Vi var ikke redde — Jehova var med oss

Fortalt av Egyptia Petridou

En gang i 1972 var Jehovas vitner fra hele Kypros samlet i Nikosia for å høre et spesielt foredrag av Nathan H. Knorr, som lenge hadde ledet det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. Han kjente meg straks igjen, og allerede før jeg hadde fått sjansen til å si noe, spurte han: «Har du noe nytt å fortelle fra Egypt?» Jeg hadde nemlig truffet bror Knorr 20 år tidligere i min hjemby, Alexandria i Egypt.

JEG ble født i Alexandria 23. januar 1914 som den eldste av fire søsken. Vi vokste opp bare et steinkast fra havet. Alexandria var den gang en vakker verdensby, kjent for sin arkitektur og sin historie. Europeere og arabere omgikkes fritt, så vi barn lærte å snakke arabisk, engelsk, fransk og italiensk foruten gresk, som var det språket vi brukte hjemme.

Da jeg var ferdig med skolen, ble jeg ansatt i et fransk motehus, hvor jeg satte min ære i å tegne og sy elegante kjoler til kvinner som tilhørte sosieteten. Jeg var også svært religiøs og elsket å lese i Bibelen, selv om jeg forstod lite av det jeg leste.

Omtrent på den tiden — i midten av 1930-årene — traff jeg en kjekk, ung mann fra Kypros, Theodotos Petrides. Han var bryter. Men han hadde også lært konditoryrket og var ansatt i et kjent konditori. Han forelsket seg i meg, en liten, nett brunette. Ofte stod han under vinduet mitt og sang romantiske greske serenader. Vi giftet oss 30. juni 1940. Det var en lykkelig tid. Vi bodde i en leilighet under min mors. Det første barnet vårt, John, ble født i 1941.

Vi blir kjent med Bibelens sannheter

Theodotos hadde en tid følt seg usikker når det gjaldt vår religion, og han stilte spørsmål om Bibelen. Uten at jeg visste det, hadde Jehovas vitner begynte å studere Bibelen med ham. En dag da jeg var hjemme med John, som bare var et spedbarn, var det en dame som banket på hos oss og rakte meg et kort som det stod et bibelsk budskap på. Jeg leste det av ren høflighet. Deretter tilbød hun meg noe bibelsk lesestoff. Til min overraskelse så jeg at det var akkurat de samme bøkene som dem Theodotos hadde kommet hjem med!

 «Disse bøkene har jeg,» sa jeg. «Kom inn.» Jeg begynte nesten med én gang å bombardere forkynneren, Eleni Nicolaou, med spørsmål. Hun svarte tålmodig ved hjelp av Bibelen. Det likte jeg. Plutselig begynte jeg å forstå Bibelens budskap. Under en pause i samtalen fikk Eleni øye på et fotografi av mannen min. «Ham har jeg sett før!» utbrøt hun. Theodotos’ hemmelighet var avslørt. Jeg ble skikkelig overrasket. Theo gikk på kristne møter uten meg — uten engang å si det til meg! Da han kom hjem den dagen, sa jeg til ham: «Det stedet hvor du var sist søndag — denne uken blir jeg med deg dit!»

På det første møtet jeg var til stede på, var det en gruppe på cirka ti personer som drøftet den bibelske boken Mika. Jeg slukte hvert eneste ord som ble sagt! Fra da av kom George og Katerini Petraki hjem til oss hver fredag kveld for å studere Bibelen med oss. Far og de to brødrene mine likte absolutt ikke at vi studerte sammen med Jehovas vitner, men søsteren min var tolerant, selv om hun aldri ble et vitne selv. Mor, derimot, tok imot Bibelens sannhet. I 1942 ble hun, Theodotos og jeg døpt i sjøen utenfor Alexandria som symbol på at vi hadde innviet oss til Jehova.

Forandringer

I 1939 begynte den annen verdenskrig, og den ble snart trappet opp. Tidlig på 1940-tallet befant den tyske generalen Erwin Rommel og hans pansertropper seg i al-Alamein, ikke så langt fra Alexandria, og byen var full av britiske soldater og offiserer. Vi hamstret tørrvarer. Så ble Theodotos bedt om å lede den daglige driften av et nytt konditori som arbeidsgiveren hans hadde startet i Bur Tawfiq, i nærheten av Suez, og vi flyttet dit. To gresktalende vitner begynte å lete etter oss. De hadde ikke adressen vår, så de forkynte fra hus til hus til de fant oss.

Mens vi bodde i Bur Tawfiq, studerte vi Bibelen med Stavros og Giula Kypraios og barna deres, Totos og Georgia, og de ble nære venner av oss. Stavros likte så godt å studere Bibelen at han stilte alle klokkene i huset en time tilbake, slik at vi ikke rakk det siste toget hjem og måtte bli der lenger. Samtalene våre varte til ut i de små timer.

