Jeg har vært vitne til stor vekst i Sør-Korea

Fortalt av Milton Hamilton

«Vi beklager å måtte underrette dere misjonærer om at myndighetene i Sør-Korea har tilbakekalt alle visaene deres og har indikert at dere er uønsket i landet. . . . I betraktning av denne utviklingen får dere i oppdrag å tjene i Japan inntil videre.»

MIN kone og jeg fikk dette brevet fra Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York i slutten av 1954. Tidligere det året var vi blitt uteksaminert fra Gilead-skolen, som lå nord i staten New York. Vi hadde gått i den 23. klassen der. Da vi fikk brevet, tjente vi midlertidig i Indianapolis i Indiana.

Min kone, Liz (tidligere Liz Semock), og jeg hadde gått i samme klasse på high school. Senere, i 1948, giftet vi oss. Hun elsket heltidstjenesten, men var engstelig for å forlate USA og tjene i et fremmed land. Hva var det som fikk henne til å se annerledes på det?

Liz sa ja til å bli med på et møte for dem som var interessert i å gå på Gilead-skolen. Dette møtet ble holdt under det internasjonale stevnet på Yankee Stadium i New York sommeren 1953. Etter dette oppmuntrende møtet fylte vi ut søknader om å få gå på Gilead. Til vår overraskelse ble vi raskt innbudt til skolen — vi skulle få gå i den klassen som skulle begynne i februar 1954.

Vi fikk i oppdrag å tjene i Sør-Korea, selv om landet var rammet av store ødeleggelser som følge av den tre år lange krigen som hadde sluttet sommeren 1953. Før vi drog dit, drog vi imidlertid til Japan, slik vi fikk beskjed om i det brevet som er sitert ovenfor. Etter en 20 dager lang sjøreise kom vi dit i januar 1955, og sammen med oss kom seks andre misjonærer som også opprinnelig hadde fått i oppdrag å tjene i Sør-Korea. Lloyd Barry, tilsynsmannen for det japanske avdelingskontoret på den tiden, møtte oss på kaia klokken seks om morgenen. Snart var vi på vei til misjonærhjemmet i Yokohama. Senere samme dag var vi ute i tjenesten.

Vi kommer til Sør-Korea

Etter hvert fikk vi visum til Sør-Korea. Den 7. mars 1955 lettet flyet vårt fra Haneda internasjonale lufthavn i Tokyo, og tre timer senere landet vi på Yoido flyplass i Seoul. Over 200 koreanske Jehovas vitner tok imot oss, og vi felte gledestårer. Den gangen var det bare 1000 vitner i hele landet. Som så mange andre fra Vesten trodde vi at alle i Østen så like ut og oppførte seg likt, uansett hvilket land de var fra. Det tok ikke lang tid før vi fant ut at det  ikke var slik. Koreanerne har ikke bare sitt eget språk og alfabet, men også sin egen kokekunst, egne fysiske trekk og egne tradisjonelle drakter pluss andre ting som er særegne for dem, for eksempel sin egen byggeskikk.

Den første store utfordringen var å lære språket. Det var ikke mulig for oss å få tak i lærebøker i koreansk. Vi merket fort at det var umulig å uttale lydene i koreanske ord nøyaktig ved bare å bruke engelske lyder. Man er nødt til å lære det koreanske alfabetet for å lære korrekt uttale.

Vi gjorde en del feil. Liz spurte for eksempel en gang en kvinne hun traff fra hus til hus, om hun hadde en bibel. Kvinnen så forundret ut da hun gikk og kom tilbake med en fyrstikkeske. Liz hadde spurt etter sungnyang (fyrstikker) i stedet for sungkyung, som er ordet for «bibel».

Etter noen måneder fikk vi i oppdrag å opprette et misjonærhjem i Pusan, en havneby sør i landet. Vi fikk leid tre små rom til oss to og de to søstrene som fikk i oppdrag å tjene der sammen med oss. Det var ikke innlagt vann og ikke vannklosett der. Vi fikk vann opp i andre etasje gjennom en slange, men det var bare om natten vanntrykket var høyt nok til at vi fikk vann opp dit. Så på omgang stod vi opp grytidlig om morgenen for å fylle vann i beholdere. For at vannet skulle være trygt å drikke, måtte vi koke det eller tilsette klor.

Det var også andre utfordringer. Strømforsyningen var så begrenset at vi ikke kunne bruke vaskemaskin eller strykejern. Entreen fungerte som kjøkken, og det eneste utstyret der var en parafinkomfyr. Snart lærte vi oss alle sammen å tilberede et måltid når det var vår tur til å ha kjøkkentjeneste. Tre år etter at vi hadde kommet, fikk både Liz og jeg hepatitt. De fleste misjonærer fikk den sykdommen i de årene. Det tok flere måneder før vi kom oss igjen, og vi fikk også andre problemer med helsen.

Hjulpet til å overvinne hindringer

De siste 55 årene har den koreanske halvøy vært et av Asias politiske urosentre. Halvøya er delt i to av den demilitariserte sonen 55 kilometer nord for Seoul, hovedstaden i Sør-Korea. I 1971 kom Frederick Franz fra hovedkontoret i Brooklyn på besøk. Jeg fulgte ham til den demilitariserte sonen, verdens sterkest befestede grense. I årenes løp har FN-utsendinger ofte hatt møter der med representanter for de to Korea-statene.

