’Sett meg på prøve, Jehova’

«JEHOVA er den som gransker hjerter.» (Ordspråkene 17: 3) Det bør være til stor oppmuntring for oss å vite det. Hvorfor? Fordi vår himmelske Far ikke dømmer noen etter det ytre, slik mennesker gjør, men han «ser hvordan hjertet er». — 1. Samuelsbok 16: 7.

Vi kan faktisk ikke selv bedømme våre egne innerste motiver og tilbøyeligheter. Hvorfor kan vi ikke det? Fordi «hjertet er mer forrædersk enn noe annet, og desperat. Hvem kan kjenne det?» Det kan Gud, for han sier: «Jeg, Jehova, ransaker hjertet, gransker nyrene.» (Jeremia 17: 9, 10) Ja, Jehova kjenner «hjertet» — som innbefatter våre innerste motiver — og «nyrene», våre innerste tanker og dypeste følelser.

Hvorfor blir de kristne satt på prøve?

Kong David i gammel tid sa til Gud: «Gransk meg, Jehova, og sett meg på prøve; rens mine nyrer og mitt hjerte.» (Salme 26: 2) Var David fullstendig ren i ord og gjerning, slik at han ikke hadde noe å frykte hvis Jehova skulle sette ham på prøve? Naturligvis ikke! I likhet med alle oss andre var David ufullkommen og kunne ikke leve fullstendig opp til Guds normer. På grunn av sine svakheter begikk David flere alvorlige overtredelser, men likevel ’vandret han i hjertets ulastelighet’. (1. Kongebok 9: 4) Hvorfor kan vi si det? Fordi han tok imot irettesettelse og lot seg korrigere. På den måten viste han at han virkelig elsket Jehova og var fullstendig hengitt til ham.

Hvordan er det med oss i dag? Jehova vet at vi er ufullkomne, og at vi kan komme til å synde i ord og gjerning. Men han bestemmer ikke vår kurs i livet ved å bruke sin forutviten om vår framtid. Han har skapt menneskene med en fri vilje, og han respekterer denne gaven, som han i sin kjærlighet har gitt oss.

Likevel kan vi si at Jehova på en måte prøver vårt indre menneske, deriblant våre motiver. Han kan gjøre det ved at han gir oss mulighet til å vise vår hjertetilstand. Han kan også tillate at vi kommer opp i forskjellige situasjoner eller møter utfordringer, slik at våre innerste tilbøyeligheter kommer for en dag. Det gir oss anledning til å vise Jehova hvor hengivne og lojale vi er. Slike prøvelser, som Jehova tillater, kan vise kvaliteten av vår tro, om vi er ’fullstendige og sunne i alle henseender og ikke mangler noe’. — Jakob 1: 2—4.

En trosprøve i gammel tid

Det er ikke noe nytt at Jehovas tjenere får sin tro og sine motiver satt på prøve. Tenk på patriarken Abraham. «Den sanne Gud satte Abraham på prøve.» (1. Mosebok 22: 1) Før dette var Abrahams tro på Gud allerede blitt satt på prøve. Flere år tidligere hadde Jehova bedt Abraham om å ta med familien sin og flytte fra den blomstrende byen Ur til et ukjent land. (1. Mosebok 11: 31; Apostlenes gjerninger 7: 2—4) Abraham, som kanskje eide sitt eget hus i Ur, kjøpte ikke et permanent bosted i Kanaan, hvor han ble boende i omkring 100 år. (Hebreerne 11: 9) Som nomade satte Abraham seg selv og familien sin i en viss fare for å bli rammet av hungersnød eller å bli angrepet av væpnede bander eller hedenske herskere i området. Men gjennom  hele sitt liv som nomade viste Abraham at hans tro var av høyeste kvalitet.

Jehova satte deretter Abraham på en enda større prøve. «Jeg ber deg, ta din sønn, din eneste sønn, som du elsker så høyt, Isak, og . . . ofre ham . . . som et brennoffer.» (1. Mosebok 22: 2) Isak var ikke en hvilken som helst sønn for Abraham. Han var Abrahams og hans hustru Saras eneste sønn. Han var Abrahams eneste håp om at hans «ætt» skulle arve Kanaans land og bli til velsignelse for mange, i samsvar med Guds løfte. Isak var tross alt den sønnen som Abraham var blitt lovt, og som ble født som et resultat av et mirakel fra Gud! — 1. Mosebok 15: 2—4, 7.

Du kan sikkert forestille deg hvor hardt det må ha vært for Abraham å forstå denne befalingen. Ville Jehova kreve et menneskeoffer? Hvorfor lot Jehova Abraham erfare den store gleden det var å få en sønn på sine eldre dager, og så senere fortelle ham at han skulle ofre denne sønnen? *

Abraham adlød straks denne befalingen, enda han ikke hadde noe klart svar på disse spørsmålene. Det tok ham tre dager å nå toppen av det fjellet som Jehova hadde utpekt. Der bygde han et alter og la ved på toppen av det. Nå kom prøvens vanskeligste øyeblikk. Abraham tok kniven, men da han skulle til å drepe sin sønn, grep Jehova inn gjennom en engel, stanset ham og sa: «Nå vet jeg for visst at du er gudfryktig, siden du ikke har holdt din sønn, din eneste, tilbake fra meg.» (1. Mosebok 22: 3, 11, 12) For en rik velsignelse det var for Abraham å høre dette! Den oppfatningen Jehova tidligere hadde fått av Abrahams tro, stemte fremdeles. (1. Mosebok 15: 5, 6) Deretter ofret Abraham en vær i stedet for Isak. Så stadfestet Jehova paktsløftene angående Abrahams ætt. Abraham ble forståelig  nok kjent som Jehovas venn. — 1. Mosebok 22: 13—18; Jakob 2: 21—23.

