Jonatan — «det var ved Gud han handlet»

SØNNEN til Israels første konge besøker en flyktning som holder seg skjult. «Vær ikke redd,» sier han til flyktningen, «for min far Sauls hånd skal ikke finne deg, og du er den som skal bli konge over Israel, og selv skal jeg være nest etter deg.» — 1. Samuelsbok 23: 17.

Den besøkende er Jonatan; flyktningen er David. Hvis Jonatan ikke hadde dødd kort tid senere, er det mulig at han ville ha blitt Davids høyre hånd.

Jonatans vennskap med David var helt spesielt. Og Jonatan selv var en helt spesiell mann. Det syntes hans samtidige også, for de sa om ham: «Det var ved Gud han handlet.» (1. Samuelsbok 14: 45) Hvorfor sa de det? Hvilke egenskaper hadde Jonatan? Og hvordan angår beretningen om hans liv deg?

Israelittene «var hardt trengt»

Første gang Bibelen nevner Jonatan, er israelittene «hardt trengt». Filisterne hadde plyndret landet deres og hindret dem i å forsvare seg. — 1. Samuelsbok 13: 5, 6, 17—19.

Jehova Gud sa imidlertid at han ikke ville forlate sitt folk, og Jonatan hadde tillit til dette. Det var om hans far, Saul, Gud hadde sagt: «Han skal frelse mitt folk av filisternes hånd.» Jonatan stolte på denne uttalelsen. Selv hadde han allerede ledet 1000 dårlig bevæpnede israelitter til seier over filisterne. Nå ønsket han å fjerne den filistiske trusselen fullstendig. — 1. Samuelsbok 9: 16; 12: 22; 13: 2, 3, 22.

Et dristig angrep

Jonatan besluttet å angripe en filisterforpost i nærheten av ravinepasset ved Mikmasj. (1. Samuelsbok 13: 23) For å komme dit måtte han ’klatre opp på hender og føtter’. Men det skremte ham ikke. Han bestemte seg for å gå til angrep sammen med bare sin våpensvenn og sa til ham: «Kanskje kommer Jehova til å gripe inn for oss, for det er ikke noe som hindrer Jehova i å frelse, ved mange eller ved få.» — 1. Samuelsbok 14: 6, 13.

De to israelittene var på utkikk etter et tegn fra Jehova. De ville at mennene ved forposten skulle få øye på dem. Hvis filisterne sa: «Stå stille til vi når fram til dere!», ville Jonatan og hans våpensvenn ikke gå opp til dem. Men hvis fiendene sa: «Kom opp mot oss!», ville dette bety at Jehova ville gi Jonatan og hans våpensvenn seieren. Hvis Jonatan var sikker på at han hadde Guds støtte, ville han gå opp til forposten for å kjempe. — 1. Samuelsbok 14: 8—10.

Hva kunne to menn utrette mot en hel forpost av soldater? Hadde ikke Jehova hjulpet dommeren Ehud da han ledet Israel mot Moab? Hadde ikke Jehova vært med Sjamgar og satt ham i stand til å slå 600 filistere med en kvegdrivers piggstav? Og hadde ikke Jehova gitt Samson styrke til egenhendig å slå filisterne flere ganger? Jonatan satte sin lit til at Jehova også ville hjelpe ham. — Dommerne 3: 12—31; 15: 6—8, 15; 16: 29, 30.

Da filisterne fikk øye på de to israelittene, ropte de: «Kom opp til oss, så skal vi la dere få vite noe!» Da gikk Jonatan og hans våpensvenn opp dit. De angrep og drepte modig omkring 20 av fiendens soldater, noe som skapte panikk i forposten. Filisterne trodde kanskje at det var mange israelitter som fulgte etter de to første. «Da oppstod det en skjelving . . . blant alt folket i forposten,» sier beretningen, «. . . og jorden begynte å riste, og det ble til en skjelving fra Gud.» På grunn av det jordskjelvet Gud hadde forårsaket, ble det forvirring blant filisterne, slik at ’enhver vendte sverdet mot sin  neste’. Da de israelittiske krigerne så dette, fattet de mot. Sammen med de israelittene som hadde gjemt seg, og med dem som tidligere hadde stilt seg på filisternes side, «fortsatte de å slå filisterne fra Mikmasj til Ajalon». — 1. Samuelsbok 14: 11—23, 31.

