Hvorfor det onde fortsatt eksisterer

«JEHOVA [GUD] er rettferdig i alle sine veier,» sier Bibelen. (Salme 145: 17; Åpenbaringen 15: 3) Profeten Moses sa om Gud: «Fullkomment er hans verk, for alle hans veier er rettvishet. En trofasthetens Gud, hos hvem det ikke er urett; rettferdig og rettskaffen er han.» (5. Mosebok 32: 4) «Jehova er full av inderlig hengivenhet og er barmhjertig,» sies det i Jakob 5: 11. Gud verken kan eller vil forårsake noe ondt.

Disippelen og bibelskribenten Jakob skrev: «La ingen si når han blir prøvd: ’Jeg blir prøvd av Gud.’ For Gud kan ikke prøves med onde ting, og han prøver heller ikke selv noen med onde ting.» (Jakob 1: 13) Jehova Gud frister ikke noen med onde ting, og han lokker dem heller ikke til å gjøre onde handlinger. Hvem er det da som står bak det onde og de lidelser det fører med seg?

Hvem har skylden?

Jakob legger en del av skylden for det onde på menneskene selv. Han sier videre: «Enhver blir prøvd ved at han blir dratt og lokket av sitt eget begjær. Deretter, når begjæret er blitt fruktbart, føder det synd; og når så synden er blitt fullbyrdet, frambringer den død.» (Jakob 1: 14, 15) Enkeltpersoner kan handle i samsvar med sine urette ønsker. Og tenk på den virkning arvesynden har på oss mennesker. Syndens makt kan forsterke urette ønsker og drive oss til å gjøre ting som kan få svært alvorlige følger. (Romerne 7: 21—23) Ja, arvesynden har «hersket som konge» over menneskene og fått dem til å gjøre onde handlinger som forårsaker mye lidelse. (Romerne 5: 21) Onde mennesker kan dessuten påvirke andre til å bli uhederlige og korrupte. — Ordspråkene 1: 10—16.

Den som i første rekke er skyld i ondskapen, er imidlertid Satan Djevelen. Det var han som brakte ondskapen inn i verden. Jesus Kristus kalte Satan for «den onde» og «verdens hersker», eller herskeren over det urettferdige menneskesamfunn. Menneskene i sin alminnelighet gir etter for det påtrykk Satan øver på dem for å få dem til å la være å følge den kurs som Jehova Gud har behag i. (Matteus 6: 13;  Johannes 14: 30; 1. Johannes 2: 15—17) «Hele verden ligger i den ondes makt,» sies det i 1. Johannes 5: 19. Ja, Satan og hans engler «villeder hele den bebodde jord» og forårsaker ikke noe annet enn «ve». (Åpenbaringen 12: 9, 12) Det meste av skylden for ondskapen må derfor legges på Satan Djevelen direkte.

Forkynneren 9: 11 peker på en annen grunn til nød og lidelser: «Tid og uforutsett hendelse rammer [oss] alle.» Jesus Kristus omtalte en bestemt ulykke hvor 18 mennesker ble drept fordi et tårn falt over dem. (Lukas 13: 4) De døde fordi de var på feil sted på feil tidspunkt. Noe lignende kan skje i vår tid. En murstein kan for eksempel løsne fra toppen av en høy bygning og treffe en som går på gaten. Er det Guds skyld? Nei. Det er en uventet og uforutsett hendelse. Det kan det også ofte være når en familie blir rammet av sykdom, eller når en familiefar plutselig dør og etterlater seg kone og barn.

Det er tydelig at Jehova Gud ikke er ansvarlig for det onde, og han forårsaker heller ikke lidelser. Tvert imot, Jehova har til hensikt å fjerne både det onde og dem som forårsaker det. (Ordspråkene 2: 22) Han skal faktisk gjøre mer enn det. Bibelen viser at han ved hjelp av Kristus skal «gjøre ende på Djevelens gjerninger». (1. Johannes 3: 8) Den nåværende verdensordning — som er sterkt preget av griskhet, hat og onde handlinger — vil da være borte. Gud skal «tørke bort hver tåre fra [alles] øyne», for han skal gjøre slutt på alle lidelser. (Åpenbaringen 21: 4) Men du spør kanskje: Hvorfor har ikke Gud allerede gjort dette? Hvorfor har han latt ondskap og lidelser få fortsette helt fram til vår tid? En nøkkel som gjør det mulig å finne svaret på disse spørsmålene, finnes i Bibelens beretning om Adam og Eva.

