Livshistorie

Med kurs for en ny verden

Fortalt av Jack Pramberg

Rett utenfor Arboga, en sjarmerende liten by i Midt-Sverige, har Jehovas vitner et avdelingskontor med over 80 frivillige arbeidere. Det er her min kone, Karin, og jeg både bor og arbeider. Hvordan havnet vi her?

MOT slutten av 1800-tallet emigrerte en 15 år gammel svensk jente til USA. I New York traff hun en svensk sjømann på et herberge for immigranter. De ble forelsket, giftet seg og fikk en sønn — meg. Dette skjedde i 1916, under den første verdenskrig, i bydelen Bronx i New York.

Kort tid etter flyttet vi til bydelen Brooklyn, bare noen kvartaler fra Brooklyn Heights. Far fortalte meg senere at han hadde laget en modell av en seilbåt som vi sammen lekte med i nærheten av Brooklynbroen, som ligger like ved Jehovas vitners hovedkontor. Lite ante jeg den gangen at virksomheten der skulle komme til å øve så sterk innflytelse på mitt liv.

I 1918 endte den første verdenskrig, og den meningsløse nedslaktingen i Europa var over for en tid. Soldatene vendte hjem — bare for å bli stilt overfor  en annen slags fiende: arbeidsledighet og fattigdom. Far fant ut at det var best at vi drog tilbake til Sverige, og det gjorde vi i 1923. Vi havnet i Erikstad, et lite tettsted i nærheten av en jernbanestasjon, i Dalsland. Der startet far et mekanisk verksted, og det var der jeg vokste opp og gikk på skole.

Et frø blir sådd

Det gikk ikke så bra med fars verksted, så i begynnelsen av 1930-årene drog han til sjøs igjen. Mor og jeg ble alene tilbake — mor med alle sine bekymringer og jeg med driften av verkstedet. En dag besøkte mor sin svoger, min onkel Johan. Hun var svært opptatt av verdensforholdene og spurte ham: «Johan, kommer det alltid til å være slik?»

«Nei, Ruth,» svarte han. Han fortalte henne at Gud har lovt at han skal gjøre slutt på det onde og innføre et rettferdig styre over jorden ved hjelp av sitt rike med Jesus Kristus som Konge. (Jesaja 9: 6, 7; Daniel 2: 44) Han forklarte at det riket som Jesus lærte oss å be om, var det rettferdige styre, eller den regjering, som skal gjøre jorden til et paradis. — Matteus 6: 9, 10; Åpenbaringen 21: 3, 4.

Disse bibelske løftene gikk rett til hjertet på mor. Hun gikk hjemover og takket Gud hele veien. Men verken far eller jeg likte at mor var blitt religiøs. Det var omtrent på denne tiden, i midten av 1930-årene, at jeg flyttet til Trollhättan i Vest-Sverige, hvor jeg fikk meg jobb på et stort verksted. Mor flyttet snart etter til det samme stedet sammen med far, som nylig var kommet hjem fra sjøen. Dermed var familien samlet igjen.

For å få dekket sitt åndelige behov oppsøkte mor Jehovas vitner i området. Den gangen holdt de møter hjemme hos hverandre, akkurat som de første kristne. (Filemon 1, 2) En dag var det mors tur til å ha møtet hjemme hos oss. Engstelig spurte hun far om hun kunne invitere vennene sine hjem. Han svarte: «Dine venner er vel også mine venner.»

Dermed ble døren til hjemmet vårt åpnet. Men når folk kom, gikk jeg ut. Det gikk imidlertid ikke lang tid før jeg ble værende. Den vennlighet vitnene viste, og den realistiske, jordnære måten de resonnerte på, fjernet alle de fordommene jeg hadde hatt. Et frø var begynt å spire i mitt hjerte — jeg hadde fått et håp for framtiden.

Jeg drar til sjøs

Jeg må ha fått en del saltvann i blodet fra far, for jeg drog også til sjøs. Men jeg ble også mer og mer klar over mitt åndelige behov. Når vi lå i havn, prøvde jeg alltid å komme i kontakt med Jehovas vitner. I Amsterdam i Holland (nå Nederland) gikk jeg inn på et postkontor for å spørre om hvor jeg kunne finne dem. Etter en del om og men fikk jeg en adresse som jeg oppsøkte med det samme. En ti år gammel jente åpnet døren og tok hjertelig imot meg. Jeg var en fremmed, men jeg følte straks et nært bånd til henne og familien hennes — en forsmak på et vidunderlig internasjonalt brorskap!

Vi snakket ikke det samme språket, men da familien fant fram en  kalender og en togtabell og begynte å tegne et kart, skjønte jeg at det skulle holdes et stevne i den nærliggende byen Haarlem. Jeg drog dit, og til tross for at jeg ikke forstod et ord, syntes jeg det var fantastisk. Da jeg så at vitnene delte ut innbydelsessedler til det offentlige foredraget om søndagen, fikk jeg lyst til å gjøre det samme. Så jeg plukket opp innbydelsessedler som folk hadde kastet, og leverte dem på nytt.

