En veldig viktig avtale

JEG er en ung spansk mor, og jeg har en veldig viktig avtale. Jeg vil gjerne fortelle hva som fikk meg til å treffe denne avtalen.

Jeg vokste opp i et hjem der det var lite fred og harmoni. Da lillebroren min var fire år, mistet han livet i en tragisk ulykke, noe som gjorde familien vår helt fortvilet. Og min fars dårlige vaner gjorde det vanskelig for min mor å finne glede i ekteskapet. Men det avholdt henne ikke fra å innprente visse moralnormer i storebroren min og meg.

Med tiden giftet broren min seg, og det gjorde jeg også. Kort tid senere fikk mor kreft, og hun døde til slutt av denne sykdommen. Men før hun døde, lot hun oss få del i noe svært verdifullt.

En kvinne som mor kjente, hadde fortalt henne om det håp Bibelen gir om en oppstandelse, og mor tok imot tilbudet om et bibelstudium. Den siste tiden hun levde, følte hun at det håpets budskap Bibelen inneholder, gav henne noe å leve for og hjalp henne til å oppnå glede og fred.

Da broren min og jeg så den positive virkningen Bibelens budskap hadde på henne, begynte vi også å studere Guds Ord. Jeg ble døpt som et av Jehovas vitner en måned før jeg fødte mitt andre barn, en vakker jente som vi gav navnet Lucía.

Dåpsdagen min var svært viktig for meg. Én grunn var at jeg nå tilhørte Jehova, ettersom jeg hadde innviet meg til ham for å tjene ham for bestandig. En annen grunn var at jeg nå hadde en tro som jeg kunne fortelle min kjære sønn og datter om.

Men de lykkelige årene vi fikk ha sammen, ble ikke mange. Da Lucía var fire, begynte hun å få sterke magesmerter. Etter en del undersøkelser fortalte røntgenlegen at Lucía hadde en svulst i leveren, og at den var på størrelse med en appelsin. Legen forklarte at det dreide seg om et nevroblastom, en aggressiv kreftsvulst. Slik begynte Lucías sju år lange kamp mot kreften, som kom til å medføre at hun lå på sykehus i lengre tid om gangen.

En uselvisk innstilling

I disse vanskelige årene oppmuntret Lucía meg ofte med varme klemmer og trøstende kyss. Den måten hun taklet sykdommen på, gjorde også inntrykk på sykehuspersonalet. Hun var alltid ivrig etter å hjelpe sykepleierne med å dele ut yoghurt, juice og andre ting til barn som lå på rom i nærheten av hennes. Sykepleierne gav til og med Lucía en hvit frakk og et skilt der det stod at hun var «pleiemedhjelper».

«Lucía var en liten hjerteknuser,» forteller en av dem som jobber på sykehuset. «Hun var aktiv og kreativ, og hun elsket å tegne og male. Hun var både livlig og moden, veldig moden.»

Det som gav Lucía styrke og sinnsro, var det som står i Guds Ord. (Hebr. 4: 12) Bibelen lover at i den nye verden skal «døden . . . ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer», og Lucía var overbevist om dette. (Åp. 21: 4) Hun viste andre mennesker interesse og benyttet alle anledninger til å fortelle dem om Bibelens budskap. Lucías urokkelige håp om en oppstandelse hjalp henne til å bevare fatningen og humøret til tross for en dyster prognose. (Jes. 25: 8) Hun bevarte sin positive innstilling helt til den dagen da kreften gjorde slutt på livet hennes.

 Det var den dagen jeg traff den veldig viktige avtalen. Lucía kunne nesten ikke åpne øynene. Faren hennes holdt henne i den ene hånden, og jeg holdt henne i den andre. «Ikke vær redd. Jeg går ikke fra deg,» hvisket jeg. «Bare pust langsomt. Når du våkner, kommer du til å ha det fint. Du kommer ikke til å få vondt igjen. Og jeg skal være sammen med deg.»

Nå må jeg holde den avtalen. Jeg vet at ventetiden ikke blir lett. Men jeg vet også at hvis jeg viser utholdenhet, setter min lit til Jehova og forblir ulastelig overfor ham, kommer jeg til å være der når Lucía kommer tilbake i oppstandelsen.

Den arven Lucía etterlot seg

Lucías tapre eksempel og den fine støtten vi fikk av menigheten, gjorde dypt inntrykk på min mann, som ikke var et av Jehovas vitner. Den dagen Lucía døde, sa han til meg at han ble nødt til å revidere noen av sine oppfatninger. Noen uker senere bad han en eldste i menigheten om et bibelstudium. Snart begynte han å komme på alle møtene. Med Jehovas hjelp sluttet han å røyke, noe han ikke hadde klart tidligere.

Den sorg jeg føler fordi jeg har mistet Lucía, er ikke forsvunnet helt, men jeg er så takknemlig mot Jehova for den arven hun etterlot seg. Mannen min og jeg trøster hverandre med det storslåtte oppstandelseshåpet og forestiller oss den tiden da vi igjen får være sammen med Lucía — vi ser for oss hennes strålende, runde øyne og søte smilehull.

Tragedien med datteren min gjorde også inntrykk på spesielt én dame i det området hvor vi bor. Sønnen hennes gikk på den samme skolen som Lucía hadde gått på. Og hun hadde mistet en annen sønn, som var elleve år da han døde av samme sykdom som Lucía. Da denne damen hørte om det som hadde skjedd med Lucía, fant hun ut hvor vi bodde, og en regnfull lørdag formiddag kom hun og besøkte oss. Hun ville vite hvordan jeg taklet Lucías død, og foreslo at vi startet en selvhjelpsgruppe som kunne støtte andre mødre som var i en lignende situasjon.

Jeg fortalte at jeg for min del hadde funnet sann trøst i et av Bibelens løfter, et som langt overgår de løftene mennesker noen gang kan gi. Ansiktet hennes lyste opp da jeg leste for henne det som Jesus sa ifølge Johannes 5: 28, 29. Hun tok imot tilbudet om et bibelstudium, og snart begynte hun å føle at hun fikk «Guds fred, som overgår all tanke». (Fil. 4: 7) Når vi studerer Bibelen sammen, tar vi ofte en pause og forestiller oss at vi er i den nye verden og tar imot våre kjære når de kommer tilbake i oppstandelsen.

Ja, selv om Lucía bare fikk et kort liv i den nåværende verden, har hun etterlatt seg en varig arv. Den tro hun viste, har hjulpet familien vår til å bli forent i tjenesten for Gud, og den har styrket min beslutning om selv å forbli fast i troen. Ett er sikkert: Alle vi som har mistet noen av våre kjære som vi kan få treffe igjen i oppstandelsen, har en veldig viktig avtale!

[Bilde på side 20]

Paradiset slik Lucía tegnet det