Hvor mye er du villig til å ofre for å oppnå evig liv?
Hvor mye er du villig til å ofre for å oppnå evig liv?
«Hva skal et menneske gi i bytte for sin sjel?» — MATT. 16: 26.
1. Hvorfor irettesatte Jesus Peter?
APOSTELEN PETER kunne ikke tro sine egne ører. Jesus Kristus, hans avholdte Leder, sa rett ut at han snart kom til å lide og dø! Peter, som uten tvil hadde de beste intensjoner, refset Jesus: «Vær god mot deg selv, Herre; det skal slett ikke gå deg slik.» Jesus vendte ryggen til ham og så på de andre disiplene. De hadde sannsynligvis den samme, feilaktige oppfatningen. Så sa han til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du er en snublestein for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers.» — Mark. 8: 32, 33; Matt. 16: 21—23.
2. Hvordan forklarte Jesus hva det innebærer å være en sann disippel av ham?
2 Det Jesus videre sa, kan ha hjulpet Peter til å forstå hvorfor Jesus reagerte så sterkt. Jesus «kalte . . . folkemengden til seg sammen med sine disipler og sa til dem: ’Hvis noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta opp sin torturpæl og stadig følge meg. For enhver som vil redde sin sjel, skal miste den; men enhver som mister sin sjel for min og det gode budskaps skyld, skal redde den’». (Mark. 8: 34, 35) Jesus brukte her ordet «sjel» i betydningen «liv». Det var ikke bare det at han snart skulle ofre sitt eget liv; han ventet også at hans etterfølgere skulle være rede til å ofre sitt liv i tjenesten for Gud. Hvis de var det, ville de få stor lønn. — Les Matteus 16: 27.
3. a) Hvilke spørsmål stilte Jesus sine tilhørere? b) Hva kan det andre spørsmålet Jesus stilte, ha minnet hans tilhørere om?
3 Ved den samme anledningen stilte Jesus to tankevekkende spørsmål: «Hva gagner det et menneske å vinne hele verden og forspille sin sjel?», og: «Hva skulle vel et menneske gi i bytte for sin sjel?» (Mark. 8: 36, 37) Fra et menneskelig synspunkt er det innlysende hva svaret på det første spørsmålet er. Et menneske vil ikke ha noe gagn av å vinne hele verden hvis han mister livet, sin sjel. Materielle eiendeler er bare til nytte mens man lever og kan ha glede av dem. Det andre spørsmålet Jesus stilte, var: «Hva skulle vel et menneske gi i bytte for sin sjel?» Det kan ha minnet hans tilhørere om den påstanden som Satan kom med på Jobs tid: «Alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel.» (Job 2: 4) Når det gjelder noen av dem som ikke tjener Jehova, stemmer kanskje det Satan sa. Mange vil gjøre hva som helst og oppgi ethvert prinsipp for å holde seg i live. Men de kristne har et annet syn på tingene.
4. Hvorfor har Jesu spørsmål en dypere mening for de kristne?
4 Vi er klar over at Jesus ikke kom til jorden for å gi oss god helse, rikdom og et langt liv i denne verden. Han kom hit for at vi skulle få mulighet til å leve for evig i den nye verden, og disse utsiktene er noe vi virkelig verdsetter. (Joh. 3: 16) En kristen vil forstå Jesu første spørsmål slik: «Hva hjelper det et menneske om det vinner hele verden hvis det mister håpet om evig liv?» Det vil ikke være til noen hjelp i det hele tatt. (1. Joh. 2: 15—17) Noe som kan hjelpe oss til å svare på Jesu andre spørsmål er å spørre oss selv: «Hvor mye er jeg villig til å ofre nå for å få et sikkert håp om liv i den nye verden?» Den måten vi lever på, viser hva vi egentlig er villig til å ofre, og hvor sterkt dette håpet er i vårt hjerte. — Jevnfør Johannes 12: 25.
