Det gode budskap kommer fram trass i utfordringer

LASTEBILEN vår nærmer seg en kontrollpost som er bemannet av omkring 60 bevæpnede menn, kvinner og tenåringer. Noen er kledd i uniform, andre i sivile klær. Mange vifter med automatvåpen. Det ser ut som om de venter på oss. Det er uroligheter i landet.

Vi har kjørt i fire dager, og vi har med oss omkring ti tonn bibelsk litteratur. Vi lurer på om de kommer til å la oss slippe gjennom kontrollposten. Vil de ha penger? Hvor lang tid vil det ta å overbevise dem om at vi er ute på et fredelig oppdrag?

En skytelysten mann avfyrer et skudd i luften med geværet sitt for å gjøre det helt klart for oss hvem det er som bestemmer. Han får øye på mobiltelefonene våre og forlanger at vi gir ham dem. Da vi nøler, gjør han en truende håndbevegelse mot halsen sin, noe som ikke etterlater noen tvil om hva som vil skje hvis vi ikke gjør som han sier. Vi gir ham telefonene.

Plutselig griper en uniformert kvinne våpenet sitt og kommer bort til oss. Hun er «nestleder» og vil at vi skal gi henne noe også. Livet er vanskelig, og en liten «gave» vil komme godt med. En annen soldat åpner drivstofftanken vår for å fylle en kanne han har med seg. Han lukker ørene for våre protester og sier at han bare følger ordre. Det er ingenting vi kan gjøre. Vi håper bare at andre ikke vil finne på å gjøre det samme som ham.

Til slutt åpner de sperringen, og vi kjører videre. Kameraten min og jeg puster lettet ut. Situasjonen hadde vært nervepirrende, men vi er blitt vant til at det er slik det er å passere disse kontrollpostene. Mellom april 2002 og januar 2004 foretok vi 18 reiser fra havnebyen Douala i Kamerun til Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk. Denne 160 mil lange reisen byr alltid på mange farer og overraskelser. *

To sjåfører som har foretatt denne reisen regelmessig, Joseph og Emmanuel, sier: «Vi har  lært mye av disse turene. Det er klokt å be mange stille bønner og så forholde seg rolig. Salmisten skrev: ’Til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke være redd. Hva kan et menneske av jord gjøre meg?’ Vi prøver å tenke på samme måte. Vi føler oss sikre på at Jehova ser at målet med vår reise er å overbringe et sårt tiltrengt budskap som gir folk håp.» — Salme 56: 11.

Internasjonal innsats for å skaffe til veie åndelig føde

Mange i denne delen av Afrika elsker å høre det gode budskap om Guds rike. Den litteraturen vi frakter, er utarbeidet for å hjelpe dem til å få dekket sitt åndelige behov. (Matteus 5: 3; 24: 14) Jehovas vitners avdelingskontor i Douala i Kamerun forsyner regelmessig over 30 000 forkynnere og interesserte i Kamerun og fire naboland med litteratur.

Litteraturen har allerede kommet langveisfra. Det meste av den er blitt trykt i Finland, Italia, Spania, Storbritannia og Tyskland. Så er den blitt sendt over havet fra Frankrike. Vanligvis kommer det en container med bibelsk litteratur til Douala havn annenhver uke.

Containeren heises over på en lastebil som frakter den til avdelingskontoret. På ekspedisjonsavdelingen blir litteraturen sortert etter hvor den skal. Det er ingen enkel sak å transportere publikasjonene langt innover kontinentet. Men dette er en del av det å utbre det gode budskap «til den fjerneste del av jorden». (Apostlenes gjerninger 1: 8) På avdelingskontoret stoler man på at selvoppofrende frivillige stiller opp for å foreta disse farlige reisene. Bibelsk litteratur strømmer derfor regelmessig inn i den sentrale delen av Afrika, til gagn for millioner av mennesker.

En typisk reise

Litteraturen fraktes med lastebil til forskjellige steder i Kamerun og til Tchad, Ekvatorial-Guinea, Gabon og Den sentralafrikanske republikk. La oss bli med én lastebil og dem som er  med i den. Tenk deg at du sitter der sammen med sjåførene, og vær forberedt på en spennende reise som kommer til å ta minst ti dager.

Det er seks sjåfører med på denne turen. De må være sterke, dyktige, tålmodige og velkledde. De har på seg enten afrikansk drakt eller pen skjorte og slips. Tidligere har tollere kommentert: «Se på denne rene lastebilen og de velstelte sjåførene. De er akkurat sånn som man ser på bildene i litteraturen deres.» Noe som er enda viktigere enn hvordan sjåførene ser ut, er at de er villige til å dra hvor som helst det er nødvendig, for å tjene andre. — Salme 110: 3.

Vi kjører fra Douala cirka klokken seks om morgenen, rett etter soloppgang, slik at vi unngår den tette trafikken i denne hurtig voksende byen. Etter at vi har krysset en bro i nærheten av avdelingskontoret og kommet ut av den travle byen, setter vi kursen østover mot vårt første mål — Yaoundé, hovedstaden i Kamerun.

