«Dette er veien. Gå på den»

En beretning om Emilia Pederson

Fortalt av Ruth E. Pappas

MIN mor, Emilia Pederson, ble født i 1878. Hun ble lærerinne, men hadde egentlig et ønske om å bruke livet sitt til å hjelpe mennesker til å få et nært forhold til Gud. Hjemme hos oss i den lille byen Jasper i Minnesota i USA, stod den store kofferten hennes som et minne om dette ønsket. Hun hadde skaffet seg den for å ta med eiendelene sine til Kina, der hun hadde lyst til å være misjonær. Men da moren hennes døde, måtte hun oppgi planene og bli hjemme for å ta seg av sine yngre søsken. I 1907 giftet hun seg med Theodore Holien. Jeg ble født 2. desember 1925 som det yngste av sju barn.

Mor hadde bibelske spørsmål som hun ivrig lette etter svar på. Et av spørsmålene var om det finnes et brennende helvete, der de onde blir pint. Hun spurte en besøkende forstander i den lutherske kirke om hvor hun kunne finne det bibelske grunnlaget for denne læren. Svaret hans gikk ut på at det ikke spiller noen rolle hva Bibelen sier, men at folk trenger å lære om et brennede helvete.

Hun får stilt sin åndelige sult

Kort tid etter århundreskiftet drog mors søster, Emma, til Northfield i Minnesota for å studere musikk. Der bodde hun hos sin lærer, Milius Christianson. Hans kone var en av bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. Emma nevnte at hun hadde en søster som var en ivrig bibelleser. Det gikk ikke lang tid før fru Christianson skrev et brev til mor med svar på hennes bibelske spørsmål.

En dag kom en bibelstudent som het Lora Oathout, med tog fra Sioux Falls i Sør-Dakota for å forkynne i Jasper. Mor studerte den bibelske litteraturen hun fikk, og i 1915 begynte hun å gjøre andre kjent med bibelske sannheter ved å distribuere litteratur som Lora skaffet henne.

I 1916 fikk mor høre at Charles Taze Russell skulle være på et stevne i Sioux City i Iowa. Hun hadde lyst til å dra dit. På den tiden hadde mor fem barn, og den yngste, Marvin, var bare fem måneder. Men hun tok alle barna med seg og drog av gårde på den 16 mil lange togreisen til Sioux City for å komme på stevnet. Hun hørte bror Russells taler, så «Skapelsens fotodrama» og ble døpt. Da hun kom hjem, skrev hun en artikkel om stevnet, som ble publisert i avisen Jasper Journal.

I 1922 var mor blant de over 18 000 som overvar stevnet i Cedar Point i Ohio. Etter det stevnet sluttet hun aldri å forkynne om Guds rike. Ved sitt gode eksempel oppmuntret hun  oss til å følge oppfordringen: «Dette er veien. Gå på den.» – Jes 30:21.

Forkynnelsen om Riket gir gode resultater

Tidlig i 1920-årene flyttet foreldrene mine til et hus utenfor Jasper. Far drev et firma som gikk bra, og han hadde en stor familie å forsørge. Han studerte ikke Bibelen like mye som mor gjorde, men han støttet forkynnelsesarbeidet helhjertet og tok gjestfritt imot reisende tilsynsmenn, som på den tiden ble kalt pilegrimer. Når en av de reisende brødrene holdt foredrag hjemme hos oss, var det ofte rundt hundre til stede – det var stappfullt både i stuen, i spisestuen og på soverommet.

