«Jehova er min styrke»

Fortalt av Joan Coville

Jeg ble født i juli 1925 i Huddersfield i England. Jeg var enebarn og hadde dårlig helse. Far pleide faktisk å si til meg: «Du blir syk bare du stikker nesen utenfor døren.» Og det virket som om han hadde rett!

DA JEG var barn, bad prestene inderlig om fred, men da den annen verdenskrig brøt ut, bad de om seier. Dette gjorde meg forvirret, og jeg hadde mange ubesvarte spørsmål. Det var på denne tiden vi fikk besøk av Annie Ratcliffe, som var det eneste vitnet i det området vi bodde i.

Vi kommer i kontakt med sannheten

Annie gav oss boken Frelse og inviterte mor hjem til seg til en bibelsk drøftelse. * Mor spurte om jeg ville være med. Jeg husker fremdeles det de snakket om. Det dreide seg om gjenløsningen, og til min store overraskelse var det ikke kjedelig. Jeg fikk svar på mange av de spørsmålene jeg hadde. Vi gikk dit uken etter også. Da ble Jesu profeti om tegnet på de siste dager forklart. Mor og jeg så hvor dårlige forholdene i verden var, og oppfattet med én gang sannhetens rene klang. Samme dag ble vi invitert til å komme til Rikets sal.

Der traff jeg noen unge pionerer, deriblant Joyce Barber (senere Ellis) som sammen med sin mann, Peter, nå tjener på Betel i London. Jeg forstod det slik at det å være pioner var det vanlige, og snart begynte jeg å forkynne 60 timer hver måned, selv om jeg fremdeles gikk på skolen.

Fem måneder senere, den 11. februar 1940, ble mor og jeg døpt på et sonestevne (nå kalt kretsstevne) i Bradford. Far var ikke imot vår nye religion, men han ble aldri et vitne. På den tiden da jeg ble døpt, begynte man å forkynne på gaten. Jeg deltok i dette arbeidet med bladveske og plakater. En lørdag fikk jeg i oppdrag å stå i den travleste delen av et område hvor det var mange forretninger. Jeg hadde fremdeles menneskefrykt og var redd for at noen av skolekameratene mine skulle komme forbi, og for meg virket det som om alle sammen kom forbi akkurat der hvor jeg stod!

I 1940 skulle den kretsen (nå kalt menighet) jeg tilhørte, deles. Etter delingen fikk jeg inntrykk av at alle på min alder var kommet i  den andre kretsen. Jeg beklaget meg over dette til kretstjeneren (nå kalt presiderende tilsynsmann). Han sa: «Hvis du ønsker unge venner, så gå ut og finn dem i distriktet.» Og det var akkurat det jeg gjorde! Det tok ikke lang tid før jeg traff Elsie Noble. Hun tok imot sannheten, og vi knyttet et livslangt vennskap.

Pionertjenesten og dens velsignelser

Etter at jeg var ferdig med skolen, arbeidet jeg hos en regnskapsfører. Men etter å ha sett den glede heltidstjenerne erfarte, vokste mitt ønske om å tjene Jehova som pioner. Jeg ble derfor svært glad da jeg i mai 1945 fikk begynne som spesialpioner. Hele den første dagen pøsregnet det. Men jeg var så glad for å være ute og forkynne at været ikke spilte noen som helst rolle. Det at jeg var ute hver dag og fikk regelmessig mosjon ved å sykle, hadde faktisk god innvirkning på helsen min. Selv om jeg aldri har veid mer enn 42 kilo, har jeg hele tiden klart å fortsette som pioner. Opp gjennom årene har jeg bokstavelig talt erfart at «Jehova er min styrke». — Sal. 28: 7.

Som spesialpioner ble jeg sendt til byer hvor det ikke fantes andre vitner. Målet var at det skulle opprettes nye menigheter i disse byene. Jeg var først tre år i England og så tre år i Irland. Da jeg var pioner i Lisburn i Irland, studerte jeg med en mann som var hjelpeprest i en protestantisk kirke. Etter hvert som han forstod Bibelens grunnleggende sannheter, fortalte han det han lærte, til menigheten. Noen medlemmer av menigheten klaget til de religiøse lederne, og han måtte derfor forklare seg for dem. Han sa at han følte det som sin plikt som kristen å fortelle hjorden at han hadde lært dem mange usannheter. Selv om han møtte sterk motstand fra familien, innviet han sitt liv til Jehova og tjente ham trofast til sin død.