Alle de seks sjåførene kan fortelle hvor vanskelig det er å manøvrere en lastebil som er fullastet med ti tonn litteratur. De tre første dagene byr ikke på så store problemer. Da kjører vi på veier med fast dekke, men det er likevel nødvendig med full oppmerksomhet og konsentrasjon. Så begynner det plutselig å striregne. Herfra er det ikke fast dekke på veien. Sikten blir dårligere, veien er glatt, og overflaten er ujevn, så vi må kjøre sakte. Det begynner å bli mørkt. Det er på tide å stoppe, få i seg noe mat og prøve å sove med føttene på dashbordet. Slik er livet på disse kjøreturene!

Tidlig neste morgen kjører vi videre. En av sjåførene hjelper til ved å følge nøye med på hvordan veien ser ut. Han gir beskjed med én gang hvis vi kommer for nær veigrøften. Sjåførene vet så altfor godt at hvis de sklir ut i en grøft, kan det ta flere dager å få lastebilen opp igjen. Veiene blir ikke stort bedre da vi krysser grensen til Den sentralafrikanske republikk. De neste 65 milene kjører vi gjennom vakkert grønt, kupert landskap. Barn, eldre og mødre med små barn på ryggen vinker til oss der vi sakte kjører gjennom landsbyene deres. På grunn av de indre urolighetene er det ikke mange biler på veiene for tiden, så folk kikker nysgjerrig på oss.

Oppmuntrende opplevelser

Janvier, en av sjåførene, forteller at de ofte stanser i små landsbyer for å hvile litt og for å levere bibelsk litteratur, selv om de har en stram timeplan. Han forteller: «I Baboua prøvde vi alltid å snakke med en sykehusansatt som viste stor interesse for budskapet om Riket, og vi ledet et kort bibelstudium med ham. En  dag viste vi til og med ham og familien hans videoen om Noah. Venner og naboer kom, og huset hans var snart fullt av spente tilskuere. Alle hadde hørt om Noah, og nå kunne de se historien om ham på TV-skjermen. Det var rørende å se hvor stor pris de satte på dette. Etterpå arrangerte de et spesielt måltid for å vise sin takknemlighet, og de bad oss inntrengende om å overnatte. Vi var nødt til å dra videre på vår lange reise med én gang, men vi var glade for at vi hadde kunnet gjøre disse ydmyke menneskene kjent med det gode budskap.»

En annen sjåfør, Israel, forteller om noe som skjedde på en annen tur til Bangui, vårt endelige mål for reisen. «Jo nærmere vi kom Bangui, desto flere veisperringer møtte vi,» sier han. «Mange av soldatene var heldigvis vennlige og kjente igjen lastebilen fra tidligere turer. De bad oss sette oss ned sammen med dem, og de var glade for å få bibelsk litteratur. En bok har stor verdi for dem, så når de får en bok, pleier de å skrive navnet sitt i den og også datoen og navnet på den de har fått den av. Noen soldater hadde slektninger som var Jehovas vitner, og det var også en grunn til at de var så vennlige.»

Joseph, den mest erfarne av sjåførene, forteller hva han synes er høydepunktet på disse turene — å komme fram til bestemmelsesstedet. Om én bestemt tur sier han: «Noen kilometer fra Bangui ringte vi til brødrene for å si fra at vi snart var framme. De kom for å eskortere oss gjennom byen og hjalp oss med de siste formalitetene. Da vi kom fram, kom alle på avdelingskontoret ut for å ta imot oss med varme klemmer. Det kom noen for å hjelpe til fra menigheter i nærheten, og i løpet av noen timer ble flere hundre kartonger med bibler, bøker, brosjyrer og blad lesset av og stablet opp på litteraturlageret.»

Joseph legger til: «Noen ganger har vi også hatt med oss donerte klær, sko og barneting som er tiltenkt nabolandet Kongo. For en glede det har vært å se de takknemlige brødrenes smil!»

Etter å ha hvilt en dag gjør vi lastebilen klar og kjører tilbake samme vei som vi kom. Vi kommer til å møte problemer, men den oppmuntrende opplevelsen vi har hatt, mer enn oppveier vanskelighetene.

Lange avstander, styrtregn, elendige veier, punkterte dekk og tekniske problemer kan være frustrerende. Uberegnelige soldater er en stadig utfordring. Disse sjåførene synes likevel at det ikke er noe som er så givende som å være med på å bringe det gode budskap om Riket til avsidesliggende deler av Afrika og å se den virkningen det har på livet til de menneskene som mottar det.

Takket være disse leveringene er det for eksempel en mann i en avsides landsby i Den sentralafrikanske republikk nær grensen til Sudan som nå leser en moderne oversettelse av Bibelen. Hans kone studerer de nyeste numrene av Vakttårnet, og barna deres har glede av boken Hør på den store Lærer. * Disse og mange andre på landsbygda får åndelig mat, akkurat som deres kristne brødre og søstre i mange store byer. Dette er virkelig noe som det føles meningsfylt å være med på!

[Fotnoter]

[Kart/bilde på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

KAMERUN

Douala

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

Bangui

[Bilde på side 9]

Joseph

[Bilde på side 9]

Emmanuel

[Bilde på side 10]

Avdelingskontoret i Bangui i Den sentralafrikanske republikk

[Bilde på side 10]

Lastebilen blir lesset av i Bangui