende skapninger som kjeruber. (Esekiel 10: 1—11; 11: 22) I den beskrivelsen kaller han okseansiktet «kjerubens ansikt». (Esekiel 10: 14) Det passer godt, for oksen er et symbol på makt og styrke, og kjeruber er mektige åndeskapninger.
2: 6 — Hvorfor blir Esekiel flere ganger omtalt som «menneskesønn»? Jehova henvender seg til Esekiel på denne måten for å minne profeten om at han er av kjøtt og blod, og framhever dermed den store kontrasten mellom det menneskelige sendebudet og den Gud som budskapet kommer fra. Den samme betegnelsen blir brukt om Jesus Kristus omkring 80 ganger i evangeliene, noe som tydelig viser at Guds Sønn hadde kommet som et menneske, ikke som en inkarnasjon.
2: 9 til 3: 3 — Hvorfor syntes Esekiel at bokrullen med klagesanger og jammer smakte søtt? Det som gjorde at Esekiel syntes at den smakte søtt, var den holdning han hadde til det oppdraget han hadde fått. Esekiel var takknemlig for å tjene Jehova som profet.
4: 1—17 — Utførte Esekiel i virkeligheten den handlingen som beskrives, og som skulle være et bilde på den kommende beleiringen av Jerusalem? Det at Esekiel bad om å få bruke et annet slags brensel enn det som først var sagt, når han skulle steke brød, og det at Jehova imøtekom hans ønske, taler for at profeten utførte den nevnte handlingen i virkeligheten. De dagene han skulle ligge på sin venstre side, skulle tilsvare de 390 årene med tistammerikets misgjerning — regnet fra rikets begynnelse i 997 fvt. til ødeleggelsen av Jerusalem i 607 fvt. De dagene han så skulle ligge på sin høyre side, skulle tilsvare de 40 årene med Judas synd, en periode som ble regnet fra det tidspunktet da Jeremia ble utnevnt til profet i 647 fvt., til 607 fvt. I løpet av hele den 430 dager lange perioden levde Esekiel på lite mat og vann og viste dermed profetisk at det skulle bli hungersnød under beleiringen av Jerusalem.
5: 1—3 — Hva betydde det at Esekiel tok noen få hår fra den delen han skulle spre for vinden, og viklet dem inn i sine kappefliker? På den måten skulle han vise at en rest skulle vende tilbake til Juda og gjenoppta den sanne tilbedelse etter at landet hadde ligget øde i 70 år. — Esekiel 11: 17—20.
17: 1—24 — Hvem står de to store ørnene for, hvordan blir de unge skuddene av sederen plukket av, og hvem er ’den spede kvist’ som Jehova planter om? De to ørnene står for herskerne i Babylon og i Egypt. Den første ørnen kommer til toppen av sederen, det vil si til herskeren i Davids kongelige slektslinje. Denne ørnen plukker av det øverste av dens unge skudd ved å erstatte kong Jehojakin av Juda med Sidkia. Selv om Sidkia har avlagt troskapsed, søker han hjelp hos den andre ørnen, Egypts hersker, men til ingen nytte. Han skal bli ført bort som fange og kommer til å dø i Babylon. Jehova selv ’plukker av en sped kvist’, den messianske Konge, som blir plantet om på «et høyt og opphøyd fjell», på det himmelske Sions fjell. Der skal han bli «en majestetisk seder», en kilde til virkelige velsignelser for jorden. — Åpenbaringen 14: 1.
Hva vi kan lære:
2: 6—8; 3: 8, 9, 18—21. Vi bør verken bli skremt av de onde eller la være å forkynne Guds budskap, som innbefatter en advarsel til dem. Når vi møter likegyldighet eller motstand, må vi være så harde som en diamant. Men vi bør passe på at vi ikke blir hardhjertete, ufølsomme eller hensynsløse. Jesus hadde medfølelse med dem han forkynte for, og vi bør også bli motivert av medfølelse til å forkynne for andre. — Matteus 9: 36.
3: 15. Etter at Esekiel hadde fått sitt oppdrag, bodde han i Tel-Abib, ’helt lamslått i sju dager’, og fordøyde det budskapet han skulle forkynne. Burde ikke vi også ta oss tid til flittig å studere og meditere for å forstå dype åndelige sannheter?
4: 1 til 5: 4. Esekiel måtte være både ydmyk og modig for å utføre disse to profetiske pantomimene. Vi bør også være ydmyke og modige når det gjelder å utføre et hvilket som helst oppdrag Gud gir oss.
7: 4, 9; 8: 18; 9: 5, 10. Vi trenger ikke å la vårt ’øye synes synd på’ dem som blir rammet av Guds ugunstige dom, eller føle medynk med dem.
7: 19. Når Jehova fullbyrder dommen over denne tingenes ordning, kommer ikke penger til å ha noen som helst verdi.
8: 5—18. Frafall fører til åndelig død. «Med munnen ødelegger den frafalne sin neste.» (Ordspråkene 11: 9) Vi gjør klokt i å avvise selve tanken på å lytte til frafalne.
9: 3—6. For å overleve den ’store trengsel’ er det helt nødvendig at vi har fått merket på oss — det som viser at vi er innviede, døpte tjenere for Gud, og at vi har den kristne personlighet. (Matteus 24: 21) Salvede kristne, som er billedlig framstilt ved mannen med en sekretærs blekkhorn, tar ledelsen i å utføre dette arbeidet som går ut på å sette et merke på andre, det vil si det arbeidet som går ut på å forkynne om Riket og gjøre disipler. Hvis vi vil beholde det merket vi har fått, må vi ivrig hjelpe dem med dette arbeidet.