En gang vi la til kai i Buenos Aires i Argentina, oppsøkte jeg Jehovas vitners avdelingskontor. Det bestod av et kontor og et lagerrom. Ved en pult satt en kvinne og strikket, og en liten jente, sannsynligvis datteren hennes, lekte med en dukke. Det var sent på kvelden, og en mann tok ut noen bøker fra en hylle, deriblant boken Skabelsen på svensk. Da jeg så de glade ansiktene deres, visste jeg at det var dette folket jeg ville være en del av.

På vei hjemover plukket skipet vårt opp besetningen fra et kanadisk militærfly som hadde styrtet utenfor kysten av Newfoundland. Noen dager senere, da vi var i nærheten av Skottland, tok et britisk marinefartøy skipet vårt i arrest. Vi ble tatt med til Kirkwall på Orknøyene for inspeksjon. Den annen verdenskrig hadde brutt ut, og Hitlers nazitropper hadde invadert Polen i september 1939. Etter noen dager ble vi satt fri, og vi greide å komme oss trygt tilbake til Sverige.

Jeg var hjemme på to måter — både fysisk og åndelig. Nå ønsket jeg virkelig å tilhøre Guds folk, og jeg ville ikke unnlate å komme sammen med dem. (Hebreerne 10: 24, 25) Jeg blir glad når jeg tenker på at jeg alltid forkynte for andre sjømenn mens jeg var til sjøs, og jeg vet at én av dem også er blitt et av Jehovas vitner.

En spesiell form for tjeneste

I begynnelsen av 1940 besøkte jeg Jehovas vitners avdelingskontor i Stockholm. Jeg ble ønsket velkommen av Johan H. Eneroth, som var den som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Sverige på den tiden. Da jeg fortalte ham at jeg gjerne ville delta i heltidsforkynnelsen som pioner, så han alvorlig på meg og spurte: «Tror du at dette er Guds organisasjon?»

«Ja,» svarte jeg. Dette førte til at jeg ble døpt den 22. juni 1940, og det ble også starten på min tjeneste ved avdelingskontoret i et enestående miljø med flotte medarbeidere. I helgene var vi ute i tjenesten. Om sommeren syklet vi ofte ut i landdistriktet. Da var vi borte hele helgen og overnattet i låver.

Som oftest forkynte vi imidlertid fra hus til hus i og omkring Stockholm. En gang så jeg en mann i en kjeller som jobbet febrilsk med å reparere varmtvannsbeholderen sin. Jeg brettet derfor opp skjorteermene og hjalp ham. Da vi hadde klart å stanse lekkasjen, så mannen takknemlig på meg og sa: «Jeg tror kanskje det var en annen grunn til at du kom. La oss gå opp og vaske hendene og ta oss en kopp kaffe.» Det gjorde vi, og mens vi drakk kaffe, forkynte jeg for ham. Han ble med tiden en kristen bror.

Sverige hadde offisielt sett erklært seg nøytralt, men det svenske folk ble likevel berørt av krigen. Stadig flere menn, meg selv innbefattet, ble innkalt til militærtjeneste. Da jeg nektet å delta i militærøvelser, ble jeg arrestert og måtte sitte i fengsel i korte perioder. Senere ble jeg dømt til å sone i en arbeidsleir. Unge Jehovas vitner ble ofte ført fram for dommere, og vi fikk ofte avlagt et vitnesbyrd om Guds rike. Dette var helt i tråd med Jesu profeti: «Dere skal bli slept fram for stattholdere og konger for min skyld, til et vitnesbyrd for dem og nasjonene.» — Matteus 10: 18.

En forandring i mitt liv

I 1945 opphørte geværilden i Europa. Senere det året fikk vi besøk fra Brooklyn av Nathan H. Knorr og hans sekretær, Milton  Henschel. På den tiden var det bror Knorr som førte tilsyn med det verdensomfattende arbeidet. Deres besøk skulle vise seg å bli av stor betydning for reorganiseringen av forkynnelsesarbeidet i Sverige — og for meg personlig. Da jeg fikk høre om muligheten til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead, leverte jeg straks inn en søknad.

Året etter satt jeg i et klasserom på Gilead-skolen, som da lå like utenfor South Lansing i staten New York. I løpet av det fem måneder lange kurset fikk jeg opplæring som gav meg en enda dypere verdsettelse av Bibelen og Guds organisasjon. Jeg la merke til at de som tok ledelsen i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet, var tilnærmelige og omtenksomme. De arbeidet hardt sammen med alle oss andre. (Matteus 24: 14) Selv om dette ikke var overraskende, gjorde det meg likevel godt å se det med egne øyne.

Tiden for uteksamineringen av Gileads åttende klasse — den 9. februar 1947 — nærmet seg raskt. Bror Knorr opplyste hvilke land vi elever ville bli sendt til. Da turen kom til meg, sa han: «Bror Pramberg skal tilbake til Sverige for å tjene sine brødre der.» Jeg må innrømme at jeg ikke akkurat var overbegeistret for å måtte reise hjem igjen.

