Hus-til-hus-forkynnelsen — hvorfor den er så viktig nå

«I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» — APG. 5: 42.

1, 2. a) Hvilken forkynnelsesmetode er Jehovas vitner kjent for? b) Hva skal vi drøfte i denne artikkelen?

DET er et vanlig syn i praktisk talt hvert eneste land på jorden. To pent kledde personer nærmer seg et hus. De ringer på døren, og når beboeren åpner, forsøker de ganske kort å fortelle vedkommende noe ut fra Bibelen om Guds rike. Hvis beboeren viser interesse for budskapet, gir de kanskje ham eller henne noe bibelsk litteratur og tilbyr et gratis hjemmebibelstudium. Så går de videre til neste hus. Hvis du deltar i dette arbeidet, har du sannsynligvis merket deg at folk ofte skjønner at du er et av Jehovas vitner, allerede før du har fått sagt noe som helst. Ja, hus-til-hus-forkynnelsen er blitt vårt varemerke.

² Vi bruker mange forskjellige metoder når vi utfører det oppdraget som Jesus gav sine etterfølgere, og som går ut på at de skal forkynne og gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) Vi forkynner på torg og markedsplasser, på gatehjørner og på andre offentlige steder. (Apg. 17: 17) Vi kontakter mange på telefon og ved å skrive brev. Vi gjør mennesker vi møter i vårt daglige liv, kjent med bibelske sannheter. Vi har til og med et offisielt nettsted som gir tilgang til bibelske opplysninger på over 300 språk. * Alle disse metodene gir gode resultater. Men de aller fleste steder er det likevel slik at det først og fremst er ved å forkynne fra hus til hus at vi sprer det gode budskap. Hva er grunnlaget for denne forkynnelsesmetoden? Hvordan har det seg at den er blitt brukt i en slik utstrekning av Guds folk i moderne tid? Og hvorfor er den så viktig nå?

Den apostoliske metoden

3. Hvilken veiledning i forbindelse med forkynnelsen gav Jesus apostlene, og hva viser dette med hensyn til hvordan de skulle forkynne?

³ Forkynnelsen fra hus til hus er basert på Bibelen. Da Jesus sendte ut apostlene for at de skulle forkynne, gav han dem denne veiledningen: «I enhver by eller landsby dere kommer inn i, skal dere finne ut hvem som fortjener det.» Hvordan skulle de søke etter slike som fortjente det? Jesus oppfordret dem til å oppsøke folk i deres hjem og sa: «Når dere kommer inn i huset, så hils på husstanden; og hvis huset fortjener det, så la den fred dere ønsker det, komme over det.» Skulle de besøke folk uten å være invitert? Legg merke til hva Jesus videre sa: «Hvor noen ikke tar imot dere eller hører på deres ord, rist da støvet av deres føtter når dere går ut av det huset eller den byen.» (Matt. 10: 11—14) Denne veiledningen viser tydelig at apostlene skulle ta initiativet til å oppsøke folk i deres hjem når de «gikk gjennom området fra landsby til landsby og forkynte det gode budskap». — Luk. 9: 6.

4. Hvor i Bibelen er hus-til-hus-forkynnelse spesielt nevnt?

⁴ Bibelen nevner spesielt at apostlene forkynte fra hus til hus. I Apostlenes gjerninger 5: 42 sies det for eksempel om dem: «I templet og fra hus til hus fortsatte de hver dag uten opphold å undervise og forkynne det gode budskap om Kristus, Jesus.» I tråd med dette sa apostelen Paulus omkring 20 år senere til  de eldste i menigheten i Efesos: «Jeg [unnlot ikke] å fortelle dere noe av det som var gagnlig, eller å undervise dere offentlig og fra hus til hus.» Besøkte Paulus disse eldste før de ble troende? Tydeligvis, for han hadde blant annet lært dem «om anger overfor Gud og tro på vår Herre Jesus». (Apg. 20: 20, 21) En greskkyndig sier i en kommentar til Apostlenes gjerninger 20: 20: «Det er verdt å merke seg at denne den største av alle forkynnere forkynte fra hus til hus.» — Robertsons Word Pictures in the New Testament.