Løskjøpt av folket

Kong Saul var så uforstandig å uttale en forbannelse over enhver av hans soldater som spiste noe før slaget var blitt vunnet. Av en eller annen grunn var Jonatan ikke klar over dette, så han spiste. Han dyppet staven sin i en vokskake og spiste litt honning. Dette gav ham åpenbart ny styrke, slik at han kunne fullføre kampen. — 1. Samuelsbok 14: 24—27.

Da Saul hørte at Jonatan hadde spist, erklærte han at han skulle dø. Jonatan var ikke redd for å dø. «Her er jeg! La meg dø!» sa han. «Men folket sa til Saul: ’Skal Jonatan dø, han som har tilveiebrakt denne store frelse i Israel? Det er utenkelig! Så sant Jehova lever, ikke så mye som et eneste hårstrå fra hans hode skal falle til jorden; for det var ved Gud han handlet på denne dagen.’ Dermed løskjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.» — 1. Samuelsbok 14: 38—45.

I vår tid kjemper en tjener for Gud ikke i bokstavelige kriger, men av og til kan det være at også du trenger tro og mot. Det kan være vanskelig å gjøre det som er rett, når alle rundt deg gjør det som er galt. Men Jehova vil styrke deg og velsigne ditt ønske om å holde fast ved hans rettferdige normer. Du trenger kanskje mot for å ta imot et tjenesteprivilegium i Jehovas organisasjon — det kan dreie seg om det å utvide din tjeneste, påta deg nye oppdrag eller flytte for å tjene et sted der behovet for forkynnere av Riket er større. Du lurer kanskje på om du er tilstrekkelig kvalifisert til å ta imot utfordringen. Men du kan være sikker på at du gjør rett i å stille deg til disposisjon, slik at Jehova kan bruke deg på en måte han finner passende. Husk Jonatan! «Det var ved Gud han handlet.»

Jonatan og David

Omkring 20 år senere hånte filisterkjempen Goliat den israelittiske hær, men David slo ham i hjel. Selv om Jonatan sannsynligvis var 30 år eldre enn David, hadde de to mye til felles. * David hadde tydeligvis samme slags mot som det mot Jonatan hadde vist ved Mikmasj. Framfor alt hadde David den samme tro på Jehovas frelsende makt, og dette satte ham i stand til å gå Goliat i møte uten frykt da alle andre israelitter var redde for å ta imot utfordringen. Dette var bakgrunnen for at «Jonatans sjel ble knyttet til Davids sjel, og Jonatan begynte å elske ham som sin egen sjel». — 1. Samuelsbok 17: 1 til 18: 4.

Selv om Davids tapperhet i kamp fikk kong Saul til å betrakte ham som en rival, ble Jonatan overhodet ikke misunnelig på David. Han og David ble nære venner, og det var sannsynligvis gjennom de fortrolige samtalene de hadde, at han fikk vite at David var blitt salvet til å være Israels neste konge. Jonatan respekterte Guds avgjørelse.

 Da kong Saul hadde snakket med sin sønn og sine tjenere om å drepe David, advarte Jonatan David. Jonatan overbeviste Saul om at han ikke hadde noe å frykte fra Davids side. David hadde jo ikke syndet mot kongen i det hele tatt. Var det ikke slik at David hadde satt livet på spill da han gikk ut for å møte Goliat? Jonatans inntrengende forbønn for sin venn, som var blitt mistenkeliggjort, beroliget kong Saul. Men det gikk ikke lang tid før kongen igjen pønsket ut morderiske planer og forsøkte å drepe David, slik at han ble nødt til å flykte. — 1. Samuelsbok 19: 1—18.