Et vanskelig oppdrag

Da jeg kom tilbake til Sverige, fikk jeg høre om en ny ordning som ble satt i gang i mange land verden over — områdetjenesten. Jeg ble utnevnt til å tjene som Sveriges første områdetilsynsmann og skulle reise rundt i hele landet. Jeg organiserte og førte tilsyn med det som nå blir kalt kretsstevner. De ble holdt i større og mindre byer over hele Sverige. Ettersom denne ordningen var helt ny, fikk jeg svært lite opplæring. Bror Eneroth og jeg satte oss ned sammen og laget etter beste evne et program. Jeg skalv bare ved tanken på oppgaven og bad mange, mange ganger til Jehova. Jeg hadde det privilegium å tjene som områdetilsynsmann i 15 år.

Den gangen var det vanskelig å finne passende møtesteder, og vi måtte ofte ta til takke med danselokaler og lignende. Der var det gjerne dårlig med oppvarming, og noen ganger så det ganske nedslitt ut. Et typisk eksempel var et stevne vi hadde i Rökiö i Finland. Det ble holdt i et gammelt samfunnshus som hadde stått tomt en tid. Det var 20 kuldegrader og snøstorm. Derfor fyrte vi opp i to store ovner som var laget av oljefat. Men det vi ikke visste, var at fuglene hadde bygd reir i skorsteinen. Lokalet ble fylt av røyk! Likevel ble alle sittende — godt innpakket i ytterklær og med sviende øyne. Det bidrog bare til at dette stevnet ble spesielt minneverdig.

Noe av det som hørte med til organiseringen av disse tredagers kretsstevnene, var å sørge for mat til stevnedeltakerne. Til å begynne med hadde vi verken utstyr eller nok erfaring til å kunne påta oss noe slikt. Men  vi hadde enestående brødre og søstre som med glede tok imot utfordringen. Dagen før stevnet satt de bøyd over en balje og skrelte poteter. De fortalte hverandre opplevelser og hadde det riktig hyggelig. Mange brødre og søstre knyttet varige vennskap mens de arbeidet sammen på denne måten.

Et annet trekk ved arbeidet vårt den gangen var at vi marsjerte rundt med plakater som annonserte disse kretsstevnene. Vi toget gjennom en by eller et tettsted og innbød til det offentlige foredraget. Folk flest var som oftest vennlige og respektfulle. En gang vi var i byen Finspång, strømmet det arbeidere ut i gaten fra en fabrikk. Plutselig ropte én av dem: «Se her folkens! Her ser dere den gjengen som Hitler ikke klarte å ta knekken på!»

En viktig hendelse i mitt liv

Etter at jeg hadde truffet Karin, en vakker, ung kvinne, skulle livet som reisende tilsynsmann snart komme til å forandre seg. Vi fikk begge anledning til å overvære det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York i juli 1953. Der — i løpet av pausen på stevnet mandag den 20. juli — ble vi viet av Milton Henschel. Det var en uvanlig begivenhet i baseballverdenens høyborg. Etter at Karin og jeg hadde tjent sammen i reisetjenesten til 1962, ble vi innbudt til å bli en del av Betel-familien i Sverige. Til å begynne med arbeidet jeg i bladavdelingen. Ettersom jeg var utdannet mekaniker, fikk jeg senere i oppdrag å føre tilsyn med trykkpressene og andre maskiner på avdelingskontoret. Karin arbeidet i flere år i vaskeriet, men nå har hun vært korrekturleser i mange år.

For et begivenhetsrikt, meningsfylt og lykkelig liv vi har hatt i de over 54 årene vi har tjent Jehova som ektepar! Jehova har virkelig velsignet sin organisasjon av hengivne, hardt arbeidende tjenere. I 1940, da jeg begynte å tjene på avdelingskontoret, var det bare 1500 Jehovas vitner i Sverige, men nå er det over 22 000. Veksten har vært enda større i andre land, så verden over teller vi nå over seks og en halv million Jehovas vitner.

Det er Jehovas ånd som støtter arbeidet vårt — han fyller stadig seilene våre, for å si det slik. Med troens øyne speider vi nå utover det urolige menneskehav, men vi lar oss ikke skremme. Vi holder stø kurs, og rett foran oss kan vi tydelig se Guds nye verden. Karin og jeg takker Gud for all hans godhet og ber hver dag om styrke til å bevare vår ulastelighet og til slutt nå vårt mål — Guds godkjennelse og evig liv! — Matteus 24: 13.

[Bilde på side 12]

På mors fang

[Bilde på side 13]

Her lekte far og jeg med en båt i begynnelsen av 1920-årene

[Bilde på side 15]

Sammen med Herman Henschel (Miltons far) på Gilead, 1946

[Bilder på side 16]

Vi giftet oss på Yankee Stadium den 20. juli 1953