Vår tids gresshoppehær

5. Hvordan blir forkynnelsesarbeidet framstilt i Joels profeti?

⁵ Det vitnearbeidet som ble utført i det første århundre, var bare en forløper for et større arbeid som skulle utføres i vår tid. Profeten Joel sammenlignet de salvede kristnes forkynnervirksomhet med en rekke ødeleggende insektplager, deriblant gresshoppeplager. (Joel 1: 4) Gresshoppene beveger seg framover som en hær, stiger over hindringer, går inn i husene og fortærer alt som kommer i deres vei. (Les Joel 2: 2, 7—9.) For en levende framstilling av den utholdenhet og grundighet som Guds folk utfører vitnearbeidet med i vår tid! Hus-til-hus-forkynnelsen, som utgjør en oppfyllelse av dette profetiske bildet, er den fremste av de metodene som blir brukt av de salvede kristne og deres medarbeidere, de «andre sauer». (Joh. 10: 16) Hvordan gikk det til at vi Jehovas vitner kom til å ta opp denne apostoliske forkynnelsesmetoden?

6. Hvilken oppmuntring ble gitt i 1922 med hensyn til det å forkynne fra hus til hus, men hvordan reagerte noen?

⁶ Helt siden 1919 er det ansvar enhver kristen har når det gjelder å ha en personlig andel i vitnearbeidet, blitt understreket. I artikkelen «Tjenesten er betydningsfull», i Vagt-Taarnet for september 1922, ble de salvede kristne for eksempel minnet om nødvendigheten av å ’bringe det trykte budskap ut til folk og tale til dem ved deres dører, idet de således forkynner det vitnesbyrd at Himlenes Rike er kommet nær’. Bulletin (nå Vår tjeneste for Riket) inneholdt detaljerte presentasjoner som viste hva man kunne si. Likevel var det til å begynne  med få som virkelig forkynte fra hus til hus. Noen ønsket ikke å delta i dette arbeidet. De kom med forskjellige innvendinger, men det grunnleggende problemet var at noen følte at det var under deres verdighet å forkynne fra hus til hus. Etter hvert som det ble lagt større vekt på felttjenesten, var det mange av disse som gradvis sluttet å komme sammen med Jehovas organisasjon.

7. Hvilket behov ble tydelig i 1950-årene?

⁷ I tiårene som fulgte, begynte stadig flere å delta i forkynnelsesarbeidet. Det ble imidlertid tydelig at det var nødvendig med mer personlig opplæring i hus-til-hus-forkynnelsen. Ta for eksempel De forente stater. I begynnelsen av 1950-årene begrenset 28 prosent av vitnene der i landet sin forkynnelse til å dele ut løpesedler og til å stå med bladene på gaten. Over 40 prosent var uregelmessige i forkynnelsesarbeidet, noe som betydde at de kunne la det gå flere måneder uten at de forkynte i det hele tatt. Hva kunne gjøres for å hjelpe alle innviede kristne til å forkynne fra hus til hus?

8, 9. Hvilket opplæringsprogram ble satt i gang i 1953, og hvilke resultater har det gitt?

⁸ På et internasjonalt stevne i New York i 1953 ble hus-til-hus-forkynnelsen viet spesiell oppmerksomhet. Bror Nathan H. Knorr erklærte at alle kristne tilsynsmenns viktigste oppgave var å hjelpe alle vitner til å forkynne regelmessig fra hus til hus. Han sa: «Alle bør kunne forkynne det gode budskap fra hus til hus.» Et verdensomfattende opplæringsprogram ble satt i gang med tanke på å nå dette målet. De som ennå ikke forkynte fra hus til hus, fikk opplæring i å henvende seg til folk ved dørene, resonnere med dem ut fra Bibelen og besvare deres bibelske spørsmål.

