’Ikle dere ydmykhet’

HAN kom fra en viktig by. Som romersk borger fra fødselen av hadde han en spesiell status, og han vokste trolig opp i en framstående familie. Denne mannen, Saulus, hadde fått en av de beste formene for utdannelse man kunne få i det første århundre. Han snakket minst to språk, og han tilhørte en kjent jødisk religiøs gruppe — fariseerne.

Saulus må ha lært å se ned på vanlige folk og å være stolt av sin egen rettferdighet. (Lukas 18: 11, 12; Apostlenes gjerninger 26: 5) Fariseerne generelt oste av overlegenhet, og de elsket fremtredende stillinger og smigrende titler. (Matteus 23: 6, 7; Lukas 11: 43) Saulus ble sannsynligvis arrogant av å være sammen med slike mennesker. Vi vet at han iherdig forfulgte de kristne. Flere år senere, da han var kjent som apostelen Paulus, sa han at han tidligere hadde vært «en spotter og en forfølger og et frekt menneske». — 1. Timoteus 1: 13.

Ja, Saulus ble en kristen, apostelen Paulus, og hans personlighet forandret seg fullstendig. Som en kristen apostel sa han ydmykt at han var «en mann som [var] mindre enn den minste av alle hellige». (Efeserne 3: 8) Han oppnådde gode resultater i forkynnelsen, men han tok ikke noe av æren for dette selv. I stedet gav han all ære til Gud. (1. Korinter 3: 5—9; 2. Korinter 11: 7) Det var Paulus som formante noen medkristne: «Ikle dere medfølelsens inderlige hengivenhet, foruten godhet, ydmykhet, mildhet og langmodighet.» — Kolosserne 3: 12.

Gjelder denne veiledningen også nå i det 21. århundre? Lønner det seg å være ydmyk? Kan ydmykhet virkelig være et tegn på styrke?

 Er den allmektige Skaper ydmyk?

Når vi snakker om ydmykhet, må vi ta Guds synspunkt i betraktning. Hvorfor det? Fordi han er vår Skaper og Overherre. Vi må, i motsetning til ham, erkjenne våre begrensninger. Vi er avhengig av ham. «Den Allmektige — ham har vi ikke utforsket; han er opphøyd i makt,» sa Elihu, en vis man i gammel tid. (Job 37: 23) Ja, bare det å tenke over hvor enormt universet er, gjør oss ydmyke! Profeten Jesaja oppfordrer oss: «Løft deres øyne mot det høye og se. Hvem har skapt disse ting? Det er Han som fører deres hær fram, ja etter antall, og han kaller dem alle ved navn. På grunn av den veldige dynamiske energi og på grunn av hans store kraft savnes ikke én av dem.» — Jesaja 40: 26.

Men Jehova Gud er ikke bare allmektig, han er også ydmyk. Kong David bad til Gud: «Du skal gi meg din frelses skjold, og det er din ydmykhet som gjør meg stor.» (2. Samuelsbok 22: 36) Gud er ydmyk i den forstand at han viser omtanke for små mennesker som gjør det de kan for å glede ham. Han viser det ved å være barmhjertig mot dem. Det er som om Jehova bøyer seg ned fra himmelen for å vise godhet mot dem som er gudfryktige. — Salme 113: 5—7.

Jehova setter pris på at også hans tjenere er ydmyke. Apostelen Peter skrev: «Gud står de hovmodige imot, men han gir de ydmyke ufortjent godhet.» (1. Peter 5: 5) I forbindelse med Guds syn på stolthet sa en bibelskribent: «Enhver som har et stolt hjerte, er en vederstyggelighet for Jehova.» (Ordspråkene 16: 5) Men hvordan kan ydmykhet være et tegn på styrke?

Hva ydmykhet ikke er

Ydmykhet er ikke det samme som ydmykelse. I noen kulturer i oldtiden betraktet folk ydmykhet som en slaves egenskap, ettersom de anså slaver som krypende, stakkarslige og ynkelige mennesker. Bibelen understreker derimot at ydmykhet er noe som fører til ære. Den vise kong Salomo skrev for eksempel: «Følgen av ydmykhet og frykt for Jehova er rikdom og ære og liv.» (Ordspråkene 22: 4) Og i Salme 138: 6 står det: «Jehova er opphøyd, og likevel ser han den ydmyke; men den overlegne kjenner han bare på avstand.»

 Å være ydmyk vil ikke si at man ikke har noen evner eller ikke klarer å utrette noe. Tenk for eksempel på Jesus Kristus. Han benektet aldri at han var Jehovas enbårne Sønn, og han lot aldri som om hans tjeneste på jorden var ubetydelig. (Markus 14: 61, 62; Johannes 6: 51) Jesus viste likevel ydmykhet ved å gi sin Far æren for det han utrettet, og ved å bruke sine evner og krefter til å tjene og hjelpe andre i stedet for å kue og undertrykke dem.