I Larne, mitt andre pionerdistrikt i Irland, var jeg alene i seks uker fordi pionerpartneren min var på stevnet «Teokratiets økning» i New York i 1950. Det var en vanskelig periode, for jeg ville så gjerne ha vært på det stevnet. Men i løpet av disse ukene hadde jeg flere oppmuntrende opplevelser i felttjenesten. Jeg traff en eldre mann som for over 20 år siden hadde tatt imot en av våre publikasjoner. Han hadde lest den så mange ganger at han nesten kunne den utenat. Både han og sønnen og datteren tok imot sannheten.

Jeg får opplæring på Gilead

I 1951 ble jeg invitert til å gjennomgå den 17. klassen ved Gilead-skolen i South Lansing i New York, sammen med ti andre pionerer fra England. Jeg gledet meg virkelig over den bibelske opplæringen vi fikk i løpet av de månedene. På den tiden var ikke søstre tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen i menighetene, men på Gilead fikk de i oppdrag å ha både elevtaler og rapporter. Vi var veldig nervøse! Da jeg hadde mitt første elevoppdrag,  skalv jeg sånn på hendene at læreren, bror Maxwell Friend, humoristisk bemerket: «Du var ikke bare nervøs i begynnelsen, slik som alle dyktige foredragsholdere er, men du var nervøs helt til slutten.» I løpet av opplæringen ble alle flinkere til å uttrykke seg foran klassen. Tiden på Gilead gikk bare så altfor fort, undervisningen var snart over, og klassen fikk i oppdrag å tjene i en rekke fremmede land. Jeg ble sendt til Thailand.

«Smilets land»

Jeg betrakter det som en gave fra Jehova at nettopp Astrid Anderson ble min misjonærpartner i Thailand. Etter sju uker om bord på et lasteskip var vi framme. Da vi kom til hovedstaden, Bangkok, oppdaget vi at det var en by med travle markedsplasser, og at et nettverk av kanaler fungerte som hovedgater. I 1952 var det færre enn 150 Rikets forkynnere i Thailand.

Da vi så Vakttårnet på thai for første gang, tenkte vi: «Hvordan skal vi noen gang kunne lære oss det språket?» Det som var spesielt utfordrende, var å klare å betone ordene riktig. Når for eksempel ordet khaù uttales i et synkende toneleie, betyr det «ris», men når man sier det samme ordet i et lavt toneleie, betyr det «budskap». Så når vi var ute i felttjenesten til å begynne med, sa vi med begeistring til folk: «Vi kommer med god ris», mens vi trodde vi sa: «Vi kommer med et godt budskap.» Men etter hvert — og etter mange komiske situasjoner — lærte vi språket.

I Thailand er folk veldig vennlige. Derfor blir også Thailand kalt «smilets land». Vårt første distrikt var byen Khorat (nå Nakhon Ratchasima), og der var vi i to år. Senere fikk vi i oppdrag å tjene i byen Chiang Mai. De fleste thailendere er buddhister og ikke kjent med Bibelen. I Khorat studerte jeg med postmesteren. Vi snakket om Abraham, et navn han tydeligvis hadde hørt før, for han nikket entusiastisk. Men jeg fant snart ut at det ikke var den samme Abraham vi snakket om. Postmesteren tenkte på den tidligere presidenten i USA, Abraham Lincoln!

Det var en glede å lære oppriktige thailendere om Bibelen, og thailenderne på sin side lærte oss hvordan vi kunne være lykkelige samtidig som vi levde enkelt. Det var en verdifull lærdom, for i det første misjonærhjemmet i Khorat var det verken elektrisitet eller innlagt vann. Vi lærte «hemmeligheten . . . både å ha overflod og å lide mangel». I likhet med apostelen Paulus erfarte vi hva det betyr å ha «styrke . . . på grunn av ham som gir [oss] kraft». — Fil. 4: 12, 13.

En ny partner og en ny oppgave

I 1945 hadde jeg vært på besøk i London, hvor jeg blant annet var på British Museum sammen med noen pionerer og noen betelitter. En av dem var Allan Coville, som kort tid etter gjennomgikk den ellevte klassen ved Gilead. Han ble sendt til Frankrike og senere til Belgia. * Mens jeg var misjonær i Thailand, spurte han meg om jeg ville gifte meg med ham, og jeg sa ja.