⁹ Dette opplæringsprogrammet gav enestående resultater. I løpet av en tiårsperiode økte antall forkynnere med 100 prosent, antall gjenbesøk med 126 prosent og antall bibelstudier med 150 prosent. I dag deltar nesten sju millioner Rikets forkynnere i kunngjøringen av det gode budskap verden over. Denne bemerkelsesverdige veksten er bare ett vitnesbyrd om at Jehova velsigner de anstrengelser hans folk gjør seg i hus-til-hus-forkynnelsen. — Jes. 60: 22.

Et livreddende merke

10, 11. a) Hvilket syn, som det fortelles om i Esekiel, kapittel 9, fikk Esekiel? b) Hvordan blir dette profetiske synet oppfylt i dag?

¹⁰ Hvor viktig hus-til-hus-forkynnelsen er, framgår av et syn som profeten Esekiel fikk. I dette synet ser Esekiel seks menn med våpen i hånd og dessuten en sjuende mann som er kledd i lin, og som har en sekretærs blekkhorn ved sin side. Den sjuende mannen får beskjed om å «gå midt gjennom byen» og «sette et merke i pannen på de menn som sukker og stønner over alle de vederstyggeligheter som blir gjort i dens midte». Etter at dette arbeidet, som består i å sette et merke i pannen på folk, er fullført, får de seks mennene med ødeleggelsesvåpen befaling om å tilintetgjøre alle som ikke har merket. — Les Esekiel 9: 1—6.

¹¹ Vi forstår at mannen som er «kledd i lin», i oppfyllelsen av denne profetien er et bilde på resten av de åndssalvede kristne. Ved hjelp av det arbeidet som består i å forkynne og gjøre disipler, setter den salvede klasse et symbolsk merke på dem som kommer til å tilhøre Kristi «andre sauer». (Joh. 10: 16) Hva er dette merket på deres utildekkede panner et vitnesbyrd om? Det er et vitnesbyrd om at slike sauer er innviede, døpte disipler av Jesus Kristus, og at de har tatt på den kristuslignende, nye personlighet. (Ef. 4: 20—24) Disse sauelignende menneskene blir én hjord  sammen med de salvede kristne og hjelper dem i deres livsviktige arbeid, slik at stadig flere kan få et merke i pannen. — Åp. 22: 17.

12. Hvordan understreker Esekiels syn om det å sette et merke i pannen på folk betydningen av å fortsette å lete etter sauelignende mennesker?

¹² Esekiels syn understreker én grunn til at det arbeidet som vi er opptatt med, og som består i å lete etter mennesker som «sukker og stønner», er så presserende. Menneskers liv står på spill. Snart vil de som ikke har det symbolske merket, bli tilintetgjort av de himmelske hærstyrker, som skal fullbyrde Jehovas dom, og som de seks mennene med våpen i hånd er et bilde på. Angående denne kommende dom skrev apostelen Paulus at Herren Jesus sammen med «sine mektige engler» skal bringe «hevn over dem som ikke kjenner Gud, og dem som ikke adlyder det gode budskap om vår Herre Jesus». (2. Tess. 1: 7, 8) Legg merke til at folk vil bli dømt på grunnlag av hvordan de reagerer på det gode budskap. Kunngjøringen av Guds budskap må derfor fortsette med uforminsket styrke helt til enden. (Åp. 14: 6, 7) Dette innebærer at alle Jehovas innviede tjenere har et stort ansvar. — Les Esekiel 3: 17—19.

13. a) Hvilket ansvar følte Paulus at han hadde, og hvorfor? b) Hvilket ansvar føler du overfor menneskene i ditt distrikt?

¹³ Apostelen Paulus følte et personlig ansvar når det gjaldt å gjøre andre kjent med det gode budskap. Han skrev: «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og til uforstandige: Derfor er jeg for min del ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere der i Roma.» (Rom. 1: 14, 15) Paulus var så takknemlig på grunn av den barmhjertighet han selv var blitt vist, at han følte seg drevet til å hjelpe andre til å høste gagn av Guds ufortjente godhet, slik som han selv hadde gjort. (1. Tim. 1: 12—16) Han følte det som om han stod i gjeld til hvert eneste menneske han møtte, en gjeld han kunne betale ved å gjøre vedkommende kjent med det gode budskap. Føler du at du på lignende måte står i gjeld til menneskene i ditt distrikt? — Les Apostlenes gjerninger 20: 26, 27.