Vi forholder oss selvfølgelig nøytrale til denne verdens politikk, deriblant situasjonen  på den koreanske halvøy. (Joh. 17: 14) Fordi vi nekter å bære våpen, har over 13 000 koreanske Jehovas vitner sittet til sammen 26 000 år i fengsel. (2. Kor. 10: 3, 4) Alle unge koreanske brødre er klar over at de selv vil måtte vise hvor de står i denne saken, men de lar seg ikke skremme. Det er trist at myndighetene stempler kristne forkynnere som «kriminelle» når den eneste «forbrytelsen» de har begått, er å nekte å bryte sin kristne nøytralitet.

I 1944, under den annen verdenskrig, nektet jeg selv militærtjeneste og måtte derfor sitte to og et halv år i fengsel i Lewisburg i Pennsylvania. Så selv om våre koreanske brødre har hatt det mye tøffere i fengselet enn det jeg hadde, kan jeg sette meg inn i det som disse unge vitnene har vært igjennom. Det har vært oppmuntrende for mange av dem å vite at noen av oss misjonærene har vært igjennom noe av det samme som dem. — Jes. 2: 4.

Vi får en ny utfordring

Vår egen nøytralitet var inne i bildet i forbindelse med en sak som oppstod i 1977. Tjenestemenn mente at vi hadde påvirket unge koreanere til å nekte å gå inn i de væpnede styrker og bære våpen. Myndighetene bestemte derfor at de skulle nekte å innvilge ny innreisetillatelse for misjonærer som forlot landet av en eller annen grunn. Denne restriksjonen varte fra 1977 til 1987. Hvis vi hadde forlatt landet i løpet av de årene, hadde vi ikke fått tillatelse til å komme tilbake. Vi drog derfor aldri hjem på besøk i de årene.

Vi hadde ofte møter med representanter for myndighetene og forklarte hvilket nøytralt standpunkt vi inntar som Kristi etterfølgere. Til slutt skjønte de at vi ikke lot oss skremme, så restriksjonen angående innreisetillatelse ble omsider opphevet — etter ti år. I løpet av de årene var det noen få misjonærer som måtte forlate landet av slike grunner som helseproblemer, men resten av oss ble igjen, og vi var glad vi tok det valget.

I midten av 1980-årene kom noen motstandere av vår forkynnelse med falske anklager mot styremedlemmene i vårt juridiske selskap ved å beskylde dem for å lære unge menn at de ikke måtte gå i militæret. Det førte til at myndighetene innkalte oss styremedlemmer til forhør. Den 22. januar 1987 fant påtalemyndigheten at anklagene var grunnløse. Det bidrog til å få saken avklart og hindre senere misoppfatninger.

Gud velsigner vårt arbeid

Motstanden mot forkynnelsesarbeidet var blitt intensivert i årenes løp på grunn av vår nøytralitet. Det ble derfor stadig vanskeligere å finne passende lokaler til stevnene våre. Vitnene tok da saken i egne hender og bygde en stevnehall i Pusan, den første i Østen. Jeg hadde det privilegium å holde innvielsestalen den 5. april 1976, for en forsamling på 1300.

Siden 1950 har titusener av militære fra USA vært stasjonert i Sør-Korea. Mange har fått kjennskap til sannheten her og er blitt  aktive vitner når de har kommet tilbake til USA. Vi får ofte brev fra dem, og vi ser det som en velsignelse at vi har kunnet gi dem åndelig hjelp.

Det er trist å måtte fortelle at jeg mistet min kjære kone, Liz, den 26. september 2006. Jeg savner henne forferdelig. I de 51 årene hun bodde her, tok hun med glede imot alle oppdrag og klaget aldri. Hun foreslo aldri — kom ikke engang med små hint om — at vi skulle dra tilbake til USA, det landet hun en gang sa at hun aldri hadde lyst til å flytte fra!

Den sørkoreanske Betel-familien, som jeg er en del av, har vokst fra bare en håndfull i de første årene til omkring 250 i dag. Jeg har det privilegium å tjene som et av de sju medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret, som fører tilsyn med arbeidet her.

Mens Sør-Korea var et svært fattig land da vi kom, er det nå et av verdens mest industrialiserte land. Det er over 95 000 Jehovas vitner i Sør-Korea, og nesten 40 prosent av dem er enten alminnelige pionerer eller hjelpepionerer. Ja, jeg har virkelig sett Guds hjord vokse i dette landet og har mange grunner til å være takknemlig for å ha fått tjene Gud her.

[Bilde på side 24]

Ved ankomsten til Sør-Korea, sammen med noen andre misjonærer

[Bilde på sidene 24 og 25]

Tjeneste i Pusan

[Bilde på side 25]

Bror Franz og jeg ved den demilitariserte sonen i 1971

[Bilde på side 26]

Liz og jeg kort tid før hun døde

[Bilde på side 26]

Avdelingskontoret i Sør-Korea, der jeg tjener som medlem av Betel-familien