Etter halvannet år i Bur Tawfiq flyttet vi tilbake til Alexandria fordi min mor ble syk. Hun døde i 1947, trofast mot Jehova. Enda en gang merket vi hvordan Jehova oppmuntret oss gjennom oppbyggende samvær med modne kristne venner. Vi fikk også mulighet  til å vise gjestfrihet overfor misjonærer som var på gjennomreise med båt til sine tildelte distrikter.

Gleder og sorger

I 1952 fikk vi sønn nummer to, James. Som foreldre var vi klar over at det var viktig at barna våre vokste opp i et godt åndelig miljø, så vi stilte huset vårt til disposisjon for regelmessig møtevirksomhet. Det hendte ofte at heltidsforkynnere overnattet hos oss. Som følge av det ble John, den eldste sønnen vår, glad i Bibelens sannhet og begynte som pioner da han var i midten av tenårene. Samtidig gikk han på kveldsskole for å fullføre skolegangen.

Ikke lenge etter dette fikk Theodotos alvorlige problemer med hjertet og ble rådet til å slutte i det arbeidet han hadde. James var bare fire år. Hva skulle vi gjøre? Hadde ikke Jehova lovt: «Vær ikke redd, for jeg er med deg»? (Jes. 41: 10) Tenk deg hvor overrasket og glad vi ble da vi i 1956 fikk tilbud om å bli pionerer i Ismailiya, i nærheten av Suezkanalen! I årene som fulgte, var det urolige forhold i Egypt. Våre kristne brødre hadde derfor behov for oppmuntring.

I 1960 måtte vi reise fra Egypt. Alt vi fikk med oss, var en koffert hver. Vi drog til Kypros, hvor mannen min kom fra. På dette tidspunkt var han veldig syk og kunne ikke arbeide. En snill kristen bror og hans kone lot oss få bo i et hus som de eide. To år senere hendte det noe trist. Jeg mistet mannen min og satt alene igjen med James. John, som også hadde flyttet til Kypros, hadde giftet seg og hadde sin egen familie å ta seg av.

Omsorg i vanskelige tider

Så kom Stavros og Dora Kairis og tilbød oss å bo hos dem. Jeg falt på kne og takket Jehova for at han enda en gang sørget for oss. (Sal. 145: 16) Da Stavros og Dora bestemte seg for å selge huset og bygge et nytt med en Rikets sal i første etasje, var de så snille at de bygde et lite toroms anneks til James og meg.

Etter en tid giftet James seg, og han og hans kone var pionerer helt til de fikk det  første av sine fire barn. I 1974, to år etter det minneverdige besøket av bror Knorr, var det politiske uroligheter på Kypros. * Mange, også Jehovas vitner, flyktet fra hjemmene sine og måtte begynne helt forfra igjen. Min sønn John var en av dem. Han flyttet til Canada med sin kone og de tre barna deres. Samtidig gledet vi oss over en økning i antall forkynnere på Kypros, selv om situasjonen var vanskelig.

Da jeg fikk pensjon, fikk jeg mulighet til å gjøre mer i forkynnelsen. Men for noen år siden fikk jeg et lite slag og flyttet til min sønn James og hans familie. Senere ble jeg dårligere og lå på sykehus i flere uker, og deretter ble jeg flyttet til et sykehjem. Til tross for at jeg har konstante smerter, forkynner jeg for personalet, de andre pasientene og besøkende. Jeg har også mange timer for meg selv da jeg studerer, og med kjærlig hjelp fra mine åndelige brødre klarer jeg å overvære menighetsbokstudiet like i nærheten.

Oppmuntring på mine eldre dager

Jeg synes det er oppmuntrende å høre fra dem som Theodotos og jeg hadde det privilegium å hjelpe. Mange av deres barn og barnebarn er i heltidstjenesten — noen tjener i Australia, Canada, Hellas, Storbritannia og Sveits. John og hans kone bor i Canada sammen med sønnen sin. Den eldste datteren deres og mannen hennes er pionerer. Den yngste datteren og mannen hennes, Linda og Joshua Snape, ble innbudt til å gjennomgå Gileads 124. klasse.

James og hans kone bor nå i Tyskland. To av sønnene deres er på Betel — den ene i Aten og den andre i Selters i Tyskland. Den yngste sønnen deres og datteren deres og hennes mann er pionerer i Tyskland.

Vi vil ha mye å fortelle mor og min kjære Theodotos når de kommer tilbake i oppstandelsen! Det blir en stor glede for dem å se hvilken god arv de etterlot til sin familie. *

[Fotnoter]

[Uthevet tekst på side 24]

Enda en gang merket vi hvordan Jehova oppmuntret oss gjennom oppbyggende samvær med modne kristne venner

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

KYPROS

NIKOSIA

MIDDELHAVET

EGYPT

KAIRO

al-Alamein

Alexandria

Ismailiya

Suez

Bur Tawfiq

Suezkanalen

[Rettigheter]

Basert på NASA/Visible Earth imagery

[Bilde på side 23]

Sammen med Theodotos i 1938

[Bilde på side 25]

Min sønn John og hans kone

[Bilde på side 25]

Min sønn James og hans kone