14. Hva er den viktigste grunnen til at vi forkynner offentlig og fra hus til hus?

¹⁴ Selv om det er viktig å redde menneskers liv, finnes det imidlertid en langt viktigere grunn til å forkynne fra hus til hus. I profetien i Malaki 1: 11 sier Jehova: «Fra solens oppgang like til dens nedgang skal mitt navn bli stort blant nasjonene, og . . . en gave [vil] bli frambåret for mitt navn, ja en ren gave; for mitt navn skal bli stort blant nasjonene.» Som en oppfyllelse av denne profetien lovpriser innviede tjenere for Jehova offentlig hans navn over hele jorden ved at de ydmykt utfører sitt oppdrag. (Sal. 109: 30; Matt. 24: 14) Det at vi ønsker å «frambære et lovprisningsoffer» for Jehova, er den viktigste grunnen til at vi forkynner offentlig og fra hus til hus. — Hebr. 13: 15.

Betydningsfulle begivenheter i vente

15. a) Hvordan intensiverte israelittene sin virksomhet da de marsjerte rundt Jeriko på den sjuende dagen? b) Hva kan dette vise med hensyn til forkynnelsesarbeidet?

¹⁵ Hva ligger fremdeles foran oss når det gjelder forkynnelsesarbeidet? Beretningen om beleiringen av Jeriko, som vi finner i Josvas bok, kan illustrere det. Vi husker sikkert at israelittene like før Gud ødela Jeriko, fikk befaling  om å marsjere rundt byen én gang hver dag i seks dager. På den sjuende dagen skulle det imidlertid finne sted en bemerkelsesverdig økning i deres aktivitet. Jehova sa til Josva: «Dere [skal] marsjere sju ganger rundt byen, og prestene skal blåse i hornene. Og det skal skje, når de lar værhornet lyde, . . . at hele folket skal sette i et høyt krigsrop; og byens mur skal falle sammen.» (Jos. 6: 2—5) Det er mulig at vår forkynnervirksomhet på lignende måte vil bli utvidet. Når den nåværende tingenes ordning er ødelagt, vil vi uten tvil ha sett det største vitnesbyrd om Guds navn og rike som noen gang er blitt avlagt.

16, 17. a) Hva vil skje før «den store trengsel» er over? b) Hva vil vi drøfte i den neste artikkelen?

¹⁶ Den tid kan komme da det budskapet vi forkynner, lyder som «et høyt krigsrop». I Åpenbaringsboken blir kraftige domsbudskaper billedlig framstilt som «et stort haglvær, hvor hver stein veide omkring en talent». * Og Åpenbaringen 16: 21 sier: «Plagen av det var usedvanlig stor.» Nøyaktig hvilken rolle hus-til-hus-forkynnelsen vil spille i forbindelse med kunngjøringen av disse kraftige domsbudskapene, gjenstår å se. Men vi kan være forvisset om at Jehovas navn før «den store trengsel» er over, vil ha blitt gjort kjent som aldri før i menneskenes historie. — Åp. 7: 14; Esek. 38: 23.

¹⁷ Måtte vi mens vi venter på de betydningsfulle begivenheter som ligger foran oss, fortsette å være nidkjært opptatt med å kunngjøre det gode budskap om Riket. Hvilke utfordringer møter vi når vi utfører dette oppdraget, og hvordan kan vi takle disse utfordringene? Disse spørsmålene blir tatt opp i den neste artikkelen.

[Fotnoter]

Hva svarer du?

• Hva er det bibelske grunnlaget for å forkynne fra hus til hus?

• Hvordan er betydningen av hus-til-hus-forkynnelsen blitt understreket i moderne tid?

• Hvorfor har innviede tjenere for Jehova et ansvar når det gjelder å forkynne?

• Hvilke betydningsfulle begivenheter ligger foran oss?

[Studiespørsmål]

[Bilder på side 4]

Føler du i likhet med apostelen Paulus at du har et ansvar når det gjelder å forkynne for andre?

[Bilde på side 5]

Bror Knorr i 1953