Et viktig stridsspørsmål oppstår

Grunnen til at Gud har tillatt det onde helt fram til vår tid, har sammenheng med noe som skjedde tidlig i menneskenes historie. Det som skjedde den gangen, gjorde at det oppstod et viktig spørsmål som angikk Skaperen selv — et stridsspørsmål som ikke kunne avgjøres der og da. La oss se nærmere på hva som skjedde.

Jehova Gud skapte den første mann og den første kvinne som fullkomne mennesker og satte dem i et paradis. De fikk en gave som gjorde dem annerledes enn dyrene — de fikk en fri vilje. (1. Mosebok 1: 28; 2: 15, 19) Som skapninger med en fri vilje kunne Adam og Eva bruke sin tenkeevne til å velge å elske, tjene og adlyde sin Skaper. Eller de kunne velge å handle uavhengig av Gud og med fullt overlegg være ulydige mot ham.

Den sanne Gud ville gi Adam og Eva mulighet til å vise ham sin kjærlighet, og derfor var det én ting han forbød dem å gjøre. Han sa til Adam: «Av hvert tre i hagen kan du spise deg mett. Men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke spise av, for på den dag du spiser av det, skal du visselig dø.» (1. Mosebok 2: 16, 17) Hvis Adam og Eva skulle fortsette å ha Guds gunst, noe som ville være til deres eget og deres framtidige families beste, måtte de ikke spise av frukten på dette bestemte treet. Ville de adlyde dette påbudet?

Bibelen forteller hva som skjedde. Satan Djevelen snakket til Eva ved å bruke en slange som sitt talerør. Han sa: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke får spise av ethvert tre i hagen?» Da Eva gjentok det Gud hadde sagt om den frukten de ikke fikk spise av, sa Satan til henne: «Dere skal visselig ikke dø. For Gud vet at den dagen dere spiser av den, da vil deres øyne bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Som følge av dette syntes Eva at treet virket så innbydende at «hun begynte . . . å ta av dets frukt og å spise den». Beretningen fortsetter: «Senere gav hun også noe til sin mann da han var sammen med henne, og han begynte å spise den.» (1. Mosebok 3: 1—6) Både Adam og Eva misbrukte på  den måten sin frie vilje og syndet ved å være ulydige mot Gud.

Ser du alvoret i det som skjedde? Djevelen sa det stikk motsatte av det Gud hadde sagt til Adam. Det Satan sa, innebar at Adam og Eva ikke ville trenge Jehova for å avgjøre hva som var godt og hva som var ondt for dem. Ved sin påstand drog derfor Satan Jehovas rett til å herske over menneskene i tvil. Det stridsspørsmålet som oppstod som følge av denne påstanden, var av altoverskyggende betydning, for det var knyttet til Jehovas overherredømme og hans rett til å herske. Hvordan imøtegikk den sanne Gud Satans påstand?

Det måtte gå tilstrekkelig lang tid

Jehova Gud hadde makt til å utslette de tre opprørerne — Satan, Adam og Eva. Det er ikke tvil om at Gud var sterkere enn dem. Men det var ikke Guds makt Satan hadde dratt i tvil. Nei, han hadde satt spørsmålstegn ved Jehovas rett til å styre. Det var noe som berørte alle skapninger med en fri vilje. De måtte forstå at den gaven som den frie vilje er, måtte brukes på en rett måte — innenfor grensene for de fysiske, moralske og åndelige retningslinjer som Gud hadde gitt dem. At det ville få sørgelige følger å unnlate å gjøre det, er like sikkert som at det ville få alvorlige følger for en mann å hoppe fra taket på en høy bygning uten å ta hensyn til tyngdeloven. (Galaterne 6: 7, 8) Alle fornuftutstyrte skapninger kunne dra nytte av å se hvilke dårlige følger det ville få å velge å gjøre seg uavhengig av Gud. Dette krevde tid.