Vår tro blir også satt på prøve

Vi vet at Guds tjenere i dag ikke kan unngå å bli satt på prøve. Men i vår tid dreier kanskje prøvelsene seg mer om hva Jehova tillater skjer med oss, enn hva han ber oss om å gjøre.

Apostelen Paulus skrev: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» (2. Timoteus 3: 12) Slik forfølgelse kan komme fra skolekamerater, venner, slektninger, naboer eller feilinformerte representanter for myndighetene. Den kan omfatte verbal og fysisk mishandling, og den kan bestå i at det blir lagt hindringer i veien når en kristen skal tjene til livets opphold. De sanne kristne møter også de problemer som er vanlige for mennesker — sykdom, skuffelser og urettferdighet. Alle slike prøvelser setter ens tro på prøve.

Apostelen Peter framhevet de positive sidene ved å få sin tro satt på prøve: «[Dere] er blitt bedrøvet ved forskjellige prøvelser, for at den prøvde kvalitet av deres tro, som er av langt større verdi enn gull som forgår til tross for at det blir prøvd ved ild, kan bli funnet å være årsak til pris og herlighet og ære under Jesu Kristi åpenbarelse.» (1. Peter 1: 6, 7) Ja, det at ens tro blir satt på prøve, blir sammenlignet med det som skjer når gull blir lutret ved ild. En slik renselsesprosess får fram det som er rent, og fjerner det som er urent. Noe lignende skjer med troen vår når vi utsettes for prøvelser.

En ulykke eller en naturkatastrofe kan for eksempel medføre store vanskeligheter. Men de som har ekte tro, blir ikke overdrevent bekymret. De finner trøst i Jehovas løfte: «Jeg vil slett ikke forlate deg og slett ikke svikte deg.» (Hebreerne 13: 5) De fortsetter å sette åndelige ting på førsteplassen, i tillit til at Jehova Gud vil velsigne de anstrengelser de gjør seg for å skaffe det nødvendige til livets opphold. Deres tro støtter dem gjennom vanskelige tider og hindrer dem i å gjøre situasjonen mer komplisert ved at de bekymrer seg unødig.

Det at prøvelser kan åpenbare svakheter i vår tro, kan også være nyttig hvis vi ser behovet for å rette på situasjonen. En bør derfor spørre seg selv: Hvordan kan jeg styrke min tro? Bør jeg bruke mer tid på å studere og meditere oppriktig over Guds Ord? Drar jeg full nytte av den hjelpen det er å komme på møtene sammen med mine trosfeller? Stoler jeg på meg selv når jeg heller burde legge mine bekymringer fram for Jehova Gud i bønn? En slik selvransakelse er imidlertid bare en begynnelse.

Å styrke sin tro krever kanskje at man skjerper sin åndelige appetitt og framelsker en «lengsel etter den uforfalskede melk som hører ordet til». (1. Peter 2: 2; Hebreerne 5: 12—14) Vi bør bestrebe oss på å etterligne den mannen som salmisten skrev følgende om: «Han har sin lyst i Jehovas lov, og i hans lov leser han med dempet stemme dag og natt.» — Salme 1: 2.

Dette krever mer enn bare å lese i Bibelen. Det er viktig at vi tenker over hva Guds Ord forteller oss, og at vi retter oss etter de formaningene vi får der. (Jakob 1: 22—25) Når vi gjør det, vil vår kjærlighet til Gud vokse, våre bønner vil bli mer konkrete og personlige, og vår tro på ham vil bli sterkere.

 Verdien av en prøvd tro

Det å være klar over at det er helt nødvendig å ha tro for å oppnå Guds godkjennelse, er en sterk motivasjon til å styrke den. Bibelen gir oss følgende påminnelse: «Uten tro er det umulig å behage ham, for den som nærmer seg Gud, må tro at han er til, og at han skal lønne dem som oppriktig søker ham.» (Hebreerne 11: 6) Vi bør derfor ha samme innstilling som den mannen som bønnfalt Jesus: «Hjelp meg der jeg mangler tro!» — Markus 9: 24.

Det at vår tro blir satt på prøve, kan også være til hjelp for andre. Hvis en kristen for eksempel mister en av sine nærmeste i døden, vil hans sterke tro på Guds løfte om en oppstandelse holde ham oppe. Han sørger, men han ’sørger ikke slik som de andre, de som ikke har noe håp’. (1. Tessaloniker 4: 13, 14) De som legger merke til hvilken kraft hans kristne tro har til å holde ham oppe, forstår kanskje at denne troen virkelig er verdifull. Det kan kanskje gi dem et ønske om å utvikle en lignende tro, og tilskynde dem til å lære mer om Guds Ord og bli disipler av Jesus Kristus.

Jehova vet at en prøvd tro er av stor verdi. I tillegg kan trosprøver hjelpe oss til å se om vår tro virkelig har opprettholdende kraft. Vi blir hjulpet til å oppdage svakheter i vår tro, noe som gjør det mulig for oss å rette på disse svakhetene. Dessuten kan det at vi består slike prøver med godt resultat, hjelpe andre til å bli disipler av Jesus. Måtte vi derfor gjøre vårt ytterste for å bevare en sterk tro — en tro som etter at den er blitt stilt på den ene prøven etter den andre, «kan bli funnet å være årsak til pris og herlighet og ære under Jesu Kristi åpenbarelse». — 1. Peter 1: 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 13]

Abrahams trosgjerninger gjorde at han ble kjent som Jehovas venn

[Bilder på side 15]

Prøvelser kan vise om vår tro virkelig har kraft til å holde oss oppe

[Bilderettigheter på side 12]

Fra Illustrated Edition of the Holy Scriptures av Cassell, Petter, & Galpin