Et tegn på styrke

Da Jesus Kristus var på jorden, ble han uten tvil kjent for sine «kraftige gjerninger». (Apostlenes gjerninger 2: 22) Men i noens øyne var han «den ringeste av menneskene». (Daniel 4: 17) I tillegg til at han selv levde et enkelt liv, lærte han også sine disipler gjentatte ganger verdien av ydmykhet. (Lukas 9: 48; Johannes 13: 2—16) Men det at han var ydmyk, gjorde ham ikke svak. Han forsvarte sin Fars navn på en fryktløs måte, og han fullførte sin tjeneste. (Filipperne 2: 6—8) I Bibelen blir Jesus omtalt som en modig løve. (Åpenbaringen 5: 5) Jesu eksempel viser at ydmykhet kan forenes med det å ha moralsk ryggrad og karakterstyrke.

Når vi bestreber oss på å framelske ekte ydmykhet, blir vi klar over at det krever anstrengelser å gjøre denne egenskapen til en viktig del av sin personlighet. Det innebærer at vi alltid retter oss etter Guds vilje i stedet for å følge den minste motstands vei eller å gi etter for kjødelige tilbøyeligheter. Det krever moralsk styrke å utvikle ydmykhet, for hvis vi på en uselvisk måte skal tjene Jehova og være opptatt av andres beste, må vi skyve personlige interesser til side.

Fordelene ved å være ydmyk

Ydmykhet innebærer at man ikke er stolt eller innbilsk. Vi kan få en ydmyk holdning når vi vurderer oss selv på en realistisk måte — våre sterke og svake sider, våre gode og dårlige prestasjoner. Paulus gav oss et godt råd i den forbindelse: «Jeg [sier] til enhver som er blant dere, at han ikke skal tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men tenke slik at han har et sunt sinn.» (Romerne 12: 3) Når vi følger dette rådet, viser vi ydmykhet.

Vi viser også ydmykhet når vi oppriktig lar andres beste komme foran vårt eget beste. Under inspirasjon formante Paulus de kristne: «Ikke gjør noe av stridslyst eller av selvopptatthet, men med et ydmykt sinn [anse] de andre for å være høyere enn dere selv.» (Filipperne 2: 3) Dette er i harmoni med den befalingen Jesus gav sine etterfølgere: «Den største blant dere skal være deres tjener. Enhver som opphøyer seg selv, skal bli ydmyket, og enhver som ydmyker seg selv, skal bli opphøyd.» — Matteus 23: 11, 12.

Ja, de som er ydmyke, blir opphøyd i Guds øyne. Disippelen Jakob understreket det ved å skrive: «Ydmyk dere for Jehovas øyne, og han skal opphøye dere.» (Jakob 4: 10) Hvem ønsker vel ikke å bli opphøyd av Gud?

Mangel på ydmykhet har ført til mange uroligheter og konflikter mellom både grupper og enkeltpersoner. Det å være ydmyk, derimot, gir positive resultater. Vi kan få erfare den varme trygghet det gir å ha Guds godkjennelse. (Mika 6: 8) Vi kan ha fred i sinnet, for en som er ydmyk, har lettere for å  være glad og tilfreds enn en som er stolt. (Salme 101: 5) Og vi kan ha et bedre forhold til familie, venner, arbeidskamerater og andre, for en som er ydmyk, unngår å bli ubehagelig og forlangende, noe som lett kunne ha ført til sinne, nag, bitterhet og et kjølig forhold. — Jakob 3: 14—16.

Det å være ydmyk er virkelig en god måte å bevare et godt forhold til andre på. Det kan hjelpe oss til å takle utfordringene i denne egoistiske, konkurransepregede verden. Med Guds hjelp klarte apostelen Paulus å overvinne den stolte og arrogante holdningen han tidligere hadde hatt. Vi bør på samme måte legge bånd på enhver tendens til å være stolte eller enhver tanke om at vi er bedre enn andre. Bibelen advarer oss: «Stolthet går forut for fall, og en hovmodig ånd forut for snubling.» (Ordspråkene 16: 18) Hvis vi følger Paulus’ råd og eksempel, vil vi se hvor fornuftig det er å ’ikle seg ydmykhet’. — Kolosserne 3: 12.

[Bilde på side 4]

Paulus klarte å overvinne sin stolte og arrogante holdning

[Bilde på side 7]

Ydmykhet hjelper oss til å bevare et godt forhold til andre

[Bilderettigheter på side 5]

Anglo-Australian Observatory/David Malin Images