12: 26—28. Esekiel skulle si, også til dem som gjorde narr av budskapet hans: «Det skal ikke mer være noen utsettelse når det gjelder noen som helst av [Jehovas] ord.» Vi må gjøre alt vi kan for å hjelpe andre til å sette sin lit til Jehova før han gjør slutt på denne tingenes ordning.
14: 12—23. Hvis vi skal oppnå frelse, må vi bære vårt personlige ansvar. Det er ingen andre som kan gjøre det for oss. — Romerne 14: 12.
18: 1—29. Vi er ansvarlige for følgene av våre egne handlinger.
«EN RUIN, EN RUIN, EN RUIN SKAL JEG GJØRE DET TIL»
I det sjuende året av landflyktigheten, i 611 fvt., kommer noen av Israels eldre menn til Esekiel «for å spørre Jehova». De får høre en lang historie om Israels opprør og en advarsel om at ’Jehova vil dra sitt sverd’ mot dem. (Esekiel 20: 1; 21: 3) Jehova sier til Israels høvding (Sidkia): «Ta turbanen bort, og løft kronen av. Dette skal ikke være det samme. Gjør det lave høyt, og gjør den høye lav. En ruin, en ruin, en ruin skal jeg gjøre det til. Og når det gjelder dette, så skal det i sannhet ikke bli noens før han kommer, han som har den juridiske retten [Jesus Kristus], og jeg skal gi ham det.» — Esekiel 21: 26, 27.
Det rettes anklager mot Jerusalem. Den skyld som Ohola (Israel) og Oholiba (Juda) har, blir avslørt. Ohola er allerede blitt gitt «i hånden på dem som lidenskapelig elsket henne, i hånden på Assyrias sønner». (Esekiel 23: 9) Det er bare kort tid igjen til Oholiba kommer til å bli lagt øde. I 609 fvt. begynner den 18 måneder lange beleiringen av Jerusalem. Da byen til slutt faller, vil jødene være for lamslåtte til å kunne gi uttrykk for sin sorg. Esekiel skal ikke tale Guds budskap til de landflyktige før «den unnslupne» gir ham melding om at byen er blitt ødelagt. — Esekiel 24: 26, 27.
Svar på bibelske spørsmål:
21: 3 — Hva er det «sverd» som Jehova drar ut av sliren? Det «sverd» som Jehova bruker for å fullbyrde dommen over Jerusalem og Juda, viser seg å være babylonerkongen Nebukadnesar og hans hær. Det kan også innbefatte den himmelske delen av Guds organisasjon, hans mektige åndeskapninger.
24: 6—14 — Hva er rusten på gryten et bilde på? Når Jerusalem er under beleiring, kan byen sammenlignes med en gryte med vid åpning. Dens rust står for byens moralske forderv — den urenhet, løsaktige oppførsel og blodsutgytelse som den gjør seg skyldig i. Dens urenhet er så stor at rusten ikke engang blir fjernet om en setter gryten tom på dens kull for at den skal bli brennende het.
Hva vi kan lære:
20: 1, 49. Den måten som Israels eldre menn reagerte på, viser at de var skeptiske til det Esekiel hadde sagt. Måtte vi aldri utvikle en tvilende holdning til advarsler som kommer fra Gud.
21: 18—22. Selv om Nebukadnesar brukte spådomskunst, var det Jehova som fikk den hedenske herskeren til å gå imot Jerusalem. Dette viser at ikke engang demoner kan hindre Jehovas domsfullbyrdere i å gjennomføre hans hensikt.
22: 6—16. Jehova avskyr baktalelse, løsaktig oppførsel, maktmisbruk og det å ta imot bestikkelser. Vi bør være fast bestemt på at vi ikke skal gjøre oss skyldige i slike ting.
23: 5—49. Det at Israel og Juda inngikk politiske allianser med andre nasjoner, førte til at de begynte å utøve sine forbundsfellers falske tilbedelse. La oss være på vakt mot å knytte verdslige forbindelser som kan ødelegge vår tro. — Jakob 4: 4.
Et budskap som er levende og utfolder kraft
Så mye fint vi lærer av de 24 første kapitlene i Esekiels bok! De prinsippene som blir holdt fram der, viser hva som fører til Guds mishag, hvordan vi kan erfare at han viser oss barmhjertighet, og hvorfor vi bør advare de onde. Profetien om Jerusalems ødeleggelse viser tydelig at Jehova er en Gud som ’lar sitt folk høre om nye ting før de begynner å spire’. — Jesaja 42: 9.
Slike profetier som de som står i Esekiel 17: 22—24 og 21: 26, 27, pekte fram mot opprettelsen av det messianske rike i himmelen. Det er nå like før dette styret skal føre til at Guds vilje skjer på jorden. (Matteus 6: 9, 10) Med sterk tro og overbevisning kan vi se fram til Rikets velsignelser. Ja, «Guds ord er levende og utfolder kraft». — Hebreerne 4: 12.
[Bilde på side 12]
Hva er himmelvognen et bilde på?
[Bilde på side 14]
Det at vi ivrig deltar i forkynnelsesarbeidet, hjelper oss til å beholde vårt «merke»