5. Hva må vi gjøre for å få den gave som evig liv er?
5 Jesus sa naturligvis ikke at evig liv er noe vi kan gjøre oss fortjent til. Livet — selv vårt relativt korte liv i denne verden — er en gave. Liv kan ikke kjøpes for penger og er heller ikke noe vi har gjort oss fortjent til. Det eneste vi kan gjøre for å få den gave som evig liv er, er å vise «tro på Kristus Jesus» og på Jehova, som vil «lønne dem som oppriktig søker ham». (Gal. 2: 16; Hebr. 11: 6) Men vi må vise tro ved våre handlinger, for «troen [er] død uten gjerninger». (Jak. 2: 26) Når vi mediterer over Jesu spørsmål, er det derfor fint om vi tenker alvorlig over hvor mye vi er villig til å ofre i denne verden, og hva vi er villig til å gjøre i tjenesten for Jehova for å vise at vår tro virkelig er levende.
’Kristus var ikke seg selv til behag’
6. Hva var Jesus mest opptatt av?
6 Jesus satset ikke på det som datidens verden kunne tilby, men var opptatt av de viktigere ting, og han avviste fristelsen til å leve et liv i materiell velstand. Hans liv var preget av selvoppofrelse og lydighet mot Gud. Istedenfor bare å gjøre det som behaget ham selv, sa han: «Jeg gjør alltid de ting som behager [Gud].» (Joh. 8: 29) Hvor langt var Jesus villig til å gå for å behage Gud?
7, 8. a) Hvilket offer brakte Jesus, og hvordan ble han belønnet? b) Hvilket spørsmål bør vi stille oss selv?
7 Ved en anledning sa Jesus til sine disipler: «Menneskesønnen [er] ikke . . . kommet for å bli tjent, men for å tjene og gi sin sjel som en løsepenge i bytte for mange.» (Matt. 20: 28) Tidligere, da Jesus hadde gjort sine etterfølgere oppmerksom på at han snart ville måtte «gi sin sjel», bad Peter ham inntrengende om å være god mot seg selv. Men Jesus lot seg ikke påvirke av dette. Han gav villig sin sjel, sitt fullkomne menneskeliv, for menneskeheten. På grunn av sin uselviske handlemåte kunne Jesus ha et sikkert håp for framtiden. Han ble oppreist fra de døde og ble «opphøyd til Guds høyre hånd». (Apg. 2: 32, 33) Han ble derved et enestående eksempel for oss.
8 Apostelen Paulus rådet de kristne i Roma til ’ikke å være seg selv til behag’ og minnet dem om at «heller ikke Kristus var seg selv til behag». (Rom. 15: 1—3) Hvor langt er så vi villig til å gå for å følge dette rådet og bringe ofre for å etterligne Kristus?
Jehova ønsker at vi skal gi ham vårt beste
9. Hva innebærer det for en kristen å innvie seg til Gud?
9 I det gamle Israel var det ifølge Moseloven slik at hebraiske slaver skulle frigis i det sjuende året som slave eller i løpet av jubelåret. Det fantes imidlertid en annen mulighet. Hvis en slave virkelig elsket sin eier, kunne han velge å fortsette å være slave i den husstanden resten av livet. (Les 5. Mosebok 15: 12, 16, 17.) Vi treffer et lignende valg når vi innvier oss til Gud. Vi velger å gjøre Guds vilje istedenfor å følge våre egne tilbøyeligheter. Ved å gjøre det viser vi at vi har inderlig kjærlighet til Jehova, og at vi ønsker å tjene ham for alltid.
10. Hvordan kan vi si at Gud er vår Eier, og hvilken innvirkning bør det ha på våre tanker og handlinger?
10 Hvis du for tiden studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner, deltar i forkynnelsen av det gode budskap og er til stede på kristne møter, fortjener du ros. Vi håper at du snart vil bli motivert til å innvie deg til Jehova og stille det samme spørsmålet som etiopieren stilte Filip: «Hva hindrer meg i å bli døpt?» (Apg. 8: 35, 36) Da vil det Paulus skrev til de kristne i Korint, også kunne sies om deg. Han sa: «Dere tilhører ikke dere selv, for dere ble kjøpt for en pris.» (1. Kor. 6: 19, 20) Når vi har innviet oss til Jehova, er han vår Eier, uavhengig av om vi har et himmelsk eller et jordisk håp. Det er derfor svært viktig at vi motstår selviske ønsker og «[slutter] med å bli menneskers slaver». (1. Kor. 7: 23) For et privilegium det er å kunne være en lojal tjener som Jehova kan bruke!