Vi giftet oss i Brussel den 9. juli 1955. Jeg hadde alltid drømt om å dra til Paris på bryllupsreise, så Allan planla at vi skulle overvære et stevne der uken etter. Men da vi kom, ble Allan straks bedt om å hjelpe til med å tolke på stevnet hver dag. Han drog tidlig om morgenen, og sent på kvelden var vi tilbake på overnattingsstedet vårt. Jeg fikk altså vært i Paris på bryllupsreisen, men det meste av tiden fikk jeg bare sett Allan på avstand, oppe på podiet! Jeg var likevel glad for at mannen jeg nettopp hadde giftet meg med, ble brukt for å tjene brødrene og søstrene, og jeg tvilte ikke på at hvis vi satte Jehova på førsteplassen i ekteskapet vårt, ville vi være lykkelige.

Da jeg giftet meg, fikk jeg også et nytt  distrikt å forkynne i, nemlig Belgia. Det lille jeg visste om dette landet, var at det hadde tjent som slagmark i flere kriger, men snart forstod jeg at de fleste belgiere egentlig er fredselskende mennesker. Jeg måtte også lære meg fransk, det språket som snakkes i den sørlige delen av landet.

I 1955 var det omkring 4500 forkynnere i Belgia. I nesten 50 år tjente Allan og jeg på Betel og i reisetjenesten. De første to og et halvt årene var transportmidlet sykkel; vi syklet opp bakker og ned bakker, uansett hvordan været var. I årenes løp har vi overnattet hos mange av våre trosfeller — i over 2000 forskjellige hjem! Vi ble ofte kjent med brødre og søstre som fysisk sett ikke var så sterke, men som tjente Jehova med den styrke de hadde. Deres eksempel har oppmuntret meg til ikke å gi opp i min tjeneste. Etter at vi hadde besøkt en menighet i en uke, følte vi oss alltid oppbygd. (Rom. 1: 11, 12) Allan viste seg å være en trofast livsledsager. Ordene i Forkynneren 4: 9, 10 er virkelig sanne: «To er bedre enn én . . . For hvis en av dem skulle falle, kan den andre reise sin partner opp.»

’Jehovas styrke’ har brakt mange velsignelser

I årenes løp har Allan og jeg hatt mange gledefylte opplevelser når vi har hjulpet andre til å tjene Jehova. I 1983 besøkte vi for eksempel den franske menigheten i Antwerpen. Der bodde vi hos en familie som hadde en ung bror, Benjamin Bandiwila, fra Zaïre (nå Kongo) boende hos seg. Han hadde flyttet til Belgia for å ta høyere utdannelse. Han sa: «Jeg misunner dere det livet dere lever. Tenk å kunne bruke all sin tid i tjenesten for Jehova.» Allan svarte: «Du sier at du misunner oss, men likevel satser du på en verdslig karriere. Synes du ikke det er selvmotsigende?» Denne likeframme kommentaren fikk Benjamin til å tenke over livet sitt. Senere, da han kom tilbake til Zaïre, begynte han som pioner, og nå tjener han som medlem av utvalget der.

I 1999 gjennomgikk jeg en operasjon for å fjerne et sår på spiserøret. Siden da har jeg ikke veid mer enn 30 kilo. Ja, jeg er virkelig et skrøpelig «leirkar». Men jeg er takknemlig for at Jehova har gitt meg «den kraft som er over det normale». Etter operasjonen gav han meg styrke, slik at jeg kunne fortsette å være med Allan i reisetjenesten. (2. Kor. 4: 7) En natt i mars 2004 døde Allan mens han sov. Jeg savner ham fryktelig, men tanken på at han er i Jehovas minne, trøster meg.

I dag er jeg 83 år og kan se tilbake på mer enn 63 år i heltidstjenesten. Jeg er fremdeles aktiv i forkynnelsen. Jeg leder et bibelstudium hjemme hos meg og bruker de mulighetene jeg får hver dag, til å snakke med andre om Jehovas vidunderlige hensikter. Noen ganger tenker jeg: «Hvordan ville livet mitt ha vært hvis jeg ikke hadde begynt som pioner i 1945?» På den tiden virket det som om helsen min var en gyldig grunn til ikke å gjøre det. Men så takknemlig jeg er for at jeg begynte i pionertjenesten da jeg var ung! Jeg har vært så heldig at jeg selv har erfart at så lenge vi setter Jehova på førsteplassen, vil han være vår styrke.

[Fotnoter]

[Bilde på side 18]

Sammen med min misjonærpartner, Astrid Anderson (til høyre)

[Bilde på side 18]

I reisetjenesten sammen med min mann i 1956

[Bilde på side 20]

Sammen med Allan i 2000