Da jeg var omkring sju år, ringte min tante Lettie og sa at naboene hennes, Ed Larson og hans kone, gjerne ville studere Bibelen. De godtok villig det Bibelen lærer, og spurte senere en annen nabo, Martha Van Daalen, om hun ville være med på studiet. Martha hadde åtte barn. Hun og hele familien hennes ble også bibelstudenter. *

Omtrent på den tiden begynte Gordon Kammerud, en ung mann som bodde noen kilometer fra oss, å jobbe sammen med far. Noen hadde gitt Gordon denne advarselen: «Pass deg for døtrene til sjefen. De har en merkelig religion.» Gordon begynte likevel å studere Bibelen og ble snart overbevist om at han hadde funnet sannheten. Tre måneder senere ble han døpt. Foreldrene hans kom også i sannheten, og vi i familiene Holien, Kammerud og Van Daalen ble nære venner.

Stevner som virket styrkende

Mor var blitt så oppmuntret av stevnet i Cedar Point at hun ikke ville gå glipp av et eneste stevne. Så noe av det første jeg husker, er at vi drog på lange reiser for å komme på slike sammenkomster. Stevnet i Columbus i Ohio i 1931 var en milepæl, for det var da vi antok det nye navnet, Jehovas vitner. (Jes 43:10–12) Jeg husker også godt stevnet i Washington, D.C., i 1935, der det i en historisk tale ble forklart hvem den ’store skare’, som blir omtalt i Åpenbaringen, er. (Åp 7:9) Mine søstre Lilian og Eunice var blant de over 800 som ble døpt der.

Familien vår reiste til stevnene i Columbus i Ohio i 1937, Seattle i Washington i 1938 og New York i 1939. Familiene Van Daalen og Kammerud og andre reiste sammen med oss, og vi overnattet underveis. Eunice giftet seg med Leo Van Daalen i 1940, og de ble pionerer. Samme år giftet Lilian seg med Gordon Kammerud, og de ble også pionerer.

 Stevnet i St. Louis i Missouri i 1941 var spesielt. Der fikk tusener av unge boken Børn. Det stevnet ble et vendepunkt for meg. Kort tid etter, den 1. september 1941, begynte jeg som pioner sammen med min bror Marvin og hans kone, Joyce. Jeg var da 15 år.

Vi bodde i et jordbrukssamfunn, og det gjorde det vanskelig for alle brødrene å komme på stevnene, som ofte ble holdt i høsttiden. Etter stevnene repeterte vi derfor stevneprogrammet i bakgården vår, til gagn for dem som ikke hadde hatt mulighet til å være på stevnet. Det var hyggelige sammenkomster.

Gilead og tjeneste i fremmede land

I februar 1943 ble Gilead-skolen opprettet for å gi pionerer opplæring som misjonærer. I den første klassen gikk blant andre seks medlemmer av familien Van Daalen: brødrene Emil, Arthur, Homer og Leo, deres fetter Donald, og Leos kone, min søster Eunice. Vi tok farvel med dem med blandede følelser, for vi visste ikke når vi ville få se dem igjen. Etter avslutningshøytideligheten ble alle seks sendt til Puerto Rico, der det var færre enn ti vitner på den tiden.

Et år senere gikk Lilian og Gordon, sammen med Marvin og Joyce, i Gileads tredje klasse. De ble også sendt til Puerto Rico. Så, i september 1944, da jeg var 18 år, gikk jeg i Gileads fjerde klasse. Etter avslutningshøytideligheten i februar 1945 sluttet jeg meg til søsknene mine i Puerto Rico. For en interessant verden som åpnet seg for meg! Det var en utfordring å lære spansk, men det gikk ikke lang tid før noen av oss ledet mer enn 20 bibelstudier hver. Jehova velsignet arbeidet. I dag er det omkring 25 000 vitner i Puerto Rico!

Familien blir rammet av tragedier

Leo og Eunice ble boende i Puerto Rico etter at de i 1950 fikk en sønn, Mark. I 1952 planla de å reise hjem på ferie for å besøke slektninger. De drog med fly den 11. april. Men tragisk nok styrtet flyet i sjøen kort tid etter avgang. Leo og Eunice døde. Mark, som var to år, ble funnet flytende i sjøen. En overlevende fikk ham opp på en redningsflåte, der han fikk kunstig åndedrett – og han overlevde. *

Fem år senere, den 7. mars 1957, var mor og far på vei til Rikets sal da bilen deres punkterte. Mens den stod i veikanten og far holdt på med å skifte dekk, ble han påkjørt av en bil som kjørte forbi, og han døde momentant. Det var omkring 600 til stede ved begravelsestalen, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd i lokalsamfunnet, hvor far var høyt respektert.

