Det gode budskap blir forkynt høyt oppe i Andesfjellene

HER lå vi, 18 stykker av oss, på et jordgulv. Skjelvende i soveposene våre hørte vi hvordan striregnet hamret mot bølgeblikktaket over oss. Med tanke på de dårlige forholdene i dette lille skuret, lurte vi på om vi var de første menneskene som noen gang hadde overnattet her.

Hvorfor var vi her på dette stedet? Det var fordi vi ønsket å følge Jesu befaling om å forkynne det gode budskap «til den fjerneste del av jorden». (Apg. 1: 8; Matt. 24: 14) Vi var på en forkynnelsesreise til et isolert distrikt i de bolivianske Andesfjellene.

Hvordan kom vi oss dit?

Den første utfordringen var bare det å komme seg dit. Vi fikk vite at den offentlige transporten til slike avsidesliggende steder ikke fulgte noen nøyaktig rutetabell. Da bussen kom, så vi at den var mindre enn det vi hadde trodd, slik at noen av oss måtte stå. Men til slutt kom vi alle fram til bestemmelsesstedet.

Målet vårt var å nå landsbyer høyt oppe i de bolivianske Andesfjellene. Så etter bussturen begynte gruppen vår, nedlesset med forsyninger, å ta seg fram én etter én langs de smale, bratte fjellstiene.

 Selv om landsbyene ikke var så store, lå husene veldig spredt, så det tok mange timer å besøke hver landsby. Uansett hvor langt vi gikk, virket det alltid som om det lå enda et hus i det fjerne. Ofte gikk vi oss bort i en labyrint av stier som går på kryss og tvers gjennom markene.

«Hvorfor har dere ikke kommet før?»

En kvinne var så imponert over hvor langt vi hadde gått, at hun lot oss få bruke kjøkkenet hennes og gav oss ved så vi kunne fyre opp og tilberede lunsjen vår. Da en mann fikk vite hva Bibelen lærer om de dødes tilstand, spurte han: «Hvorfor har dere ikke kommet før?» Han var så interessert at da vi gikk fra landsbyen hans, slo han følge med oss for å stille flere spørsmål. En annen mann hadde aldri hørt om Jehovas vitner og var veldig interessert i litteraturen vår. Han var svært takknemlig for at vi kom, og gav oss nøkkelen til et skur vi kunne overnatte i.

En kveld var det så mørkt at vi uten å vite om det, slo opp teltene våre midt i en koloni av store, svarte maur. De viste raskt sin irritasjon ved å bite oss. Men vi var for slitne og trette til å flytte oss, og heldigvis gikk det ikke lang tid før maurene ikke brydde seg om oss lenger.

Til å begynne med verket det i ryggen og i ribbena fordi vi lå og sov rett på bakken, men i løpet av natten vente vi oss til det. Og enhver smerte ble fort glemt om  morgenen når vi så de uberørte dalene med skyer som langsomt steg opp langs dalsidene, og de fantastiske snøkledde toppene i det fjerne. Stillheten ble bare brutt av en sildrende bekk og av fuglesang.

Etter at vi hadde vasket oss i bekken, drøftet vi et skriftsted fra Bibelen sammen, spiste frokost og begynte sakte på ferden oppover til andre landsbyer. Turen var vel verd anstrengelsene. Vi traff en eldre kvinne som begynte å gråte da hun fikk vite at Guds navn, Jehova, står i Bibelen. Hun var helt overveldet. Nå kunne hun bruke Guds navn når hun bad!

En eldre mann sa at Gud måtte ha husket ham, og så begynte han plutselig å synge en sang om at englene hadde sendt oss. En annen mann, som var for syk til å forlate huset sitt, fortalte oss at det ikke var noen fra landsbyen hans som kom og besøkte ham. Han var forundret over at vi hadde kommet helt fra La Paz. Enda en mann var veldig imponert over at Jehovas vitner besøker folk i deres hjem, mens andre religionssamfunn bare kaller til seg folk ved hjelp av kirkeklokker.

Ingen av husene i dette området har elektrisitet, så folk legger seg til å sove når det blir mørkt, og står opp med solen. For å treffe folk hjemme måtte vi derfor begynne å forkynne klokken seks om morgenen. Ellers ville de fleste allerede ha begynt å arbeide ute på markene. Senere på dagen var noen av dem som arbeidet, villige til å stoppe opp for å høre på budskapet fra Guds Ord, og kanskje la oksen, som drog plogen, få en etterlengtet pause. Mange av dem vi traff hjemme, la fram saueskinn som vi kunne sitte på, og kalte sammen familien for å høre på oss. Noen bønder gav oss store sekker med mais som takk for den bibelske litteraturen de fikk.

«Dere har ikke glemt meg»

For at folk skal vokse i kunnskap fra Bibelen, trenger de selvfølgelig mer enn bare ett besøk. Mange bad oss inntrengende om å komme tilbake for å lære dem mer. Vi har derfor reist flere ganger til denne delen av Bolivia.

Da vi reiste tilbake ved en senere anledning, var det en eldre kvinne som var glad for at vi kom tilbake. Hun sa: «Dere er blitt som barna mine. Dere har ikke glemt meg.» En mann takket oss for det arbeidet vi utførte, og inviterte oss til å bo hos ham neste gang vi kom. Kanskje den største belønningen for den innsatsen vi gjorde, var å høre at en kvinne som vi hadde besøkt på en av våre tidligere reiser, senere hadde flyttet til byen og nå forkynte det gode budskap.

Den siste dagen på vår første reise gikk vi tom for parafin til primusen vår, og vi hadde nesten ikke noe mat igjen. Vi samlet sammen nok ved til å lage et bål, tilberedte restene av det vi hadde av mat, og begynte på veien tilbake til fots. Det var mange kilometer til den byen som vi kunne ta buss fra. Vi kom ikke fram før det var blitt mørkt.

Vi reiser hjem

Reisen hjem bød på visse problemer fordi bussen havarerte. Til slutt fikk vi sitte på planet til en lastebil, som var stappfull av folk. Det gjorde at vi fikk mulighet til å forkynne for de andre passasjerene, som var nysgjerrige etter å få vite hvorfor vi var der. Selv om de av natur er tilbakeholdne, er de vanligvis hjertelige og vennlige.

Etter en ni timers tur på lasteplanet kom vi hjem — våte og gjennomfrosne. Men turen hadde ikke vært forgjeves. På veien fikk vi avtalt et bibelstudium med en kvinne som bor i byen.

Det var virkelig et privilegium å forkynne det gode budskap for mennesker på så isolerte steder. Vi hadde forkynt i fire landsbyer og i utallige grender. Vi kunne ikke unngå å tenke på ordene: «Hvor vakre på fjellene er ikke føttene til den som bringer godt budskap, den som forkynner fred, den som bringer godt budskap om noe bedre, den som forkynner frelse.» — Jes. 52: 7; Rom. 10: 15.

[Bilde på side 17]

Klare til å forkynne det gode budskap