11. Hva slags offer blir de kristne oppfordret til å komme med, og hva innebærer det, slik ofrene under Moseloven viser?
11 Paulus oppfordret sine medkristne: «[Framstill] deres legemer som et levende, hellig offer som er antagelig for Gud — en hellig tjeneste med deres fornuft.» (Rom. 12: 1) Disse ordene kan ha minnet de jødekristne om de ofrene som hadde vært en del av deres tilbedelse før de ble Jesu etterfølgere. De visste at under Moseloven måtte de dyrene som ble ofret på Jehovas alter, være av beste kvalitet. Alt som ikke var det, var uakseptabelt. (Mal. 1: 8, 13) Det samme prinsippet gjelder når vi ’framstiller våre legemer som et levende offer’. Vi gir Jehova vårt beste, ikke bare det som blir igjen etter at vi har prioritert våre egne ønsker. Når vi innvier oss til Gud, overgir vi uforbeholdent vår «sjel», eller vårt liv, til ham — vår styrke, våre midler og våre evner. (Kol. 3: 23) Hva innebærer dette rent praktisk?
Bruk tiden forstandig
12, 13. Nevn én måte vi kan gi Jehova vårt beste på.
12 Én måte å gi Jehova vårt beste på, er å bruke tiden forstandig. (Les Efeserne 5: 15, 16.) Det krever selvkontroll. Den påvirkning verden øver, og vår egen ufullkommenhet gjør at vi har en tendens til å ville bruke tiden på fornøyelser og personlige gjøremål. Det er riktignok ’en fastsatt tid for alt’. Det gjelder naturligvis også avkobling og verdslig arbeid, som vi må ha for å kunne oppfylle våre kristne forpliktelser. (Fork. 3: 1) Men en innviet kristen må være likevektig og bruke tiden forstandig.
13 Da Paulus besøkte Aten, la han merke til at «atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, [ikke] brukte . . . sin fritid til noe annet enn å fortelle om noe eller å høre på noe nytt». (Apg. 17: 21) I dag er det også mange som kaster bort tiden sin. Det å se på TV, spille videospill eller surfe på Internett er noen former for moderne tidsfordriv. Det er stadig flere ting som distraherer oss og konkurrerer om oppmerksomheten vår. Hvis vi gir etter for denne påvirkningen, kan det føre til at vi forsømmer våre åndelige behov. Vi kan til og med komme til å tro at vi har det for travelt til å bry oss om «de viktigere ting» — ting som har med tjenesten for Jehova å gjøre. — Fil. 1: 9, 10.
14. Hvilke spørsmål bør vi tenke alvorlig over?
14 Som en innviet tjener for Jehova bør du spørre deg selv: Setter jeg av tid til bibellesning, meditasjon og bønn i min daglige timeplan? (Sal. 77: 12; 119: 97; 1. Tess. 5: 17) Setter jeg av tid til å forberede meg til møtene? Oppmuntrer jeg andre ved å kommentere på møtene? (Sal. 122: 1; Hebr. 2: 12) Guds Ord sier at Paulus og Barnabas «tilbrakte . . . en lengre tid med å tale frimodig med myndighet fra Jehova». (Apg. 14: 3) Kan du gjøre visse forandringer slik at du kan bruke mer tid, ja «lengre tid», i forkynnelsen, kanskje ved å tjene som pioner? — Les Hebreerne 13: 15.