Nye oppdrag

Rett før far døde, hadde jeg fått i oppdrag å tjene i Argentina. I august 1957 kom jeg til byen Mendoza, som ligger ved foten av Andesfjellene. I 1958 fikk George Pappas, som hadde gått i Gileads 30. klasse, i oppdrag å tjene i Argentina. George og jeg ble gode venner, og i april 1960 giftet vi oss. I 1961 døde mor, 83 år gammel. Hun hadde gått  trofast på sannhetens vei og hadde hjulpet mange, mange andre til å gjøre det samme.

I ti år tjente George og jeg sammen med andre misjonærer i forskjellige misjonærhjem. Så var vi i kretstjenesten i sju år. I 1975 reiste vi tilbake til USA for å hjelpe noen i familien som var syke. I 1980 ble vi innbudt til å reise i kretstjenesten i det spansktalende distriktet. Da var det omkring 600 spansktalende menigheter i USA. I 26 år besøkte vi mange av dem, og vi har sett tallet på menigheter øke til godt over 3000.

De har gått på «veien»

Mor hadde også gleden av å se andre i familien begynne i heltidstjenesten. Carol, en datter av min eldste søster, Ester, begynte som pioner i 1953. Hun giftet seg med Dennis Trumbore, og de har vært i heltidstjenesten sammen siden da. Esters andre datter, Lois, giftet seg med Wendell Jensen. De gikk i Gileads 41. klasse og var misjonærer i Nigeria i 15 år. Mark, som mistet foreldrene sine i flyulykken, ble adoptert av sin fars søster, Ruth La Londe, og hennes mann, Curtiss. Mark og hans kone, Lavonne, var pionerer i mange år, og de har fire barn, som de har oppdratt til å gå på «veien». – Jes 30:21.

Orlen, den eneste gjenlevende av mine søsken, er nå i midten av 90-årene. Han tjener fortsatt Jehova trofast. Og George og jeg er glad for å kunne fortsette i heltidstjenesten.

Arven etter mor

En av de eiendelene som mor var veldig glad i, skrivebordet hennes, står nå hjemme hos meg. Hun hadde fått det i bryllupsgave av far. I en av skuffene ligger hennes gamle utklippsbok med brev og avisartikler som hun skrev, og som var et fint vitnesbyrd om Riket. Noen av dem er fra begynnelsen av 1900-tallet. I skrivebordet ligger det også noe annet som mor satte stor pris på – brev som barna hennes skrev da de var misjonærer. Det er alltid like hyggelig å lese dem! Og hennes brev til oss var alltid så oppmuntrende, fulle av positive tanker. Mor fikk aldri oppfylt sitt ønske om å bli misjonær. Men hun viste en slik glød for misjonærtjenesten at det har gjort dypt inntrykk på generasjonene etter henne. Å, som jeg ser fram til å kunne ha en stor familiesammenkomst med mor og far i paradiset på jorden! – Åp 21:3, 4.

[Fotnoter]

[Bilde på side 17]

Emilia Pederson

[Bilde på side 18]

I 1916: Mor og far (med Marvin); nederst fra venstre: Orlen, Ester, Lilian og Mildred

[Bilde på side 19]

Leo og Eunice kort tid før de døde

[Bilde på side 20]

I 1950: Øverst, fra venstre: Ester, Mildred, Lilian, Eunice og Ruth; nederst: Orlen, mor, far og Marvin

[Bilde på side 20]

George og Ruth Pappas i kretstjenesten i 2001