Det faktum at det kan ta tid å avgjøre et spørsmål, kan illustreres på denne måten: Sett at én familiefar utfordrer en annen familiefar for å få avgjort hvem av dem som er sterkest. Det kan de avgjøre ganske raskt, for eksempel ved å løfte tunge steiner. Den av de to fedrene som løfter den tyngste steinen, er den sterkeste. Men sett at utfordringen består i å vise hvem av fedrene som virkelig er glad i sønnene og døtrene sine, og som selv blir vist kjærlighet av dem igjen. Eller hva om spørsmålet dreier seg om hvem av fedrene som behandler familien sin best? Verken bruk av styrke eller ord alene vil være nok til å avgjøre dette. For at disse spørsmålene skal bli avklart, må det gå tilstrekkelig lang tid, slik at utenforstående kan vurdere saken nøye og trekke de rette konklusjoner.

Hva det at det har gått så lang tid, har vist

Det har gått omkring 6000 år siden Satan satte spørsmålstegn ved Guds rett til å styre. Hva har historien vist? Tenk over to sider ved den anklagen Satan rettet mot Gud. Satan dristet seg til å si til Eva: «Dere skal visselig ikke dø.» (1. Mosebok 3: 4) Ved å si at Adam og Eva ikke kom til å dø hvis de tok av den forbudte frukt, kalte Satan egentlig Jehova for en løgner. Det var virkelig en alvorlig anklage! Hvis ikke Gud snakket sant i denne saken, hvordan kunne man da stole på ham i andre saker? Men hva har den tiden som har gått, vist?

Adam og Eva ble stilt overfor sykdom, smerte, alderdom og til slutt døden. «Alle Adams levedager ble . . . ni hundre og tretti år, og så døde han,» sier Bibelen. (1. Mosebok 3: 19; 5: 5) Og dette sørgelige resultatet har gått i arv fra Adam til hele menneskeheten. (Romerne 5: 12) I den tiden som har gått, er det blitt bevist at Satan er «en løgner og løgnens far», og at Jehova er «sannhetens Gud». — Johannes 8: 44; Salme 31: 5.

Satan sa også til Eva: «Gud vet at den dagen dere spiser av [det forbudte tre], da vil deres øyne bli åpnet, og dere [både Eva og Adam] vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» (1. Mosebok 3: 5) Med disse listige ordene forespeilet Satan menneskene med urette muligheten til å styre seg selv. Han gav inntrykk av at menneskene ville klare seg bedre uavhengig av Gud. Har dette vist seg å være sant?

Opp gjennom historien har verdensriker kommet og gått. Alle tenkelige menneskelige styreformer er blitt prøvd. Men gang på gang  har menneskene opplevd grufulle ting. For omkring 3000 år siden trakk en bibelskribent denne kloke slutningen: «Menneske har hersket over menneske til skade for ham.» (Forkynneren 8: 9) Og profeten Jeremia skrev: «Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt.» (Jeremia 10: 23) Heller ikke de senere års vitenskapelige og teknologiske framskritt har bidratt til å avkrefte sannheten i disse uttalelsene. Den tiden som har gått, har bare bekreftet at disse iakttagelsene stemmer.

Hva vil du gjøre?

Ved at Gud har latt det gå tilstrekkelig lang tid, er det blitt bevist at Satan har tatt feil i spørsmålet om rettmessigheten av Jehovas overherredømme. Jehova Gud er universets absolutte Overherre. Han har rett til å styre over sitt skaperverk, og hans måte å styre på er den beste. Himmelske skapninger som erkjenner dette, og som har erfart hvordan det er å leve under Guds styre, erklærer: «Du er verdig, Jehova, ja vår Gud, til å få herligheten og æren og makten, for du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje var de til og ble de skapt.» — Åpenbaringen 4: 11.

Hvordan stiller du deg til stridsspørsmålet om Guds herredømme? Er du enig i at Gud er verdig til å styre over deg? I så tilfelle må du anerkjenne Jehovas overherredømme. Det kan du gjøre ved at du i alle livets gjøremål anvender de enestående sannheter og den veiledning som finnes i hans Ord, Bibelen. «Gud er kjærlighet», og hans lover og bud er basert på hans kjærlighet til sine skapninger. (1. Johannes 4: 8) Jehova berøver oss ikke noe som er til gagn for oss. Legg deg derfor på hjertet Bibelens formaning: «Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte, og støtt deg ikke til din egen forstand. Gi akt på ham på alle dine veier, og han skal gjøre dine stier rette.» — Ordspråkene 3: 5, 6.

[Bilde på side 7]

Du kan velge Guds herredømme ved å studere Bibelen og anvende det den sier, i ditt liv

[Bilderettigheter på side 4]

© Jeroen Oerlemans/Panos Pictures