Jonatan støttet David lojalt. De to vennene møttes for å planlegge det som måtte gjøres. Jonatan, som var lojal mot sin venn, og som fortsatt bestrebet seg på å være lojal mot sin far, sa til David: «Det er utenkelig! Du skal ikke dø.» Men David sa til Jonatan: «[Det er] bare et skritt mellom meg og døden!» — 1. Samuelsbok 20: 1—3.

Jonatan og David la en plan for å finne ut hva Saul hadde tenkt å gjøre. Hvis det ble bemerket at David var borte fra kongens bord, skulle Jonatan si til sin far at David hadde bedt seg fri for å delta i en ofring sammen med sin slekt. Hvis Saul ble sint, var det et tegn på at han næret uvilje mot David. Jonatan velsignet David og viste at han var innforstått med at David skulle bli konge, ved å si: «Måtte Jehova vise seg å være med deg, slik som han viste seg å være med min far.» De to sverget at de ville være lojale mot hverandre, og avtalte hvordan Jonatan skulle la David få beskjed om Sauls reaksjon. — 1. Samuelsbok 20: 5—24.

Da Saul så at David ikke var til stede, forklarte Jonatan at David hadde bedt ham om å få fri og hadde sagt: «Hvis jeg har funnet velvilje for dine øyne, så la meg nå slippe av sted, det ber jeg deg om, så jeg kan få se mine brødre.» Jonatan var ikke redd for å fortelle at David hadde hans velvilje. Kongen ble rasende! Han hånte Jonatan og sa at David utgjorde en trussel, idet han ville hindre Jonatan i å arve tronen etter sin far. Saul forlangte at Jonatan hentet David for at han skulle lide døden. Til dette svarte Jonatan: «Hvorfor skulle han lide døden? Hva har han gjort?» Saul fikk et raserianfall og slynget spydet sitt mot sin sønn. Jonatan slapp uskadd unna, men i sitt hjerte var han dypt bedrøvet for Davids skyld. — 1. Samuelsbok 20: 25—34.

For en lojalitet Jonatan viste! Sett fra et rent menneskelig synspunkt hadde han lite å vinne og mye å tape på sitt vennskap med David. Men Jehova Gud hadde bestemt at David skulle etterfølge Saul som konge, og det Gud hadde bestemt, ville være til beste både for Jonatan selv og for andre.

En tårefylt avskjed

I all hemmelighet møtte Jonatan David for å gi ham beskjeden. Det var tydelig at David aldri mer kunne tjene ved Sauls hoff. De to mennene omfavnet hverandre og gråt. Deretter gikk David i skjul. — 1. Samuelsbok 20: 35—42.

Jonatan traff David bare én gang til, mens David var «i Sif-ødemarken, i Horesj», der han gjemte seg for Saul. Det var da Jonatan oppmuntret David med ordene: «Vær ikke redd; for min far Sauls hånd skal ikke finne deg, og du er den som skal bli konge over Israel, og selv skal jeg være nest etter deg; og min far Saul vet også dette.» (1. Samuelsbok 23: 15—18) Kort tid senere døde Jonatan og Saul i kamp mot filisterne. — 1. Samuelsbok 31: 1—4.

Alle som elsker Gud, gjør klokt i å meditere over den kurs som Jonatan fulgte. Opplever du en lojalitetskonflikt? Husk da at Saul oppfordret Jonatan til å søke sine egne interesser. Men Jonatan æret Jehova ved helhjertet å underordne seg under ham og vise ham ærefrykt, og han gledet seg over at den som Jehova valgte, skulle være Israels neste konge. Ja, Jonatan støttet David og var lojal mot Jehova.

Jonatan hadde beundringsverdige egenskaper. Etterlign dem! Da vil man kunne si det samme om deg som man sa om Jonatan: «Det var ved Gud han handlet.» — 1. Samuelsbok 14: 45.

[Fotnote]

[Bilde på side 19]

Jonatan var ikke misunnelig på David