15. Hvordan kan vi si at de eldste bruker sin tid forstandig?
15 Da Paulus og Barnabas besøkte den kristne menigheten i Antiokia, «tilbrakte de en ikke så kort tid sammen med disiplene» for å oppmuntre dem. (Apg. 14: 28) Kjærlige eldste i dag bruker også mye av sin tid til å styrke andre. I tillegg til at de deltar i felttjenesten, arbeider de hardt for å være hyrder for hjorden, finne bortkomne sauer, hjelpe de syke og ta seg av mange andre oppgaver i menigheten. Hvis du er en døpt bror, er du da i en slik situasjon at du kan trakte etter flere slike tjenesteprivilegier?
16. Nevn noen eksempler på hvordan vi kan hjelpe dem som er «beslektet med oss i troen».
16 Mange har gledet seg over å kunne være med på å hjelpe dem som har lidd tap på grunn av ulykker utløst av mennesker, eller på grunn av naturkatastrofer. Ett eksempel er en søster i 60-årene som tjener på Betel, og som ved flere anledninger har reist langt for å delta i frivillig nødhjelpsarbeid. Hvorfor har hun brukt ferien sin slik? Hun sa en gang: «Selv om jeg ikke har noen spesielle ferdigheter, var det et privilegium å kunne hjelpe til med hva som helst det var behov for. Jeg ble veldig oppmuntret da jeg så hvor sterk tro brødrene og søstrene hadde. De hadde jo lidd store materielle tap.» Over hele verden er det dessuten flere tusen som er med på å bygge Rikets saler og stevnehaller. Ved å delta i slik virksomhet gjør vi uselvisk «det som er godt, mot . . . dem som er beslektet med oss i troen». — Gal. 6: 10.
«Jeg er med dere alle dager»
17. Hva ville du personlig gi i bytte for å oppnå evig liv?
17 Menneskesamfunnet, som er fremmedgjort for Gud, kommer snart til å forsvinne. Vi vet ikke nøyaktig når det kommer til å skje. Men vi vet at «den tiden som er igjen, er begrenset», og at «denne verdens scene skifter». (Les 1. Korinter 7: 29—31.) Det at vi vet dette, gjør at Jesu spørsmål: «Hva skulle vel et menneske gi i bytte for sin sjel?» får større mening for oss. Vi vil helt sikkert ofre hva Jehova enn måtte be oss om, for å kunne oppnå «det virkelige liv». (1. Tim. 6: 19) Ja, det er svært viktig å ta Jesu oppfordring om ’stadig å følge ham’ og om å ’søke riket først’ alvorlig. — Matt. 6: 31—33; 24: 13.
18. Hva kan vi ha tillit til, og hvorfor?
18 Det skal innrømmes at det ikke alltid er lett å følge Jesus, og i samsvar med hans advarende ord har det kostet noen livet å gjøre det. Men vi kan, i likhet med Jesus, motstå fristelsen til å ’være gode mot oss selv’. Vi setter vår lit til den forsikring han gav sine salvede etterfølgere i det første århundre: «Jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 20) La oss derfor i størst mulig grad bruke vår tid og våre evner i hellig tjeneste for Jehova. Når vi gjør det, viser vi at vi har tillit til at Jehova enten vil bevare oss gjennom den store trengsel, eller vil gi oss liv igjen i den nye verden. (Hebr. 6: 10) Da viser vi at vi virkelig verdsetter den gave livet er.
Hva svarer du?
• Hvordan viste Jesus på en enestående måte at han var villig til å tjene Gud og mennesker?
• Hvorfor bør vi fornekte oss selv, og hvordan kan vi gjøre det?
• Bare hva slags ofre ble godkjent av Jehova i det gamle Israel, og hva kan vi lære av det?
• Hvordan kan vi bruke tiden forstandig?
[Studiespørsmål]
[Bilder på side 26]
Jesus gjorde alltid det som behaget Gud
[Bilde på side 28]
Takknemlige israelitter gav det beste de hadde, for å støtte den sanne tilbedelse
[Bilder på side 29]
Vi gleder Gud ved at vi bruker tiden forstandig